Da Tord Gustavsen (32) som student hørte Jon Balke på en plate med gruppen Masqualero – “Bande Á Part”, utgitt på plateselskapet ECM – ble han slått i bakken. Nå har Gustavsen selv utgitt sin egen plate på det prestisjetunge, tyske selskapet, og har fått stor oppmerksomhet. – Vi rendyrker en melankolsk skjønnhet, og ønsker å skape en helhet ut av det, forklarer han i dette intervjuet. I kveld kan den kritikerroste pianisten og hans medmusikanter oppleves på scenen på Blå i Oslo.

Tord Gustavsen, 2003

Av Torstein Ellingsen

På “Changing Places” høres Tord nemlig ikke ut som andre jazzpianister, og hans trio, med Harald Johnsen på bass og Jarle Vespestad på trommer, viser seg å være langt mer enn “kompet til Silje Nergaard”. I kveld spiller de tre på Blå i Oslo.

Tord Gustavsen trio byr på kammerjazz med referanser til både karibisk musikk, gospeltradisjoner og skandinavisk folkemusikk, integrert i en stemningsfull helhet. Hvis du har sans for tonespråket til f.eks. Jan Johansson, Esbjörn Svensson og Brad Mehldau, eller pianostykkene til Grieg og Chopin, og liker filmer fra Cuba eller Argentina, vil du sannsynligvis få mye ut av denne platen.

Utover å være sideman for Nergaard er Tord Gustavsen kjent for samarbeid med sangerinnene Kristin Asbjørnsen og Siri Gjære, men også med klarinettisten Carl Petter Opsahl og kvartetten Nymark Collective. Den allsidige musikeren og komponisten har dessuten arbeidet som musikalsk leder i Kirkens Bymisjon, og som stumfilmpianist. Lokalisert på Enerhaugen i Oslo, foretrekker han klangen i et akustisk piano, og overlater elektroniske tangentinstrumenter til andre.

Blues i spillet
— Jeg er nok mer opptatt av de tidlige musikerne i jazzhistorien enn de fleste andre pianister i min generasjon. Jeg er påvirket av elementer fra eldre jazz, – egentlig like mye av sangere og blåsere, som av pianister. Det er f.eks. ofte veldig inspirerende puls i New Orleans jazz og calypso, med kontrasterende rytmiske underdelinger på gang samtidig. Dessuten har det meste av musikk jeg liker et element av blues i seg, enten i konkret form, eller i mer abstrakt betydning, som i mer moderne musikk. Bluesbaserte akkorder skaper melodiske og harmoniske spenninger, og er med på å få pianoet mitt til å synge og puste, sier Tord.

— Det er dessuten ikke noe poeng for meg å distansere meg fra amerikansk jazz. Denne holdingen, som tidvis har gjort seg litt gjeldende i Norge, kan ofte virke litt krampeaktig, mener Tord.
— De amerikanske jazztradisjonene og den afrokaribiske musikken er viktige for vårt uttrykk. Men vi har også andre viktige klangbunner og inspirasjonskilder for det vi gjør. Det gjelder uansett å komme fram til noe som føles ærlig og personlig her og nå, sier han.

Tord er fra Hurdal og lærte å spille piano av sin far. Allerede som guttunge komponerte han sine egne små melodier. Etter hvert ble det klassisk pianoundervisning. Jazz begynte han ikke med før han var 20, og begynte sin utøvende utdannelse på jazzlinja i Trondheim. Han har også hovedfag i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo, der han skrev en hovedoppgave som het “Improvisasjonens dialektiske utfordringer”.

— Improvisasjon er i bunn og grunn lek og tilstedeværelse. Generelt kan nok alle mennesker trene seg opp til å bli bedre til å improvisere. Jeg tror derfor det er viktig at små barn ikke blir satt på notekurs med en gang, men får lov til å leke, høre, ape og komponere, sier Tord.

Det er nettopp noe av det hans nye, stemningsfulle og åpenhjertige trio-innspilling handler om.

Melankolsk skjønnhet
— Platen forsøker å forene det jeg ønsker å forene uansett hvor og når jeg spiller. Hovedutfordringen er å gjøre mye ut av lite. På “Changing Places” forsøker vi å utforske ett rom, isteden for å vise alle rom vi kjenner. Vi rendyrker en melankolsk skjønnhet, og ønsker å skape en helhet ut av det, slik at den tålmodige lytter skal kunne høre hele platen tvers igjennom, sier Tord.

Tords 12 komposisjoner har europeisk forankring, men er også tydelig inspirert av afrokaribiske toner.

— Stilen kan vel beskrives som lyrisk og melodiøs samtidsjazz, der fokuset er på detaljene og variasjonene i samspillet, og på mikro-timing mellom de tre deltagerne. Som trio forsøker vi å skape et integrert rytmisk mangfold, i en slags søken etter den “subtile funk”. Vi jobber dessuten mye med dynamikk. Ikke med ekstreme spenn i volum, slik som i andre band jeg har vært med i, men heller med bitte små nyanser. Derfor er platen mer lavmælt og minimalistisk enn noe av det jeg har gjort med f.eks. Silje Nergaard, forklarer han.

Plass og tid
Den omfattende turneringen med Nergaard de siste tre årene har bidratt sterkt til å gjøre trioen mer sammensveiset. Tord mener følgende om det å arbeide i trioformat, uten vokalist:

— Vi har lært mye av alt samspillet med Silje, og fått trening i å skape små “musikalske episoder” bak hennes sang. “Changing Places” er derimot mer stillferdig instrumentalmusikk, med mer plass, lengre soli, og bedre tid. Det er forskjellen.

Den drøyt timelange platen er spilt inn på totalt tre dager i fjor i Rainbow studio i Oslo. Og samarbeidet med den legendariske ECM-produsenten Manfred Eicher gikk bra.

— Manfred er en bestemt mann, som det nok ikke er så greit å komme på kant med. Men han ga meg mye frihet til å velge, og bidro konstruktivt til å ta vekk noen av yterpunktene, som ikke passet inn i helheten på platen. Det er jo slik en god produsent skal gjøre.

Ut i verden
Plater utgitt på ECM innebærer verdensomspennende distribusjon. Dette gir Tord Gustavsen trio muligheter til å spille på steder som det ellers hadde vært vanskelig å fått opprettet kontakt med, bl.a. i Frankrike, Tyskland, England og Italia.

Etter en vellykket Norges-turné de siste dagene, ser den videre konsertlista foreløpig slik ut i vår:

* 18.03 München – Bayrischer Hof
* 25.03 Paris – New Morning
* 13.04 Vossajazz
* 23.04 Hamar
* 24.04 Volda
* 25.04 Tønsberg 

Publisert:

Del: