I eget label har Susanna Wallumrød funnet balansen mellom kunst og kommers, men er ikke sikker på om hun vil anbefale andre å satse på eget selskap.

© Guri Dahl

I en verden der det er lett for alle å publisere, men desto vanskeligere for kvalitet å bli lagt merke til, ser veldrevne og fokuserte labler ut til å være viktigere enn noen sinne, til tross for labre omsetningstall. I en større artikkel forsøkte Ballade for noen uker siden å beskrive hvorfor artistene fortsatt sier de trenger et plateselskap, selv om det er lite og fattig, så lenge katalogen er relevant for publikumet musikken sikter mot.

Samtidig etterlyste vi den gjør selv-bevegelsen som internettets lett tilgjengelige distribusjonsløsninger inviterer til. Den fant vi ikke. Det vil si, den som leter etter en hær av erfarne kvalitetsartister som velger rollen som selvpublisister, vil ikke finne mye.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Susanna Wallumrød er et unntak. Etter over ti år med nesten årlige plateutgivelser (større og mindre) har hun funnet den beste måten hennes musikk bør gis ut på. Måten heter SusannaSonata. Selvutgivelse gir henne ikke mer tid til å lage musikk, den krever derimot at hun bruker mer tid enn før på utenommusikalske gjøremål. Til gjengjeld gir modellen en kontroll og fleksibilitet som tilsvarer den kontrollen og fleksibiliteten Wallumrød tilstreber i musiseringen.

— Den første plata jeg og Morten Qvenild (keybordisten hun jobbet med i Susanna & the Magical Orchestra, red.anm) laget ble gitt ut på Rune Grammofon under en såkalt artistkontrakt. Det innebærer at selskapet bærer kostnader ved innspillingen og dermed også kontrollerer masterrettighetene. Jeg tror aldri vi hadde oppnådd det vi fikk til med albumet hvis vi skulle gjort mere selv da enn vi gjorde.

Les også: Hvordan øke norskandelen i streamingmarkedet?

Det ble i alt seks plater for Rune Grammofon. Men Wallumrøds interesse for hvordan det kontraktuelle rundt utgivelsene fungerer, og hvordan det spiller sammen med den kunstneriske prosessen, førte til at platene som fulgte ble gitt ut under lisensavtaler. Duoen stod for innspillingen selv og forhandlet leie av innspillingsrettigheter og markedsføring med plateselskapet. Dermed ble de to også det som på rettighetsspråket kalles tilvirkere i og med at de eide masteren selv.

— Jeg har alltid vært veldig opptatt av ikke å signere på noe jeg ikke forstår konsekvensene av. Jeg lærte utrolig mye av forhandlingene om lisensavtalene, blant annet at det går an å gjøre ting på andre måter.

Å ta støyten
For å få til “andre måter” må du gjøre det som langt på vei har blitt regelen også i Norge – at artister selv bekoster innspillingen for så å gjøre en avtale med et selskap som skal gjøre albumet kjent via de rette kanaler.

— Det er fordeler og ulemper ved å ta støyten selv. Vi starta med denne modellen fra plate nummer to. En ting jeg skjønte var at selv om selskapet sørger for selve mastringen (siste finpuss på lyden etter innspilling og miks, red.anm) og dessuten dekker cover, så er det artisten som er tilvirker og dermed eier masteren. Det er ikke alle som har fått med seg dette. Det er ikke noen automatikk i at selskapet har rettigheter i masteren. Man kan inngå den lisensavtalen man ønsker, og gi selskapet de rettigheter man ønsker, men du gir ikke automatisk fra deg masterrettighetene, selv om selskapet har dekket det som normalt regnes inn som kostnader til mangfoldiggjøring, det vil si mastring og cover, sier hun.

Les også: Tenk langsiktig

Hun understreker at selv om et plateselskap ikke er noen stor, stygg ulv som står parat til å rive hjertet ut av alle lettlurte kunstnere som kommer i dets vei, så må artister huske at det likevel dreier seg om forhandlinger.

— Man må finne ut hva man er villig til å gi og hva man kan få. Generelt syns jeg at musikere er for dårlige til å sette seg inn i kontrakter som styrer de forholdene og premissene de skal arbeide under. Det gjelder både plateutgivelser og konserter. For meg personlig har det vært viktig å forstå hvilke muligheter og begrensninger som ligger i alle avtaler jeg inngår.

Bortsett fra noen konsultasjoner med jurister tilknyttet Musikernes Fellesorganisasjon kommer bransjekunnskapen hennes fra konkrete forhandlinger om avtaler i løpet av de ti årene som har gått.

— Alle sider ved kunsten, også det forretningsmessige, krever at det gjøres en jobb på forhånd. Hvis man er opptatt av kvalitet, og hvis man har noe å formidle, så er det egentlig ikke rom for å unnlate å bry seg om det rundt, det vil si premissene som styrer kunsten.


— Å bli enig om avtaler og rettigheter er en stor utfordring, mener Susanna Wallumrød. Foto: Andreas Ulvo

Timing
Hennes engasjement i kontraktsdetaljene ville kanskje uansett endt opp i etableringen av eget plateselskap, men selv beskriver hun det som en utvikling som slett ikke var planlagt. Etter noen år gikk den avtalte perioden for Rune Grammofons leie av innspillingene ut. Hun satt med råderett over innspillingene på et tidspunkt da markedet for innspilt musikk hadde gjennomgått det som svært forsiktig kan kalles “betydelige endringer”.

— Dersom ikke nedgangen i inntektene fra salg hadde vært så stor ville vi kanskje ha fortsatt samarbeidet med selskapet.

Som situasjonen var ville hun prøve å få så mye som mulig ut av de digitale inntektene. Hun startet med å forvalte sin egen back-katalog i den nye labelen SusannaSonata, etablert i 2011. Hun ga ut flere låter digitalt, blant annet en med Susanne Sundfør og Siri Nilsen.

— Det meste som har skjedd med SusannaSonata har vært ganske impulsivt.

Les også: Susannas egen Sonata

Slipper andre forsiktig inn
Katalogen er ikke stor. For det meste består den av hennes egen musikk. Men hun har også gitt ut Minibus Pimps (John Paul Jones og Helge Sten) og gjort amerikanske The Cairo Gang tilgjengelig på digitalmarkedet.

Hennes korte karakteristikk av økonomien i labelen er “dundrende underskudd”. Men siden SusannaSonta i utgangspunktet utgir hennes egne innspillinger er selskapet å betrakte som en del av hennes egen musikervirksomhet (labelen er ikke foreløpig skilt ut som eget firma). Uansett er støtte en forutsetning for drift.

— Vi er heldige som har en god kulturstøtte, inkludert publiseringsstøtte og produksjonsstøtte. Og vi er helt avhengige av dette. Den bredden vi har i musikklivet i Norge ville ikke vært der uten støtteordningene.

— Foreløpig er det få etablerte kvalitetsartister som gjør som deg. Tror du det er en gjør det selv-bølge på vei?

— Tanken er fin. Det har blitt enklere å lage en demo som låter proft og få den lagt ut på nettet. Du kan få deg en artistprofil på Facebook. Men når alle legger ut musikken sin selv så blir det også mye vanskeligere å synes, på samme måte som i strømmetjenestene hvor det også er veldig vanskelig å bli synlig. Selv etter at internett har kommet over den første ungdommen er det ikke mye som har forandret seg i platebransjen egentlig. Inntektene har gått kraftig ned, og er kanskje nå på vei opp igjen for noen. Jeg vil heller si at den kommersielle kraften i platebransjen har blitt forsterket. Bransjen er enda viktigere enn før. Samtidig er økonomien i mange indie-selskaper kritisk nå. Veldig mange vil si at all aktiviteten de har i dag er investering i en framtid de håper skal bli bedre.

— Selv holder du det meste ute av strømmetjenestene?

— Jeg prøver å se om folk kjøper mer i andre kanaler, for eksempel i nedlasting, hvis jeg ikke finnes i strømmetjenestene.

Les også: Om Melody Mountain

— Hvorfor driver du eget selskap når det tar så mye tid fra musikken?

— Jeg skjønner jo at det er en myte at man kan gjøre alt selv. Snart må jeg nok skaffe meg en assistent. Men det er klart jeg har utviklet en personlig interesse for å drive egen label. Det hadde sikkert vært morsomt å gi ut mer av andres musikk, men det er grenser for hva jeg kan gjøre selv.

Til etterfølgelse?
— Ser du på deg selv som en foregangskvinne som viser hvordan artister kan ta kontroll over hele virksomheten?

— Jeg vet ikke om jeg kan anbefale noen å gjøre det jeg gjør nå. Det er enormt mye jobb. SusannaSonata gjør det ikke lettere å få tid til å gjøre det jeg kan best – å lage musikk.

— Hva sier du hvis Universal Music kommer i morgen og tilbyr seg å overta labelen din slik at du kunne få mer tid til musikken?

— Det låter fint, men erfaringen min sier meg at det å bli enige om avtaler og rettigheter er en veldig stor utfordring. Grunnen til at jeg har endt opp der jeg er i dag er at jeg ikke har vært villig til å gi bort rettighetene mine for at andre skulle promotere virksomheten min. Det har kanskje vært helt gale avgjørelser hvis man tenker forretning, men det oppleves ikke sånn for meg. Modellen jeg har valgt henger sammen med det kunstneriske målet mitt om å kunne være fleksibel. Fleksibilitet i forretningsdriften gir på en måte fleksibilitet i kunsten. Jeg har vært opptatt av å holde i trådene. Men modellen passer helt sikkert ikke for alle. Kanskje passer den bare for noen veldig få, når jeg tenker meg om (latter).

Susanna Wallumrøds diskografi
Susanna and the Magical Orchestra “List of Lights And Buoys” (Rune Grammofon 2004)
Susanna and the Magical Orchestra “Melody Mountain” (Rune Grammofon 2006)
Susanna “Sonata Mix Dwarf Cosmos” (Rune Grammofon 2007)
Susanna “Flower of Evil” (Rune Grammofon 2008)
Susanna and the Magical Orchestra “3” (Rune Grammofon 2009)
Susanna Wallumrød synger Gunvor Hofmo “Jeg vil hjem til menneskene” (Grappa 2011)
Giovanna Pessi, Susanna Wallumrød “If Grief Could Wait” (ECM 2011)
Susanna “Wild Dog” (Rune Grammofon/SusannaSonata 2012)
OUT NOW Susanna and Ensemble neoN ‘The Forester’ (SusannaSonata 2013)

Publisert:

Del: