av:

Publisert:

Del:

- Talentene i Norge blir ikke ivaretatt, sier Kjell Wernøe, som er bekymret for utviklingen på det klassiske feltet.

Leif Ove Andsnes
© Simon Fowler / EMI Classics

– Agentsituasjonen for det klassiske feltet i Norge er vanskelig. Status er at vi har bare fem eller seks agenter i landet, og noen av oss er allerede i pensjonsalder. Det er ikke bare vår egen feil at vi ikke er synlige. Men vår virksomhet er langt mere omfattende enn ren booking. Jeg har av og til en følelse av at det institusjonaliserte musikklivet lever sitt eget liv, og ikke reflekterer over hvordan det foregår her ute. Jeg har for eksempel knapt noen gang fått nysgjerrige spørsmål fra Kulturdepartementet om arbeidet som agent, og utfordringene som eksportør av unge, norske musikere, sier Kjell Wernøe.

Wernøe driver Pro Arte Management, og har i en mannsalder jobbet med konserter på det klassiske feltet. Nå er han bekymret for utviklingen på det norske markedet.

– Det strømmer ut talenter fra Barratt Due og lignende institusjoner, mens agenter fra utlandet ser mot det norske markedet ettersom sponsormarkedet for deres solister, dirigenter og orkestre mange steder har tørket opp. Norske agenters marked, det skandinaviske, blir angrepet av store agenturer utenfra. I Norge finnes private og offentlige støtteordninger for artister, men hvem i Norge skal gi de unge hjelp og veiledning fremover? Jeg ser ingen agentrekruttering.

Vil ha drøfting
Norsk teater- og orkesterforening (NTO) sendte denne uken en uttalelse til direktør for Norsk Kulturråd Anne Aasheim og Kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) der de ber om en særskilt drøfting av den klassiske musikkens fremtid etter omleggingen av Rikskonsertene.

NTO foreslår at det nedsettes en arbeidsgruppe i regi av Norsk kulturråd sammensatt av representanter fra Rikskonsertene, Musikkens Venner, Musikernes Fellesorganisasjon, Norsk kulturhusnettverk og NTO. Gruppens formål bør, i følge uttalelsen, “være hvorledes den klassiske musikken best kan ivaretas etter omleggingen for å sikre et enda bedre tilbud innen klassisk musikk til distriktene i fremtiden.”

NTO påpeker at produksjon og distribusjon av den klassiske musikken er strukturert på en annen måte enn tilsvarende for pop og rock.

– Hva er de viktige forskjellene, og hvorfor bør de drøftes spesielt?

– Den viktigste forskjellen er at man innen klassisk musikk i Norge i dag ikke har noe agentapparat som jobber for å få musikken ut, sier Trond Okkelmo, spesialrådgiver i NTO.

– Det er ingen som i postitiv forstand har noen næringsinteresse av det. Rikskonsertene har fungert som agenter på feltet, men nå har de ikke lenger midler til det. Noen vil nok prøve å posisjonere seg på feltet, men hvordan skal det foregå, og hvordan skal Kulturrådets forhold til den klassiske musikken bli? Søknadssystemet til Kulturrådet er per i dag ikke rettet mot den typen turneer.

– Finnes knapt næringsgrunnlag
Wernøe tror ikke det vil oppstå et vakuum i markedet etter nedleggelsen av Rikskonsertenes offentlige konserter.

– Nei, det tror jeg ikke, men det er vanskelig å vite. Rikskonsertene har ikke vært spesielt  fokusert  på klassisk musikk de senere årene, synes jeg. For det klassiske feltet har det kanskje ikke så mye å si om man legger ned RKs offentlige konserter. De relativt få konsertarrangørene som fortsatt finnes – ildsjelene i Musikkens Venner, for eksempel – har ganske sikkert  hatt stor glede av Rikskonsertens tilbud, og Rikskonsertene kunne sikkert  fortsatt vært en viktig partner og konsertformidler for unge talenter tidlig i karrieren.

– Så du tror ikke det er sånn at agenter nå kan fange opp det markedet  som åpner seg etter at midler fra RK blir overført til arrangørstøtteordningen?

– Det er vanskelig å vite før vi ser hvordan det vil fungere  i praksis. Vi agenter lever av provisjoner av det vi kan forhandle frem for artistene våre. Per i dag finnes det knapt noe næringsgrunnlag for klassisk orienterte agenter i Norge. Konsertarrangørene og mediene skal som regel ha tak de mest eksponerte artistene, som for eksempel Leif Ove Andsnes. De har gjerne velfylte kalendre av sine internasjonale agenter og lange ventelister  i Norge. Lignende opplever sikkert mine kolleger. De øvrige fine artistene våre er det få som har hørt om, og engasjementer sitter langt inne. Ikke hos konsertarrtangørene nødvendigvis, men hos publikum som konsertarrangørene er til for.