Med fotfeste i de gamle tradisjonene finner duoen Mattisgard/Røine nye og grensesprengende musikalske kombinasjoner. Platedebuten ”Sudan Dudan” tråkket varsomme, triste og ofte burleske spor fra Sudan til Kentucky, og tilbake til Valdres. Til helgen begir de seg ut på landeveien til Oslo og årets Folkelarm. Ballade har snakket med Marit Mattisgard om dette prosjektet og platen de ga ut tidligere i år. – Vi prøver å strippe hele lydbildet litt ned, fokuserer på de rytmiske elementene og finner gode melodier som det er mulig å gjøre noe med på en eller annen måte.

Mattisgard/Røine (Foto: Sidsel Røine, talik.no)

Av Bjørn Hammershaug

Duoen Mattisgard/Røine er Valdres-baserte Marit Mattisgard og Anders Røine: To stemmer omgitt av akustisk strengspill. Improvisert frem med røtter i både tradisjonsmateriale og nyere stoff, hentet fra blant annet levende kilder og støvete notearkiv.

Deres første fremstøt på platefronten var kritikerroste ”Sudan Dudan” (ta:lik, 2006), men begge har en rik fortid i tradisjonsmusikkens tjeneste. Mattisgard som eksempelvis soloartist og medlem i Dvergmål. I 2006 mottok hun Haldor Røynes Ærespris blant annet for sin formidling av den vokal Valdres-kulturen. Anders Røine er ikke mindre profilert og anerkjent, og regnes i dag som en av de viktigste genrekryssende artister i folkemusikkmiljøet.

Mattisgard/Røine opptrer under helgens Folkelarm, og i den forbindelse slår Ballade på tråden til fjellheimen i Valdres og hjemstedet til Marit Mattisgard.

Old time music
Hun forteller at utgangspunktet for dette musikalsk prosjektet var den vokale folkemusikken, sanger fra folkemusikkarven som de arrangerte om på forskjellige måter mens melodiene ble improvisert frem med de instrumentene som til enhver tid var tilgjengelige.

For Mattisgards del dreier det som langeleik, mens Anders Røine trakterer et stort antall instrumenter, blant annet fele, munnharpe, banjo og mandolin. De to musikerne har kjent hverandre siden de var små:

— Folkemusikkmiljøet er lite, vi er som en eneste stor familie, ler hun. – Det at vi har kjent hverandre så lenge har gjort det naturlig for oss å spille sammen.

Begge er født i Oslo, men flyttet tidlig til distriktet der de også har sin familiebakgrunn. – Med folkemusikere i familien er vi begge oppflasket med hardingfele-spel i heimen, sier Mattisgard. – Vi har dette som bakgrunn når vi bruker impulser fra andre genre.

De to er nemlig ingen purister i forhold egen folkemusikktradisjon, og i deres uttrykk tas det opp musikalsk gods som driver langt fra sentrale strøk i Norge.

Mattisgard beretter om innflytelsene som preger platen: – De oppstår nok både bevisst og ubevisst. Anders er spesielt opptatt av amerikansk ”old time music” så vi bruker en del elementer både derfra og fra mer rytmisk musikk generelt.

Det er kanskje ikke så lange musikalske avstander mellom Jotunheimens tinder og Appalachenes dype daler?

— Nei, det finnes mye likheter i folketonestoffet. Det er verd å merke seg at amerikanerne har en lengre samspilltradisjon enn i Norge. Vi har en mer solistisk tradisjon, som har utviklet seg mer individualistisk. Det kan kanskje skyldes det spredte bosetningsmønsteret vårt. Uansett har vi her i landet utviklet en mer intrikat folkemusikk-stil.

Det er denne stilen Mattisgard/Røine forsøker å bearbeide på sitt vis:

— Vi prøver å strippe hele lydbildet litt ned, fokuserer på de rytmiske elementene og finner gode melodier som det er mulig å gjøre noe med på en eller annen måte. Mange av disse kan innholde artige tonale ting, kanskje en form for skeiv tonalitet som vi ikke alltid har lyst til å ta bort. Vi ønsker også å holde litt på det sære i musikken, forklarer Mattisgard.

Fin tonalitet
Hva kjennetegner vokaltradisjonen du representerer?

— Folkesangen er ikke så stedtypisk, den har vandret mye fortere og over større avstander. Det er mye felles stoff på tvers av grensene, men med individuelle varianter siden de gjerne ble overlevert etter hukommelsen og ikke med noter.

— I norsk vokaltradisjon er det mye fin tonalitet, sier Mattisgard, som er påvirket av vokalornamenteringen lånt fra instrumentalimpulser, og da særlig tonaliteten i hardingfelespill.

To stikkord hun selv legger ved sitt virke som artist er formidling og innlevelse. Ønsket om formidling er også hovedmålet med musikken de lager.

— Vi har et stort formidlingsønske. I utgangspunktet er det vi driver med ganske utilgjengelig for mange. Det kan være greie toner å forholde seg til internt i folkemusikk-familien, men vi har lyst til å nå bredere ut.

Matttisgard understreker at dette er et fenomen som sikkert er like aktuelt i andre musikkmiljøer, og som hun selv sier det: – Det er hyggelig nok å gå på treff og festivaler der man alltid møter de samme folkene, der alle kjenner alle, men vi må ha input fra andre mennesker og miljøer ellers så dør musikken ut.

Anser du Mattisgard/Røine for å være fornyere eller forvaltere av tradisjonene?

— Først og fremst er vi drevet av en lyst til å formidle musikken ut og tilgjengeliggjøre den. Vi er fascinert over det gamle, men summen av det vi gjør blir kanskje en slags fornying. Selv om ikke det er utgangspunktet så kommer det kanskje noe nytt ut av det gjennom nye kombinasjoner.

Triste sanger og bitre tårer
Tidligere i år kom første resultat av Mattisgard/Røine samspillprosjekt, platen som bar det klingende navnet ”Sudan Dudan”. Undertittelen var “Folk Songs, Terribly Sad Songs, Lost Love, Bitter Tears, Rambling Father.” Ikke spesielt lystige sanger med andre ord?

— Nei, utgangspunktet var de mange triste kjærlighetssangene jeg fant, for eksempel etter å ha studert gamle notenedskrifter, funnet stoff fra folkemusikkarkivet eller det jeg har lært fra gamle kilder. Det ble likevel litt lystigere etter hvert, forteller Mattisgard:

— Vi tok med både skjemteviser og bånsuller, men det ble uansett en ganske sørgelig grunntone i tekstmaterialet. Særlig skillingsvisene, der noen rett og slett er direkte grusomme, skjønt ikke verre enn alt som det går an å lese på Internet i dag, smiler Marit Mattisgard betryggende.

”Sudan Dudan” tegner et ganske nært slektskap mellom særlig norsk, amerikansk og keltisk folkemusikk. Var det en bevisst tanke å følge disse linjene?

— Vi tenkte faktisk ikke så mye på de keltiske elementene på forhånd, og det har særlig vært utlendinger som har gitt oss akkurat den karakteristikken. Det viser vel mest at det er et felles element i all folkemusikk. Noe skyldes sikkert folkevandringer eller det kan rett og slett være naturlige ting som den folkelige stemmebruken menneskene har til felles.

Tittelen ”Sudan Dudan” henspiller ikke bare på norske slåtter, men også på det afrikanske landet. Anders Røine jobbet som lærer for asylsøkere i Vestre Slidre, og ble der kjent med en gruppe sudanere. Gjennom musikken fant de et felles språk, som også har blitt en del av Mattisgard/Røines universelle musikk – heimstadfestet og tradisjonsrik, men samtidig åpen og nysgjerrig både geografisk og musikalsk. Duoen føyer seg dermed inn i en lang rekke nye konstellasjoner i dagens norske folkemusikkmiljø, som preges av stor bredde og variasjon. Mattisgard kan fortelle at de ikke har opplevd den store motstanden blant de mer konservative kreftene i dette miljøet:

— Nei, jeg opplever folk som generelt veldig positive. Jeg tror nok at journalistene gjerne ønsker å lage en litt tilspisset konflikt langs disse skillelinjene. Jeg kan forstå at enkelte rynker litt på nesen av det vi holder på med, men jeg tror ikke det er verre enn i andre miljøer. Folk er generelt veldig rause, forteller hun.

Fortsatt fordommer mot folkemusikk
Førstkommende helg står Mattisgard/Røine på scenen under årets Folkelarm på Fabrikken i Oslo. Det er noe to ser frem til med stor glede:

— Det er flott å få være med på Folkelarm, sier Marit Mattisgard. – Vi var invitert også i fjor, men var forhindret fra å komme. Så vi har ladet opp til dette i to år nå.

Hun mener Folkelarm representerer en viktig arena for ny folkemusikk her i landet, på samme måte som Landskappleiken har en viktig funksjon for den mer tradisjonelle musikken:

— Landskappsleiken har et strengere fokus på det tradisjonelle, det genuine kan man vel nesten si. Det er en veldig fin kanal for alle som driver arrangert folkemusikk. Jeg mener Landskappleiken så absolutt har livets rett, og kan leve godt side om side med Folkelarm.

Marit Mattisgard deler også inntrykket av at det skjer veldig mye spennende i dagens norske folkemusikk:

— Ja, det er en kjempebølge, med veldig mange unge ivrige musikere. En grunn til det kan nok ligge i folkemusikkutdanningen. Den gir unge musikere tro på at de faktisk kan leve av musikken, og da produserer de også mer, mener hun.

Etter Folkelarm skal Mattisgard/Røine på turné med Odd Nordstoga. Det ser de på som en god mulighet for å nå ut til et større publikum.

— Det er mange som fremdeles har fordommer mot begrepet ”folkemusikk”, avslutter Marit Mattisgard.

Sammen med Anders Røine gjør de to musikerne i hvert fall sitt for å rive ned ytterligere noen barrierer og bringe folkemusikken levende inn i det 21. århundret.

Publisert:

Del: