Utan konkrete tema, med eit nedkorta antal dagar og konsertar – samt med ynskje om å utfordra kvalitetsomgrepet, er programmet for den 19. Ultimafestivalen lansert.

Lars Petter Hagen 09/Foto: Runge Kongsro

Av Ida Habbestad

— Kunsten har mulighet til å nyansere tilværelsen. Den kan komplisere det enkle og forenkle det kompliserte, seier direktør og kunstnarleg leiar for årets Ultima, Lars Petter Hagen.

Med eittårig engasjement for samtidsmusikkfestivalen som oppnådde knutepunktstatus i 2006, har han laga ein festival med eit noko anna stempel enn det som har vore dei siste åra.

Dømevis kan det sjåast på det ytre planet, der lanseringa skjer i form av ei festivalavis. Ved inngangen til denne første av fleire slike har han sett overskrifta ”Enkelt og komplisert”. Mellom anna for å understreka at samtidsmusikken omfattar stadig fleire format og uttrykk i spennet mellom det naivistiske til det særs komplekse.

Som ein konsekvens av dette, er årets Ultima meir sjangerbreid enn tidlegare, slik mange nok forventa då Hagen tiltredde engasjementet. Meir overraskande er det kanskje at leiaren, kjend for sine tydelege kontekstuelle bodskap gjennom festivalen Happy Days, har programmert ein festival heilt utan overordna tema.

Kvifor har du valt ei slik løysing?

— Jeg mener at det det på akkurat denne festivalen er den mest interessante og relevante innfallsvinkelen, svarer Hagen.

— Det er stor forskjell på Happy Days og Ultima. Mens Happy Days er kort og konsentrert, strekker Ultima seg over en viss lengde. Den har modellen med stiftere som bidrar, og materien er i utgangspunktet ganske kompleks. Da er det kanskje imot festivalens natur å trekke en sjablong over den, uten at det dermed er sagt at en skal utelukke slike i fremtiden, svarer Hagen.

Han trekkjer fram at nærleiken i tid mellom dei to Oslo-festivalane – som finn stad i høvevis august og september – har vore stimulerande for å sjå på ulike tilnærmingar. Der Happy Days er nokså strengt kuratert, gjev årets Ultima opning for at publikum skal kunna trø opp løypene av tematikkar sjølve.

Ulike fokus….
For raude trådar vil det vera, hevdar Hagen.

— Det er mange som fremhever sjangerbredden som det mest slående når de leser årets program. For meg er denne i seg selv sekundær. Jeg er mest interessert i de indre forbindelsene, trådene mellom de enkelte verkene; nettopp på tvers av sjangre.

Éin slik tråd er omskrivinga av eit materiale som utgangspunkt for kunst. Gjennom ein heil dag i Litteraturhuset vert dette fenomenet belyst på ulike måter. Mellom anna ved at performance-artistane i Textfukkers tolkar kunsthistoriske manifest og lager popmusikk av dei. Forfattaren Ragnar Hovland held foredrag om boka ”Stiløvingar” av Raymond Quenau, som kan sjåast som ein studie i tematikken. Eit anna døme er når Nicholas Bullen held foredrag om omskriving og dinest gjer ei musikalsk tolking av denne – for å nemna noko.

— Et annet eksempel er Ictus ensemble fra Belgia som kommer med en forestilling basert på ”Nesen” av Sjostakovitsj. Det er en omskrivning i utgangspunktet, hvor de bruker elementer fra hele ”nese-perioden”, altså dada og futurismeelementer. Det igjen er en måte å knytte an til maskinestetikken, som også er en tråd under festivalen. Slik kan en linje begynne et sted, og føre over i noe helt annet, seier Hagen.

…spørsmål…
Det maskinelle fokuset har utspring i ei utstilling som opnar i slutten av juni på Teknisk museum. Museet omtaler utstillinga “Musikkmaskiner” som si største satsing dette året, og under Ultima kan ein i tillegg få med seg Amanda Steggell sitt ”The Emotion Organ” der.

Vidare ser me eit tydeleg fokus på Storbritannia, som inkluderer engelske komponistar og ensemble, alt frå etablerte Sir Harrison Birthwistle til irske Jennifer Walshe som har komponert barbie-opera, den nemnde tidlegare grind-corebassisten Nicholas Bullen, performancegruppa InterInterInter med fleire.

Hagen understrekar at det ikkje nødvendigvis er nasjonaliteten som er det interessante, men kva som skjer mellom uttrykka. Likevel trekkjer han fram aspekt òg ved det geografiske.

— Generelt er det jo en spennende musikkscene i England for tiden. Og det er interessant at det engelske musikklivet er så mye mer klassedelt og segmentert enn det norske. Uttrykkene vi har samlet på Ultima foregår til vanlig på scener som ikke har noe med hverandre å gjøre, og jeg kan egentlig ikke se for meg at festivalen vi lager i Oslo kunne vært laget i England, seier Hagen.

Kan henda er dette resultat av hans utsegn i intervju med Dagsavisen tidlegare i år, om at Ultima skal vera tilgjengelig, relevant og debattskapende, og dessutan stilla spørsmål ved etablerte sanningar.

Finst der fleire konkrete sanningar Ultima går i møte?

— De siste årene har kvalitetsbegrepet blitt veldig utfordret. Begrepet har vært dominert av den institusjonaliserte musikkscenen i stor grad, men utsettes nå for motstand. Blant annet fordi kontekst har kommet inn som et viktig parameter i musikklivet: Man kan ikke nødvendigvis snakke om kvalitet som noen isolert størrelse, man må vite hvilken kontekst man snakker om. Dette interesserer meg, og vi understreker det ved å jobbe innenfor mange ulike musikalske kontekster samtidig og setter ting opp mot hverandre.

… og utfordringar
Den mest omfattande kritikken Ultima har møtt dei siste åra, har handla om at festivalen er for lite synleg. Kva konkrete grep er gjort for å gjera årets festival meir oversiktleg?

— For publikums del tror jeg det hjelper at den er mer konsentrert. Festivalen foregår over kortere tid, på færre arenaer, og det er færre konserter som overlapper hverandre. I år kan den entusiastiske publikummer i prinsippet få med seg alt. Vi har fått til en festivalpassordning hvor alt er inkludert. Og så presenterer vi festivalen gjennom avisformatet med til sammen fire aviser. Her har vi lagt vekt på tilgjengelighet med tematikker og språk og lagt vekt på å være aktuelle.

Og med mange sjangrar som utgangspunkt har de kanskje ein idé om korleis ein unngår segmenteringa?

— Vi har forsøkt å gjøre det enkelt for folk ved å ha en geografisk konsentrasjon; vi arrangerer konserter stort sett på ett sted per dag. Den som er til stede gjennom dagen, vil oppleve mange forskjellige typer estetikker, seier Hagen, som understrekar at den største utfordringa stadig heng saman med overskrifta i spennet mellom det enkle og det komplekse.

— Utfordringen er unngå å gjøre ting overdrevent vanskelig, og samtidig ikke ta bort dimensjoner av musikken gjennom å overforenkle den, seier Hagen.

Festivalen går av stabelen 09.-19. september. For festivalavis og festivalprogram, sjå Ultima sine heimesider.

Publisert:

Del: