INTERVJU: Torsdag er det tid for konseptet Music for a Weill på EnergiMølla i Kongsberg. Bak det prosjektet står sanger Tora Augestad, sammen med Stian Carstensen, Mathias Eick, Martin Taxt og Pål Hausken. Disse skal framføre flere av de mest kjente komposisjonene til den tyske komponisten Kurt Weill, som var aktiv på første halvdel av 1900-tallet. – Det som er fascinerende med Tolvskillingsoperaen er at den prøver å si noe essensielt om samfunnet, sier Tora Augestad til Ballade.

Music for a Weill (Foto: Yina Chang)

Av Carl Kristian Johansen

En plateinnspilling er også på gang og skal slippes i oktober. Alle låtene vil bli spilt inn på originalspråket. Augestad har faktisk flyttet til Kreuzberg, Berlin for å få det tyske språket inn i blodet. I konsertsammenheng vil noe av materialet framføres på norsk i Jens Bjørneboe og Jørn Simen Øverlis oversettelser.

— Jeg oppdaget Weill da jeg var 17 år. Jeg ble helt fengslet av kontrastene i dette materialet, og kontrasten mellom de vakre melodiene og de makabre tekstene. Makabre i den forstand at det handler om noe alvorlig. Weill var en klassisk utdannet komponist, men flørter mye med popmusikalske genre. Det er referanser til både Arnold Scönberg og ragtime på en gang, sier Augestad.

— Vi er veldig fascinert av hele det universet, men vi har lyst til å gjøre vår egen personlige vri på det, i stedet for å framføre materialet slik det vanligvis gjøres. Noen låter forholder vi oss strengt til som det er skrevet, andre ganger forholder vi oss litt mer fritt til materialet.

Music for a Weill henter materiale fra flere av Weills epoker som komponist. Fra Tolvskillingsoperaen, som Weill skrev sammen med dramatiker og poet Bertolt Brecht, skal blant annet Mack the Knife og Die Seeräuber-Jenny framføres.

Føringer

Dette er melodier og tekster som er tolket, framført og spilt inn et stort antall ganger, blant annet av Teresa Stratas, Meret Becker, Marianne Faithfull, Nina Simone, og ikke minst Weills kone, Lotte Lenya. Dee Dee Bridgewater, som er en av headlinerne på Kongsberg Jazzfestival i år, har spilt inn et helt album med Weills komposisjoner, med diverse tekstforfattere, på This is New fra 2002.

Hva slags forhold har du til tidligere tolkninger av dette stoffet?

— Jeg har ikke hørt Bridgewater synge dette, men jeg har selvfølgelig et forhold til Lotte Lenya, Gisela May og Teresa Stratas. Og så har mange av låtene hans blitt jazzlåter, jeg synes Radka Toneffs Lost in the Stars (tekst: Maxwell Anderson, red. anm.) er helt fantastisk!

— Disse låtene tåler å bli tolket ofte, og det er bare bra at de blir brukt mye. Jeg ligger nok nærmere en tysk tradisjon selv om jeg kanskje er mer rendyrket sanger, materialet blir ofte gjort av personer som bare er skuespillere. Noen av sangene Weill skrev var for klassiske stemmer, og da mener jeg de bør synges klassisk, mens andre låter ble skrevet for skuespillere.

— Det mener jeg legger føringer på musikken. All musikken skal ikke snakkesynges, og alt kan ikke nødvendig gjøres til jazzlåter. Weill skrev i så mange stiler at jeg som sanger må ta hensyn til det. Jeg har jobbet mye med å finne min måte å gå inn i materialet på, sier Augestad.

Ydmyk

Det er mange som har et nært forhold til Weill og kjenner materialet godt. Samtidig vil det være mange i publikum som ikke har forhåndskunnskap om Weill. Hvordan forholder du deg til det spriket?

— Som formidler er jeg er opptatt av å bringe folk nærmere materialet. Jeg snakker mellom låtene, og på de tyske låtene forteller jeg hva de handler om. Jeg tror det fungerer, man trenger en slags inngang.

— De ihuga Weill-entusiastene gir både ros og ris. Tilbakemeldingene kan være jeg får det til på noen låter og at jeg synger for mye på andre. Men jeg blir tatt på alvor, selv om noen forventer å høre Gisela May eller Lotte Lenya. Andre sier at våre versjoner er dødskule og at de plutselig har skjønt Weill. Det er jo det man er ute etter – å bringe folk nærmere stoffet. Jeg er jo ydmyk overfor oppgaven, men jeg prøver altså ikke å være en Lotte Lenya, sier Augestad.

Politikken

I mellomkrigstiden jobbet Weill sammen med Brecht, og i den perioden ble blant annet Tolvskillingsoperaen og De syv dødssynder skrevet. Weill avsluttet senere samarbeidet med Brecht, og dro i eksil til USA tidlig på 30-tallet. Brechts kommunistiske sympatier fikk videre utløp i samarbeid med komponist Hanns Eisler, og han orienterte seg østover i Europa.

— Stykkene fra den amerikanske perioden er lite politiske. De er mer morsomme og handler mye om blant annet kjærlighet og fikk form i filmmusikk og musikaler framfor kabaret. Det er like fullt utrolig masse vakre ting der.

— Det er mange som sier at de stykkene han skrev i Tyskland er bedre enn de han gjorde i USA, men jeg synes også at man merker hans klassiske bakgrunn bedre fra den siste perioden. Weill var kanskje først og fremst en utrolig begavet melodiker, og harmonisk er det utrolig flott også, sier Augestad.

Dere skal framføre stykker fra Tolvskillingsoperaen, hva slags forhold har du til det politiske innholdet i sangene derfra?

— Det er klart jeg har et forhold til det, selv om vi ikke har vektlagt det i repertoaret vi har lagt opp til nå. Man kan velge å la være selv om det ikke nødvendigvis er bra, men vi vil gjøre det på et senere tidspunkt. Det som er fascinerende med Tolvskillingsoperaen er at den prøver å si noe essensielt om samfunnet. Den skildrer undergrunnsmiljøet i London og prøver å speile overklassen i den. Så prøver de å vise at det er akkurat de samme hierarkiene som fungerer i høyere lagene i samfunnet.

— Tiggerbandene fra Tolvskillingsoperaen er i høyeste grad aktuell i Oslo. I dag kommer det busslaster med tiggere fra Øst-Europa, og man må anta at pengene tiggerne får går til bakmennene. Organiseringen av dette er grusom, sier Augestad.

Tora Augestad, Stian Carstensen, akkordeon, Mathias Eick, trompet, Pål Hausken, trommer, og Martin Taxt, tuba, står på scenen torsdag 5. juli kl. 1400 på EnergiMølla, under Kongsberg Jazzfestival.

Augestad har denne hjemmesiden.

Publisert:

Del: