Med et utfordrende spørsmål samlet Trondheim Calling et kunnskapsrikt og engasjert debattpanel, som stort sett debatterte mot en motpart som glimret med sitt fravær, skriver Gustav Borgersen.

© Vegar Herstrøm

Lørdag 31. januar inviterte Trondheim Calling til debatt på Dokkhuset Scene med spørsmålet ”Trenger Trondheim alternative bydeler lenger?”. Det var med en viss ironi at moderator og SV-politiker Snorre Valen introduserte panelet – ”et panel med korrekt kjønns- og etnisitetsfordeling” – bestående av Aksel Tjora (professor i sosiologi, NTNU), Olav Skjelmo (Daglig leder, Svartlamoen Kultur og Næringsstiftelse), Runar Eggesvik (Kulturhuset Oslo/Trøbbelskyter Prosjektbyrå), Knut Selberg (professor emeritus i ”Veg- og trafikkmiljø” NTNU og planlegger i Selberg Arkitekter AS) og Harald Nissen (Miljøpartiet De Grønne).

Umiddelbart er det tydelig at de helt store motstanderne ikke er tilstede: ingen næringslivstopper, ingen representanter fra høyrevingen, ingen fra de helt store entreprenørfirmaene, ingen forkjempere for fortsatt 4-felts vei og superbusstrasé i sentrumskjernen.

Østbyen – et utbredt fenomen
Seminaret dreier fort inn på området i øst (”Østbyen”), som over flere tiår har gått for å være en alternativ bydel, med en særlig tetthet av musikere og billedkunstnere. Harald Nissen, som selv har vært en del av bomiljøet Svartlamoen, viser til hvordan såkalt alternative bofellesskap, ungdomshus og lignende tradisjonelt tildeles hus av lavere verdi eller lav interesse fra næringslivets side. Da ungdomshuset UFFA brant ned i Trondheim sentrum i 1981, ble de tildelt en utrangert barnehage i Østbyen – en tomt som på starten av 1980-tallet var av liten interesse for byens næringsliv, men som nå er blitt svært ettertraktet.

– Slike historier ser vi i andre og større byer som Oslo og København også, forklarer Nissen. – Men det som er unikt med UFFA og Østbyen generelt, er at dette alternative miljøet har fått lov til å manifestere seg.

Dette spiller Runar Eggesvik videre på og understreker at det er i Neukölln i Berlin og Lower East-Side i New-York, slitte områder der næringslivslokalene koster halvparten så mye som i de mer attraktive bydelene, at det spennende skjer.

Når Trondheim utvikles østover er kampen for å beholde disse bygningene blitt hardere. Elementet av motstand og kamp, påpeker Olav Skjelmo, er en essensiell del av alternative områders identitet. Et annet karakteristikum er at de er trafikkområder, med mye støy og støv.

Byer er folk
Nettopp forfalne bygningsmasser løfter sosiolog Aksel Tjora frem som et betydelig potensial i enhver større by.

– En blanding av bolig og næring er viktig for en by. Byer er folk, og det er viktig å se på hvordan byen brukes av menneskene som bor der. At folk uten bra økonomi – ofte musikere og kunstnere – lever i byen og setter sitt preg på den, forutsetter at det ikke bare finnes næringslivslokaler, men også at noen boligstrøk i sentrum er rimeligere enn andre.

Byer inndeles ofte i A-, B- og C-deler, alt etter hvor attraktive bydelene er, og Tjora plasserer området mot Østbyen – langs den tungt trafikkerte Innherredsveien – som et D-, på grensen til E-område. – Gatestubbene her og de fillete husene benyttes ofte best av de som tar mer alternative valg, konstaterer Tjora.

Risikoen ved oppgradering
I flere år har man oppgradert byens trafikknett. Strindheimtunnelen, som nå går under store deler av det østlige Trondheim, er en markant oppgradering, med mål om å få trafikken vekk fra blant annet Innherredsveien.

– Innfartsåren til Østbyen og Lademoen har et enormt potensial, sier Knut Selberg. – At man lenge har planlagt en miljøgate her, er fint, men man må være klar over – kanskje på grunn av at ordet miljø nå brukes i alle mulige sammenhenger – at en oppgradering også innebærer en risiko.

At man lenge har planlagt en miljøgate her, er fint, men man må være klar over – kanskje på grunn av at ordet miljø nå brukes i alle mulige sammenhenger – at en oppgradering også innebærer en risiko.

Flere vil hevde at kvalitetene ved alternative bydeler ligger i at kulturen har fått utvikle seg over tid. At et stort og overordnet miljøgrep i regi av kommunen kan sette essensielle trekk på spill, er det enighet om i panelet. Om miljøgrepet innebærer en rensing av luften, er det positivt, men om det innebærer byggingen av en rekke nye og energipositive plusshus, kan grepet ødelegge det som er kvaliteten. Harald Nissen hevder at det er avgjørende å gå i dialog med de eksisterende næringene i området.

– Jeg tror ikke på et overordnet kommunalt og politisk ”bygrep”. I Trondheim har vi en høyreside som er blind, konstaterer Nissen, som før han flyttet til Oslo var mangeårig medlem i bystyret i Trondheim.

