KONSERTANMELDELSE: Ballade er på Nattjazz i Bergen, og rapporterer her fra to konserter: Trygve Seim Ensembles konsert var en reise mellom forskjellige stemninger, fra det helt nedtonede og nesten uhørlige, til det storslåtte og ekspressive. The Zu Thing holdt et høyt energinivå, og det voldsomme volumet var resultatet av en synlig stor spilleglede de åpenbart har funnet sammen.

Trygve Seim 2007

Av Carl Kristian Johansen

Trygve Seim Ensemble

Kontrafagott, trombone, bassaksofon, basskklarinett, trompet, tuba, tenorsaksofon. Dette blåsertunge ensemblet kunne like gjerne vært en forestilling under festspillene som Nattjazz.

Trygve Seim Ensemble blir booket til jazzfestivalene, men gjør det musikken hans til jazz?

Improvisasjon er en minimal del av musikken til Seim, og etter det jeg kan bedømme ut fra tirsdagens konsert forholder hans musikere seg strengt til partituret. Med unntak av trommeslager Per Oddvar Johansen, og Seim selv i solopartiene.

Men partiturmusikk har selvfølgelig vært en del av jazzmusikken lenge. Seim er inspirert av klassisk musikk og samtidsmusikk, men har sine røtter i jazz. Og det er ikke å vanskelig å høre. Musikken til Seim er utforskende utover det også, og inneholder også inspirasjon fra musikk utenfor den vestlige sfære, mot øst.

Gårsdagens konsert må sies å være en reise mellom forskjellige stemninger. Det varierte fra det helt nedtonede og neste uhørlige, til det storslåtte og ekspressive. Det var aldri ute av kontroll, selv om Seim ved en anledning reiste seg fra sin stol og foretok en skikkelig utblåsning med bandet i fullt driv bak ham. Kanskje konsertens høydepunkt.

Musikken til Seim er fundamentalt rytmisk. Trommeslager Johansen holdt den motoren i gang stort sett hele tiden. Når han ikke spilte var det de dype tonene og repetetive støtene fra fagott, klarinett og tuba som drev musikken framover. Så mange dype toner er uvanlig i jazzsammenhenger, men det gav musikken et spennende preg, og samtidig en storartet og særpreget dimensjon.

Strukturene i Seim musikk var også suggererende og messende, og lignet mer på bølgene på et hav enn noe annet. Noen ganger bygde musikken seg opp til store ekspressive høyder, andre ganger var det stille og rolig, som små krusninger. Det må sies at musikken sjelden var stillestående, men det fantes partier der jeg følte at musikken ikke gikk noen vei. Dette var heldigvis kortvarige seanser, og preget ikke konserten som helhet.

I forhold til Seims norske ensemble-ledende kolleger på selskapet ECM, Jon Balke og Christian Wallumrød, er kanskje Seim den som leverer den mest levende musikken. Ut fra gårsdagens konsert oppfatter jeg også Seim som mye mer tilgjengelig og relevant i forhold til publikum, enn Wallumrøds nesten private musikk som den ble framført under Borealisfestivalen i Bergen for litt over en måned siden. Seim driver ikke akkurat med publikumsfrieri, men på reaksjonene å dømme fra salen i går, gikk musikken rett hjem.

Anmeldelsen er basert på en time av konserten.

—–

The Zu Thing

Svensk-norske The Thing og italienske Zu kan sies å ha mange fellestrekk. Begge er for eksempel basert på besetningen bass, trommer og saksofon, og viktig for liveopptredene deres er fokuset på energi. Allikevel kommer de fra to forskjellige leire.

Grovt sett startet The Thing (Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten, Mats Gustafsson) som en hommage til amerikaneren Don Cherry, som bodde mange år i Sverige. Cherry har hatt stor innflytelse på skandinavisk jazz, blant annet Jan Garbarek. The Thing viderefører den arven Cherry etterlot seg i det høye nord. Zu (Luca Mai, Massimo Pupillo, Jacopo Battaglia) har røttene nærmere rock og metal ,og har blant annet et sterkt forhold til Slayer (“Tom Araya is God”).

The Thing åpnet denne kvelden med et kort sett. Energien var på plass, som vanlig hadde jeg nær sagt, og de pløyde gjennom en setliste som blant annet inneholdt en tolkning av låta Art Star av den amerikanske trioen Yeah Yeah Yeahs. Den kan symbolisere The Things dreining vekk fra utgangspunktet som Cherry-entusiaster, og mot tolkningene av nyere mainstream-orientert rock som PJ Harvey, The Sonics, The White Stripes som vi ble kjent med på albumet Garage.

Samtidig må vi ikke glemme at The Thing fremdeles bruker låtmateriale av en impro-størrelser Peter Brötzmann og mindre kjente Norman Howard, og det er blandingen av riffbasert rock og fri-improvisasjon som karakteriserer The Thing. Det gjaldt i høyeste grad også deres korte konsert på Nattjazz.

Dette var romerne i Zus tredje konsert i Norge på litt over ett år. Denne trioen gjorde et litt lenger sett enn The Thing i Bergen. Zu handler mer om hardcore og metal, og musikken er avhengig av å bli framført med en stor dose utadvendt energi. Den italienske trioen gjør over 100 konserter i året, og er kjent for å være et attraktivt liveband.

Jeg har sett dem i bedre form tidligere, og de har gjennomført sine konserter i Oslo med større entusiasme enn denne i Bergen. Allikevel er blandingen av improvisasjon med kontaktmikker og virkelig heavy bassriffing, spennende sammen med drivende perkusjonsarbeid og voldsomt, fritt og drivende saksofonspill.

Nattjazz markerte avslutningen på en felles turné for The Thing og Zu, og som avslutning på kvelden ble disse to trioene til en sekstett. Om deres egne sett til en viss grad var preget av rutine, kan det motsatte karakterisere deres felles opptreden. De kjempet mot de faste rammene de har lagt for seg selv, og fikk virkelig utløp for det de er kjent for på hver sin kant.

Det høye energinivået og det voldsomme volumet var resultatet av en synlig stor spilleglede de åpenbart har funnet sammen. Som sekstett med dobling på alle instrumentene fikk uttrykket en helt annen swing og kraft sammen, enn de respektive greide å formidle alene.

Blant låtene vi fikk servert av sekstetten var The Sonics’ “Have Love Will Travel”, og en sensitiv og vár tribute til Billy Strayhorn. Det å trekke fram Strayhorn er en typisk handling for The Thing. Som i Norman Howards tilfelle trekker de fram musikere og komponister som har stått i skyggen av større navn. I Strayhorns tilfelle Duke Ellington, for Howards sin del Albert Ayler.

Ved å sette disse opp mot The White Stripes, PJ Harvey, Peter Brötzmann, og ikke minst Zus metall-orienterte improrock, får vi et resultat som peker i mange retninger samtidig. Det gjorde det også under Nattjazz, men denne doble trioen greide med en kraftanstrengelse å holde trådene samlet.

Publisert:

Del: