av:

Publisert:

Del:

INNLEGG: Nedgangen til Live Nation Norge viser hvor sårbar musikkbransjen i dag er, skriver Daniel Nordgård, PhD Stipendiat ved Universitetet i Agder.

Daniel Nordgård

Les også Ballades intervju med Nordgård

Dagens Næringsliv melder i en liten notis fredag 8 juli at Live Nation Norway har gått på en skikkelig smell. Årsregnskapet for Norges største konsertarrangør viser en nedgang på hele 34%.

Størrelsen på nedgangen er i seg selv oppsiktsvekkende, men forklaringen på nedgangen fortjener også litt oppmerksomhet. Selskapets årsberetning forklarer nedgangen med at det var færre store artister som dro på turné i 2010, i forhold til 2009, hvor Norge hadde besøk av både Bruce Springsteen og The Eagles. Hvis vi ser bort fra Live Nation Norways økonomi, som helt sikkert er solid og fin, forteller tallene noen viktige ting som har betydning utenfor Live Nation Norways lokaler.

Topptungt marked
For det første viser tallene hvor topptungt livemarkedet er. Det forteller om et sårbart system hvor inntektene er samlet i topp og hvor tilstedeværelsen eller fraværet til en eksklusiv liten del av artister har en sterk innvirkning på bunnlinja. Når en nedgang i denne størrelsorden kan forklares ved å peke på at en håndfull artister ikke er ute på turne, bekrefter det hvor stor andel av liveinntektene som tilhører de aller største.

Live Nation Norway er for øvrig ikke alene om å melde dette. Da Live Nation i USA tidligere i år presenterte tall i nesten samme klasse som de norske, ble det pekt på to forklaringer: for det første kanselleringen av tre spesifikke turneer, samt en åpenbart lavere kjøpekraft hos publikum takket være finanskrisen. Publikums kjøpekraft virker åpenbar. Det er likevel mer interessant i å følge opp forklaringen med at fraværet av enkelte store artister forårsaker en slik stor nedgang.

Tilbake til normalen
Det er fristende å snu på det og si at fraværet av disse artistene ikke er ekstraordinært i det hele tatt, men snarere en tilbakeførsel til ”normalen”. Vi har blitt godt vant i Norge den siste tiden, hva gjelder store artisters besøksvaner.

Dette kan enkelt eksemplifiseres ved å peke på for eksempel Bruce Springsteen, som det henvises til i notisen i DN. I perioden fra 1981 til 2006 besøkte Springsteen Norge seks ganger, mens han fra 2006 til 2009 spilte hele 7 konserter. Det vil si to konserter hvert år med unntak av i 2007. Ser vi på Metallica, finner vi samme tendensen. Det legendariske bandet spilte 8 konserter i Norge i løpet av perioden 1986 til 2006, mens de spilte 6 konserter fra 2007 til 2010. I samme perioden har vi også hatt gleden av å ha besøk av AC/DC (tre ganger på to år, etter ikke å ha besøkt Norge på 9 år), Eagles og en håndfull andre artister som evner å trekke et rekordstort publikum hver gang de gjester Norge.

Det kan med andre ord virke som om de siste 4-5 årene har vært ekstraordinære og at vi er i ferd med å returnere til normalen.

Økt konkurranse
En annen forklaring til Live Nations nedgang i Norge kan selvfølgelig også være at Live Nation Norway opplever økt konkurranse innen et segment som tidligere har vært forbeholdt dem. Atomic Soul har etablert seg for alvor de siste årene og beviser med artister som Prince, Bon Jovi, Bryan Ferry og Duran-Duran at de kanskje er inne og spiser noe av markedet til LN.

Mer av det samme
En tredje forklaring, som er noe vanskeligere å argumentere vettugt for, kan være at publikum går lei av å høre gamle sanger om igjen….

Det er alltid gøy å høre et band du har likt siden du var liten, og som fremfører låter du har hørt siden du var liten. Spørsmålet er om du er villig til å betale for det samme tre år på rad, kanskje uten at det har skjedd stort annet med bandet enn at turneen har skiftet navn.

Under SXSW i år nevnte noen begrepet ”Lagging Indicator” for å forklare hvorfor livemarkedet ikke synes å bli utvikle seg parallelt med platemarkedet. ”Lagging indicator”, eller forsinket indikator, forklares med at  effekten av krisen innen innspilt musikk kommer senere innen live, ved at man kan leve lenge på turnerende storheter, men at disse storhetene etter hvert må etterfylles. Dette er et begrep som er velkjent innen økonomi og som blant annet beskriver hvordan arbeidsledighet, eller økte renter kommer etter økonomiske kriser. Det tar litt tid, men de kommer og de beviser hvordan alt hører sammen. En krise ett sted vil nødvendigvis ha en påvirkningandre steder i verdikjeden.

Ikke isolert problem
Skyldes nedgangen hos Live Nation Norway såkalt forsinket indikator, kan utviklingen tvinge fram endringer i musikkbransjen som helhet. Fram til nå har enkelte hevdet at krisen innen musikkbransjen er et isolert problem hos plateselskapene. Bunnlinja til musikkbransjen har fremdeles vokst takket være en eventyrlig vekst innen livemarkedet. Denne veksten har nok også vært medvirkende til at det har vært vanskelig å argumentere for tiltak uten å bli beskyldt for å være grådige platedirektører og bakstreverske dilletanter.

En slik tendens som vi ser her, vil måtte ha store konsekvenser for den totale omsetningen for musikkbransjen. På tross av at vi nå endelig registrerer at tallene for innspilt musikk er i ferd med å vise bedring takket være streaming av musikk, vil en krise innen live ha konsekvenser for bransjen som helhet.

På den andre siden kan det like gjerne være at det tvinger frem nye modeller som evner å bygge opp og presentere store artister for fremtiden.