– Kreftene bak de mindre cafeene og utestedene i de såkalte alternative områdene, blir ikke identifisert som det de er, nemlig næringslivsinnovatører, fastslår Nissen. De ser bare annerledes ut enn de gründerne politikerne vanligvis er i kontakt med, påstår han, på et tidspunkt i debatten da behovet for en motdebattant som kan ta til motmæle, er påfallende.

Panel_TrondheimCalling
Fv: Olav Skjelmo, Harald Nissen, Aksel Tjora og Snorre Valen. Foto: Vegar Herstrøm.

Byplanlegging og den misfornøyde part
Runar Eggesvik, som gjennom sin gründervirksomhet har vært med på å utvikle et titalls næringslivsbedrifter, mange i området rundt Youngstorget i Oslo, understreker at et kreativt og kulturelt spennende byrom ikke kan planlegges på forhånd. ”Når man starter en næringslivsbedrift, kan man ikke bare vedta på forhånd at det kommer til å bli fett”, sier han, et utsagn som vinner gjenklang hos Selberg.

– Planlegging involverer alltid at noen på en eller annen side blir misfornøyde, sier Selberg. – At Østbyen nå skal oppgraderes, involverer risiko på mange plan. Men det nylig fremlagte forslaget om Superbusstrasé midt inne i Trondheim bys mest særpregede alternative område, høres ut som det er utviklet for å gjøre det verst mulig for flest mulig mennesker. En oppgradering av et område tror jeg gjøres best ved å rydde opp og få ut tungtrafikken, så vil det allerede eksisterende bymiljøet som befinner seg der, ordne resten selv. Man ser så mye av kreative krefter i Østbyen at dette tror jeg at vil løse seg om Innherredsveien blir en Miljøgate, noe som altså involverer å redusere fra firefelts til tofelts vei.

Viktig å presse politikerne
I flere år har en av Trondheim Kunstmuseums underavdelinger, Gråmølna, blitt debattert, riktignok ofte av kunstfaglige grunner som ikke angår byutviklingsdebatten direkte. Harald Nissen understreker at bygget – da det i 2008 ble åpnet som en arkitektonisk oppgradering og påbygging av et møllebygg fra 1800-tallet – var en strategisk brikke i Trondheim kommunes planer om en utvikling østover.

– Dette ble 100 prosent finansiert av kommunen for at utviklingen skulle gå østover. Sør og vest i byen finnes det ikke én bystruktur med det samme potensialet, sier Nissen.

Moderator Snorre Valen får flere steder i debatten trukket frem at politikere er svært dårlige til å motsi byens pengesterke krefter, og stiller spørsmålet det øyensynlig er mange i salen som også stiller seg: Hva gjør man når politikere med næringslivsinteresser i stadig større grad ser østover, også mot de alternative bydelene?

Knut Selbergs svar kommer kontant:

– Om man vil unngå forslag som diverse lobbyister har presset frem, som det håpløse forslaget om superbusstrasé, så må man sloss imot slikt opp mot kommunevalget. Jeg tror det blir viktig å være høyrøstet i tiden fremover.

Sykkelsatsing og sivil ulydighet
Ettersom det fremtidige valget blir brakt til torgs, samtidig som det så vidt er åpnet for spørsmål fra salen, påpeker Harald Nissen – med en mer markant partipolitisk stemme.

– Sykkel er rett og slett løsningen. I fremtiden vil store deler av bykjernene være bilfrie. Dette gjelder ikke bare de alternative bydelene, men alle sentrumsbydeler, spår han. Men dette fordrer selvfølgelig at noen aktivt tar til orde for en slik utvikling.

Tjora sier seg enig i både Selbergs og Nissens uttalelser idet han oppfordrer befolkningen til å ’ta gata tilbake’.

– De alternative miljøene må alltid kjempe for sin overlevelse som pulserende og levende bydeler. Se bare hvordan det er blitt på Nyhavna [havne- og industriområde nord i Trondheim sentrum]. Dette er helt dødt nettopp fordi det ikke bor folk der. Industriens arkitektur og næringslivets interesser har fått utvikle seg mer eller mindre fritt. Som Selberg har jeg en sterk tro på naturlige eksperimenter og disses betydning. Om noen for eksempel slapp en enorm klump betong ned midt i Innherredsveien, slik at bilene rett og slett ikke kunne kjøre der lenger, dét kunne bydd på kreative løsninger, det, avslutter Tjora.

Etter hvert som denne løselige tonen forplanter seg i det tettpakkete lokalet, presser spørsmålsivrige oppmøtte seg på. Når arrangørene på slaget én time etter seminarstart påminner om at det er på tide å avrunde debatten midt i et ellers tettpakket lørdagsprogram, later formiddagens store og eggende spørsmål – ”Trenger ikke Trondheim alternative bydeler lenger?” – kun å være indirekte besvart.

Oppfordringene og eksemplene fra det stort sett samstemte panelet levnet likevel ingen tvil om at kvalitetene i såkalt alternative bydeler, først og fremst ligger i menneskene og ikke i bygningene, at potensialet ligger i en allerede eksisterende bystruktur og ikke i området som geografisk tomt, og at viktigheten ved å bevare områder som Østbyen er avgjørende for at Trondheim som kulturby også i fremtiden skal kunne nevnes i samme setning som de øvrige og større nordiske byene.

Publisert:

Del: