Her er Ballade-skribent Øyvind Holens ti på topp-liste over det norske plateåret 2005. Det starter med Serena-Maneesh, og går derfra videre gjennom pop, elektronika, hiphop, metal, datarock og r&b. Til og med noen senegalesere lurer seg inn, mens Holen avslører at han faktisk ikke en gang har hørt platene til Bigbang, Jaga Jazzist eller Ricochets av året.

Øyvind Holen 2004

Av Øyvind Holen

1. Serena-Maneesh: Serena-Maneesh (Honeymilk)
Er Emil Nikolaisen et musikalsk geni eller bare en smart tjuvradd? Det er lett å bli imponert, men samtidig like lett å la seg irritere over de åpenbare tyvlånene i lydbildet til Serena-Maneesh. Hvorfor skal jeg høre på denne plata når jeg allerede har My Bloody Valentine, Velvet Underground, The Stooges og Spacemen 3 å kose meg med? Slik tenkte jeg etter de første lyttene på denne debuten, men samtidig ble det raskt klart at dette var det norske albumet som engasjerte meg kanskje aller mest i 2005. Det ene øyeblikket hatet jeg det, i neste sekund elsket jeg det. Jeg er fortsatt forvirra, og jeg liker følelsen.

2. Röyksopp: The Understanding (Wall of Sound)
«Tar bare et forsiktig skritt videre,» mente VG. «Et hakk under forventet,» skrev Dagbladet. Begge trillet terningen til fire, og viste at Akersgata nok er best når de får mulighet til å lese hva den britiske musikkpressen mener først. Röyksopp erobret nemlig verden på nytt med sitt andre album, om enn ikke med samme gigantiske suksess som med Melody A.M. Det skulle da også bare mange, men The Understanding er et langt mer rendyrket og bedre popalbum enn Melody A.M., selv om det paradoksalt nok ikke byr på like opplagte hits som «Eple» eller «Poor Leno».

3. Ane Brun: A Temporary Dive (DetErMineRecords)
Albumdebuten Spending Time With Morgan ble ufortjent oversett, men vi som forelska oss i den visste at det bare var et tidsspørsmål før Ane Brun ble et navn å regne med i Norge. At hun derimot skulle erobre landet så fullstendig og slippe to gullalbum i løpet av noen måneder, kom likevel som en stor overraskelse. Da var det også bra at A Temporary Dive var et nakent, ærlig og gripende album, som var langt bedre enn selv det Spending Time With Morgan hadde forberedt oss på. Noen ganger er verden rettferdig.

4. Stonegard: Arrows (Bells Go Clang)
Dimmu Borgir spilte inn debutalbumet sitt på nytt, mens Erlend Erichsen serverte solide doser ufrivillig humor og übersvulstig dialog i Nasjonalsatanisten. Kort sagt, 2005 var nok ikke et gullår for norsk black metal, men da var det moro å se at andre typer norsk hardrock gjorde vei i vellinga – i form av gode plater fra El Caco, Audrey Horne og Insense for å nevne noen. Ingen var derimot bedre enn trønderske Stonegard, og det rifftunge og Metallica-inspirerte albumet Arrows viste med stor kraft og selvsikkerhet at norsk hardrock er langt mer enn black metal.

5. Ravi & DJ Løv: Den nye arbæidsdagn (SonyBMG)
Er det pop eller hiphop? Er det tøys eller alvor? Er det musikalsk billigvare fra laveste skuffe eller kreativ lekenhet vi ikke har sett maken til? Siden Ivar Johansen takket for seg i kritikerroste band som Jaga Jazzist og The Jessica Fletchers og begynte å rappe som Ravi, har han og makker Anders «DJ Løv» Løvlie trillet den ene etter den andre popperlen ut av ermet. Mens Musikk-Norge har klødd seg i hodet. Publikum har omfavnet ham, og Den nye arbæidsdagn ble en gigantisk salgssuksess og 2005s svar på Odd Nordstogas Luring – den overraskende bestselgeren som ufortjent overses når musikkpolitiet oppsummerer året. Der debutalbumet Lekr butik lå nærmere hiphop-avantgarden fra det amerikanske plateselskapet Anticon, er dette lyden av Ravi og Løv som skamløst omfavner sine mest fengende popsider – og det skal vi være glade for.

6. Wagëblë: Sénégal (Two Thou Productions)
Disse gutta vant prisen for beste album på Senegal Hip Hop Awards nettopp, men fortjener også oppmerksomhet når vi oppsummerer det norske musikkåret. Albumet er nemlig i sin helhet produsert av Tom Roger « Rumblin» Rogstad fra Lillestrøm, og i møtet med engasjementet og energien til rapperne Eyewitness og Waterflow oppstår en symbiose som føles langt mer livsviktig enn når Kleen Cut og Diaz rapper over Rumblins minimalistiske beats. Nevnte Kleen Cut gjester for øvrig albumet, sammen med norske Ras Steven, STL og Asta Busingye Lydersen.

7. Syme: Swing Swing (Karisma Records)
God, gammeldags indie er tilbake for full musikk, i form av internasjonale suksesshistorier som The Arcade Fire, Anthony & The Johnsons, Franz Ferdinand, The Postal Service, Bright Eyes og The Go! Team. Her hjemme leder Serena-Maneesh an, mens også bergensgruppa Syme imponerte med den ambisiøse sjangerknuseren Swing Swing. Fundamentet ligger i indiepopen, men i tillegg til de obligatoriske støyende shoegazer-overdrivelsene surfer denne gjengen innom alt fra elektronika, jazz, psykedelia og det meste annet. Årets mest uforutsigbare.

8. Datarock: Datarock Datarock (Yap)
Grenselandet mellom dansemusikk og indierock har vært tett befolket de siste åra, med høydepunkt som LCD Soundsystem, The Rapture, !!! og Radio 4 å vise til. Her hjemme var det Fredrik Saroea og Ketil Mosnes som hadde størst suksess med å skape sin egen sjanger, «datarock», enkelt forklart som rockelåter for dansegulvet. Dette er like funky som Average White Band, og fengende som en keitete norsk fetter av Talking Heads, The Happy Mondays og Gang Of Four.

9. Paperboys: When Worlds Collide (Alien Allies)
Det skal bare et knippe skuffende album og sviktende platesalg til, så er gribbene der. Norsk hiphop ligger for døden, heter det i dag, selv om det bare i 2005 kom ut godt over 60 forskjellige album og mixtapes. Det er liv på dødssengen, og som Paperboys viser med sitt tredje album: Det er heller publikum det er noe galt med, ikke norsk hiphop. For hvorfor har ikke When Worlds Collide solgt like bra som No Cure For Life? Vinni blir bare bedre og mer underholdende for hver plate som går, og produksjonsmessig er dette så lekent og originalt at man kanskje heller bør spørre om norsk hiphop går for fort fram til at publikum rekker å henge med i svingene. Sant nok, det har ikke vært et jubelår for norsk hiphop, men også i 2001 var flere raskt ute med å spå sjangerens undergang etter at utgivelsene og platesalget ikke helt matchet gullåret 2000.

10. Sofian: This Is Sofian (C+C Records)
Norsk r&b er også en sjanger flere vil like å se lide en langsom og pinefull død. Etter salgsmessige flopper fra Noora, Vincens og Winta er det liksom ingen tvil: Det er bevist at vi nordmenn ikke liker r&b og soul, selv om artister som Toni Braxton, Lauryn Hill, John Legend og Whitney Houston alle har toppet VGs albumliste. Der tidligere norsk r&b-forsøk har vært manglet både liv, sjel og melodi og har vært mest opptatt av å ape etter internasjonale strømninger, viste Sofian med dette debutalbumet at norsk pass ikke umuliggjør det å lage god soul. This Is Sofian er den første virkelige gode norske soulplata, men den blir ganske sikkert ikke den siste.

Plass 11-20: Alog: Miniatures (Rune Grammofon), JR Ewing: Maelstrom (SonyBMG), Madrugada: The Deep End (Virgin), Haddy N’Jie: White Lies (Via Music), El Caco: The Search (Black Balloon Records), Leif Ove Andsnes: Rachmaninov – Piano Concertos (EMI), Emmerhoff & The Melancholy Babies: Electric Reverie (Bauta), Warlocks: The NeverEnding Story (C+C Records), Turboneger: Party Animals, Lindstrom & Prins Thomas: Lindstrom & Prins Thomas (Eskimo).

Ti plater jeg burde ha hørt: Atomic: The Bikini Tapes (Jazzland), The Loch Ness Mouse: 11-22 (Perfect Pop Records), Grimfist: 10 Steps To Hell (Candlelight), Ricochets: Isolation (Kong Tiki Records), Bigbang: Poetic Terrorism (Grandsport Records), Jaga Jazzist: What We Must (Smalltown Supersound), Solefald: Red For Fire – An Icelandic Journey Pt. 1(Season of Mist), Supersilent: 7(Rune Grammofon), The Owens: It Was Near I Died(Reel Noise Records), Ulver: Blood Inside (Jester Records).

Øyvind Holen (32) har skrevet bøkene ”Hiphop-hoder – Fra Beat Street til bygde-rap” (Spartacaus 2004) og ”Groruddalen – En reiseskildring” (Cappelen 2005). Han har bred erfaring som journalist og kulturskribent, og har siden 1995 bl.a. jobbet som deskjournalist, skribent og redaktør for bl.a. Osloposten, Aftenposten, Dagsavisen, VG, Bergens Tidende, Klassekampen, FaroJournalen og Ballade.no.

Publisert:

Del: