Norsktoppen har vel raget høyere ved tidligere anledninger, i hvert fall innen mitt fagfelt; populærmusikken. Et fravær av de riktig originale, de dyktige norskspråklige, de visjonære og de gale er påfallende når 2005 skal oppsummeres. Men et plateår kan sammenlignes med et stykke land. Det vil alltid finnes gull et eller annet sted, alt avhenger av hvor dypt man graver. Årets 10 på topp preges både av de som naturlig stikker opp i dagen, og de som av en eller annen grunn har gjemt seg noe lengre ned i torva.

Bjørn Hammershaug 2 2005

Av Bjørn Hammershaug

1. Serena Maneesh: s/t (HoneyMilk)
Støypop-eventyr fra Emil Nikolaisen & co, som kanskje blir et navn av internasjonal størrelse i 2006. Det vil i så fall være fortjent. Frontmannens visjoner med sitt band og sin musikk er preget av unorske ambisjoner og en klar målsetning mange kan ta lærdom av. Bandets selvtitulerte album var ikke minst en seier for Nikolaisens langsiktige planer og vilje, en plate tuftet på både shoegaze, støyrock, melodi, støy og følsomhet.

2. Årabrot: Proposing a Pact With Jesus (Norway Rat)
Særs voldsom støyrock/punk fra Haugesund-trio, som med Proposing a Pact With Jesus imponerte med sin første langspiller. Produksjonen til Billy Anderson (Melvins, Fantomas, Sleep, Noxagt ++) drar selvsagt opp, men det er i første rekke det troverdige søppeluttrykket til disse grapserockerne som fester seg og drar oss med ned i undergangen. 

3. Magnus Moriarty: Sky-Fi Beatitude (Metronomicon)
Ikke bare en særdeles underholdende liveartist. Magnus Moriarty overbeviste stort med denne lekne og løsslupne miksen av folk, lo-fi, viser, russertoner, orkesterpop, Beatles og lekebeats. En nostalgisk og oppmuntrende trip av en overskuddsplate, som dessverre ble sørgelig oversett i året som gikk.

4. Samuel Jackson 5: Easily Misunderstood (Honest Abe)
Ikke post-rock, ikke prog, ikke kraut – men noe rundt der et sted. Osloband som fortsetter å utforske den instrumentale dynamikken mellom medlemmene. Vellykkede innspill fra Dag Stigberg og Ingebrigt Håker Flaten åpner bandet mot frijazzen, mens bidrag fra Metronomicons Skjulstad/Moriarty øker den instrumentale variasjonen. 

5. Kobi: Dronesyndrome (Silber)
Nok et prosjekt fra Kai Mikalsen og the Brugata crew. På Dronesyndrome bidrar blant andre halve Salvatore, Petter Pogo, Tore H. Bøe og Knoll og Tott-duoen Gisle/Sevendal. Ni omfattende spor som utforsker droner og klanger innen den mørkere siden av spekteret; suggerende og mystisk, forlokkende og forførende.

6. Alog: Catch That Totem! (Melektronikk)
På denne oppsamlingen viser Alog noe av sitt rike spenn, de varierer mellom dublåter á la Pole og minimalistisk elektronika ikke ulikt Patrik Torsson, vokalsamples og a(na)log instrumentering. Til tross for en plate som strekker seg fra Can til Kim Hiorthøy og innspillinger i en periode på åtte år har Catch That Totem! blitt et sammenhengende verk. Og et svært hørbart et sådan.

7. Syme: Swing Swing (Karisma)
Årets beste debuterende band? Stavanger-baserte Syme består av relativt ferske musikere, men de har en sikker holdning til sin musikk. Kvintetten ser ut som en salig blanding av retro-proggere, hippe indierockere, elektronerder og oppdressa mods – og dette gjenspeiles også til en viss grad i musikken de lager. Radiohead, Flaming Lips, Mogwai og Sigur Rós er alle navn som dukker opp i pannebrasken på et eller annet tidspunkt. Lo-fi elektronika, post-rock og prog er noen bindende elementer på Swing Swing.

8. Haddy N’jie: White Lies (Via)
Wow! Norsk-gambiske Haddy (fra Kolbotn) ser ut som en r’n’b-diva, men spiller hjerteskjærende vakker, raspende blues/vise som musikalsk ligger nærmere Tom Waits og Nina Simone enn noe annet vi har hørt i år. Gode tekstlinjer preger dessuten hele platen, som eksempelvis: “When I speak of revolution, soft country isn’t really what I had in mind”. Herlig.

9. Andreas Meland/Lasse Marhaug: Brakahage (Melektronikk)
Tonesetting av den eksperimentelle amerikanske filmskaperen Stan Brakhage. 6 spor fra Meland som ligger i det ganske behagelige landskapet rundt cirka Rishaug/Phonophani, og ett halvtimes opptak av Marhaug som satte lyd til obduksjonsfilmen The Act of Seeing With One’s Own Eyes som er en omfattende tur fra åpen ambiens til stram og tett støy.

10. Low Frequency in Stereo: Astro Kopp (Rec90) 
Anført av det funky tittelkuttet kom EPen Astro Kopp som en påminnelse om hvor bra dette Haugesund/København-bandet kan være. Deres flørting i områdene til Mogwai/Godspeed You Black Emperor er kanskje ikke revolusjonerende i stil, men våre venner makter å finne nye veier i et allerede befolket musikalsk terreng. 11 minutter lange Desert er dessuten en særs givende ørkenvandring fra ingenmannsland og opp til space.

Bjørn Hammershaug (33) er utdannet cand.mag fra Høyskolen, og jobber hovedsaklig som lærer. Siden 2000 har han vært redaktør – samt en meget produktiv skribent – for Groove.no. For Ballade skriver han primært om den delen av populærmusikken som befinner seg et stykke utenfor allfarvei – og har denne høsten bl.a. satt fokus på en rekke mindre, norskle plateselskaper.

Publisert:

Del: