Oslo Jazzfestival går av stabelen 4. til 11. august, og byr på over 80 konserter, med en spennvidde som favner alt fra swing og gospel til post-rock og elektronika. – Festivalen har ufortjent fått et rykte for å være gammeldags, forkynner Martin Revheim på Blå, mens festivalsjef AageTeigen stemmer i: – Vi ønsker å være en totalfestival – en syv dagers reise gjennom hele spekteret av det du kan kalle jazz.

Oslo Jazzfestival (Gammel logo)

Årets utgave av Oslo Jazzfestival er den 17. i rekken, og byr på 75 offisielle arrangementer, samt noen i mer privat ånd. Mer enn 400 musikere vil være i sving de åtte dagene festivalen varer, hvorav drøyt halvparten er norske. Konsertlokalene favner fra Gamle Logen og Oslo Konserthus til Kulturkirken Jakob, John Dee og Blå. Særlig oppsiktsvekkende i lys av en mer snever jazzdefinisjon er Oslo Jazzfestivals tilstedeværelse på det siste stedet, der man i løpet av en tettpakket uke vil få oppleve toppnavn innen både garasjepunk, post-rock, elektronika og hva-man-nå-skal-kalle-det.

I den forbindelse samlet Ballade Aage Teigen fra Oslo Jazzfestival og Martin Revheim fra Blå, til en uformell prat om festivalen som kanskje ikke nødvendigvis nyter noen spesiell fordel av å være lokalisert til hovedstaden.

— Oslo Jazzfestival ønsker å være en totalfestival, sier Teigen. – Vi liker å kalle oss en en syv dagers vandring i jazzhistorien, og ønsker å presentere hele spekteret av det du kan kalle jazz.

— Oslo Jazzfestval arrangeres etter mitt syn på en steinbra måte, og bygger på et sterkt fundament, mener Martin Revheim. – Festivalen har fått ufortjent mye tyn for å være gammeldags, men har hele tiden gradvis utvidet ståstedet sitt – uten å miste utgangspunktet av syne. Den er fremadrettet, men har også en klar basis og forankring. Det er en utfordring å arrangere en sånn festival i Oslo, blant annet fordi det er vanskelig å prege en hovedstad på samme måte som man kan gjøre i en mindre by. Men Oslo Jazzfestival har langt på vei klart å bli den totalfestivalen som Åge snakker om, og er fremfor alt en spillestedsfestival, der man gjør god bruk av den infrastrukturen som finnes.

— Vi skjønte tidlig hvilke muligheter som kunne ligge i Blå, sier Teigen. – Vi har hatt stort utbyttet av dette samarbeidet, og har lært mye om verdien av å bygge broer. Med Martin og Blå kom vi på en måte til dekket bord, for de åpnet samtidig som vi ville gjøre noe med det musikalske konseptet vårt. En annen samarbeidspartner for Oslo Jazzfestival ble jo Jazid, mens vi i år også prøver oss med John Dee i kjelleren på Rockefeller, der folk som Håkon Kornstad, Ketil Gutvik, Petter Wettre, Arild Andersen og Jon Christensen vil spille.

— Jeg tror ikke Blå-publikummet nødvendigvis er så opptatt av hva man kaller musikken, men at det låter bra, mener Revheim. – Det er som med Jaga Jazzist – de bekjenner seg ikke til en retning, men til hele musikken. Det er derfor vi kan kjøre The (International) Noise Conspiracy som en spennende kontrast til en jazzfyr som Jonas Kullhammar, eller presentere et helt unikt samarbeid mellom Fred Anderson og Tortoise. Med Oslo Jazzfestival kommer disse opptredenene inn i en sammensatt ramme som både publikum og musikerne liker. Jeg synes årets program er helt strålende, med et heldig samspill mellom spennende artister som har lyst til å spille sammen, og en festival som vet å koordinere gode krefter. Det er en veldig jålete tendens i tiden med at arrangører legger ut på en artistisk egotripp, og på død og liv skal opptre som en slags kuratorer, i steden for bare å samle det beste fra mange krefter til et felles løft. Fos oss på Blå betyr samarbeidet med Åge & co. i hvert fall en helt fantastisk uke, der vi selv bestemmer premissene. En annen bra ting med Oslo Jazzfestival er forresten at man ikke satser på pompøse bestilllingsverk og endeløse tribute-pakker, men konsentrerer seg om å sette opp jævla gode konserter.

— Uken på Blå kunne nok ha vært en separat festival, medgir Teigen. – Men nettopp derfor gjør samarbeidet oss i stand til å bygge broer. Det blir dessuten en hel del showcase-konserter på dagtid, der unge, fremadstormende musikere får vise seg frem.

Teigen foreteller at Oslo Jazzfestival alt har fått billettbestillinger fra både Japan, USA og kontinentet, til tross for at man mangler midler til å markedsføre festivalen internasjonalt.

— Å arrangere 75 konserter på litt over en uke krever mye. Vi er i dag større enn Kongsberg Jazzfestival, og må innse at utgiftene forbundet med reise, lokale og teknisk apparat nok øker kraftigere enn inntektskurven. Det er klart det går en smertegrense for oss et sted. Vi mottar for eksempel en relativt liten støtte fra Kulturrådet – uten at jeg skal hevde at dét bunner i en form for distriktspolitikk, eller at vi har fått et urettferdig stempel som en festival for gladjazz.

Publisert:

Del: