Publisert:

Del:

INTERVJU: Pianist Tor Espen Aspaas er aktuell med ny CD. Den har fått tittelen ”Mirror Canon” – spegelkanon – og her samanstiller han verk av komponistar frå første og andre wienerskulen. – Den mest påfallende likheten mellom komponistene innen disse retningene, er at de har en slags grunnleggende seriøsitet. Man senser en kompromissløs vilje hos dem, til å undersøke menneskelige lodd – tilværelsen – med musikken som søkeapparat, seier Aspaas i dette intervjuet.

Tor Espen Aspaas 08/Foto: Tevje Akerø
Tor Espen Aspaas 08/Foto: Tevje Akerø

Av Ida Habbestad

CD-en vart lansert under Vinterfestspillene i Bergstanden, i Aspaas sitt 10. og siste år som kunstnarleg leiar. Dermed er to langvarige prosjekt fullført for pianisten, som til dagleg underviser ved Norges musikkhøgskole.

Først og fremst Røros-festivalen, som han har vore med på å byggja alt frå oppstarten i 1999.

— Å bygge en festival er lang vei å gå; fra gründerperiode og glad idealisme, til en til slutt har et profesjonalisert prosjekt med budsjett. Det har vært fantastisk morsomt, og det er trist å gi fra seg festivalen frivillig. Men det er mye arbeid– og jeg har vært klar over i flere år at jeg måtte slutte før jeg ble utbrent, seier Aspaas.

— Dessuten ser jeg en tendens i kultur-Norge til at eierskapet kan bli viktigere enn prosjektet. Tanken om at ”dette er mitt” blir viktigere enn hvordan prosjektet utvikler seg – og det er skadelig for alle parter, meiner han.

Musikken som søkjeapparat

Men det er altså ”Mirror Canon” det er snakk om her. Aspaas har sett saman verk frå første og andre wienerskule; med Beethoven, Schönberg, Webern og Berg som representantar.

I coveret peikar han på korleis komponistane visste lite om at arbeida deira skulle verta skuledannande. Men det er kanskje ikkje så rart at det vaks fram to så betydningsfulle miljø i dei tradisjonsrike kulturkretsane i Wien. I første omgang med Haydn, Mozart og Beethoven, der utviklinga av sonatesatsforma sto sentralt – med sin kuliminasjon, vil mange hevda, med Beethoven, som braut grenser og inspirerte til nye tankemønstre.

I andre omgang med lausrivinga frå tonaliteten – og forsøket på å skapa ein heilt annan kanon.

— Den mest påfallende likheten mellom komponistene innen disse retningene, er at de har en slags grunnleggende seriøsitet, seier Aspaas.

— Man senser en kompromissløs vilje hos dem, til å undersøke menneskelige lodd – tilværelsen – med musikken som søkeapparat.

Konflikt og fornying i c-moll

Me anar pianistens store fascinasjon for komponistane, og for samanhengane mellom dei.

Aspaas er dessutan oppteken av konflikt og fornying – kanskje særleg hjå Beethoven, som han har arbeidd med lengst. Pianisten peikar på korleis verka i c-moll varslar viktige fråspark.

— Beethoven skrev banebrytende flere tonearter, men c-moll er nok den tonearten man virkelig forbinder med Beethoven; som tonearten han valgte for konflikt og krise. Uten unntak betegner den noe nytt, seier han.

Verka det er snakk om er mange. Mellom andre ”Skjebnesymfonien”, ”Corolianouvertyren”, ”Kor-fantasien” og ”Pathètique”-sonaten, samt den siste klaversonaten, opus 111, representert på plata.

— Men til og med i et tidlig verk som den første stryketrioen, foregår et byks framover, seier Aspaas. – Hans første klaversonate – ”Pathètique”, opus 13, og hans siste, opus 111, går begge i samme toneart. Det er et stort spenn mellom dem, men de har noe til felles

Belyst nærleik

Beethovens idéar var forut sin tid, og Aspaas trekkjer tråden vidare. ”Alt som hos Schönberg, Webern og Berg utforskes og trekkes ut i en ytterste konsekvens, ligger latent hos Beethoven som muligheter og musikalske fremtidskimer”, skriv han i coveret.

Platetittelen, spegelkanon, refererer til det musikalske omgrepet, der ein kanon eller fuge har tema som etterkvart vert presentert i sin omvending – som eit spegelbilete. I denne samanhengen er ’spegelkanonen’ uttrykk for at dei to viktige (og kanoniserte) periodene er sette opp mot kvarandre.

Meiner du så at det er eit omvendt bilete som kjem til syne?

— Den helt fysiske speil i speil effekten får du jo ikke. Men jeg mener altså at det hos den sene Beethoven ligger en mulighet for det som skjedde etter ham. Om han hadde gått mer i retning av komponistene i den 2. wienerskolen dersom han hadde fått holde på i 40 år til, vil vi aldri få vite. Men det er spennende å belyse nærheten ved å sette verkene opp mot hverandre, seier Aspaas.

Referansar

”Den første frie kunstnar” inspirerte uansett ettertida, og Aspaas skriv vidare om det han meiner kan tolkast som tydelege referansar frå verka av desse tre og til Beethoven – kanskje særleg hjå Webern.

— Webern uttalte at Beethovens Opus 111 var en viktig generator for han. Nøyaktig hvordan det kommer til utløp, vet man ikke. Men når du så mange steder i hans opus 7 (”Vier Stücke für Geige und Klavier”, red anm) finner kvartfallet fra c til g, som er sentralt i Arietta-temaeet (i Beethovens klaversonate, red. anm.), så begynner man jo å lure. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er ganske overbevist om at det må være en hensikt med det.

— Uansett er det med på å skape en helhet; noe som oppfattes som en koherens i materialet som er verdt å peke på, enten det er tilsiktet eller ikke, seier han.

Marginale kjensler

Verka speglar kvarandre på meir enn ein måte. Mellom anna står første og siste verk på plata tydeleg mot kvarandre; Beethoven-sonaten med eit relativt høgt opusnummer, medan sonaten av Berg er eit tidleg verk.

— Denne speilingen synes jeg blir frapperende bare i kraft av historiske fakta. Beethoven setter en sluttstrek for sonateformen, men sender den likevel inn i framtida. Berg med sin sonate er forankret bakover. Denne sonaten er ikke noe tilbakeskuende museumsstykke; han klarer å bruke den gamle formen på en nyskapende måte. Begge avslutter sonatesatsformen for seg selv i disse verkene – det er ingen av dem som skriver noen klaversonate etter det, seier Aspaas.

Dei to omfangsrike sonatene omkransar korte miniatyrar – når Aspaas omtalar dei, nyttar han Hamsuns ord ’brøkfølelse’ om dei korte, konsise temaa – av Schönberg og Webern.. Slik førekjem ei formmessig spegelfunksjon på plata, og ein kan sjå ein slags total motsetnad mellom dei tilknappa uttrykka og det monumentale hjå Beethoven.

— Samtidig finner du marginale celler også hos Beethoven. De kan komme inn og gi utviklingen en uventet dreining; nesten umerklige motiver som får stor betydning, seier Aspaas.

— Det er som mariginale følelser – en skygge som flyr gjennom hodet ditt, men som likevel har en vanvittig påvirkningskraft. For meg er det som hvert av disse stykkene er bygget på en slik følelse.

Lang dags ferd

— Så det er ikke easy listening, ler Aspaas, mot slutten av samtalen.

Han er glad for å få lov til å gje ut ei slik innspeling, og senda den ut på ein marknad som ikkje akkurat ropar etter endå ein versjon av klaversonaten. Men idéen er ikkje desto mindre viktig – òg for Aspaas personleg.

— Det er en ide jeg har hatt lenge, seier han. – Opus 111 har jeg hatt på repertoaret siden jeg første gang spilte på konsert for 18 år siden. De andre verkene har vært med nesten like lenge, og jeg har konsertert med dem flere ganger, på samme konsertprogram eller hver for seg. Slik sett har det vært viktig å få dokumentert dem, og få lagt dem bak meg.

Difor har han heller ikkje nokon umiddelbare turnéplanar med repertoaret; det kan vera godt å la det liggja, og la CD-en tala for seg. For formuleringar av samanhengar, og historiske referansar til tross – det er heilskapen i det klingande resultatet som er det viktigste, meiner Aspaas.

— Det viktige for meg har vært å få verkene opp, å gruppere dem og få tenke over sammenhengen mellom dem. Håpet er at man kan finne igjen noen av refleksjonene i musikken, seier han.

Parallelt med CD-utgjevinga har Aspaas lanset boka (mørkesider). I tillegg til Aspaas, medverkar Kolbjørn Holthe på plata som er utgiven på 2L.
Frå 2009 overtek Marianne Thorsen som kunstnarleg leiar for Vinterfestspillene på Røros