Topp ti for Knut Steen

Av Knut Steen

Servert i fullstendig vilkårlig rekkefølge – her er mine 10 norske favoritter fra 2005:

Khold – Krek (Tabu/Tuba)

Om noe band i dag sender tanker til ”skumling i skogen” (tidlig fritidsgesjeft i svartmetallmiljøet, red anm.-), må det være Khold.

Musikken er kald, messende og rå, uten noen tekniske krumspring – her er det stemning fremfor staffasje, lydbildet er strippet ned til et absolutt minimum.

Kanskje for å få frem de angstbitte tekstene (?), som til tross for en alt annet enn ”ren” vokal, er enkelt hørbare, direkte – og knakende gode.

Fra Innestengt i eikekiste:

Panikk som griper, pust som hiver,
sorte klør som skraper, river,
gjennom smerten, angsten, vreden,
lange rift i kisteveden.

Dette er lydsporet til svartedauden, gjenfortalt av noen som godt kunne ha vært der.

Ulver – Blood Inside (Jester Records)

Ulver er en av disse bandene man kan glemme å kategorisere på noe lengre sikt. De skifter uansett ham og form for hver utgivelse. Bandets siste utgivelse, Perdition City (2000) fikk hylende gode anmeldelser, vel fortjent. Den stemningsdrevne Blood Innside er i mine ører enda bedre, selv om den er en anmelders mareritt: Ulver krever litt ekstra av sine lyttere, og ingen oppsummering av berørte musikalske kategorier eller sjangere vil bidra til å gi leseren noen videre pekepinn på hva lytteren opplever.

Uten å ty til halve fremmedordboken og et utall biografiske krimspring for å unngå å snakke om selve musikken, kan man si at Blood Inside er gjennomgående mørk uten å være dyster, uforutsigbar og leken uten å miste de harmoniske linjene og utfordrende samtidig som den er ekstremt snill mot ørene.

Her er det bare å ta av seg alt som heter hatter og luer for et usedvanlig vakkert album – og for en glitrende vokalprestasjon av Kristoffer G. Rygg! For å sitere den samme Rygg fra “It Is Not Sound”: ”For the record, no one will understand what it is about”. Så lenge Ulver lager musikk av så god kvalitet, er det helt greit å ikke forstå. Opplevelsen er mer enn nok.

Solefald – Red for Fire: An Icelandic Odyssey Part 1 (Seasons Of Mist)

Solefald har aldri vært redde for å stikke frem nesen og gjøre alt annerledes – takk og pris. Navnet er lånt fra et Nerdrum-maleri, og musikken plasserer seg sa også rimelig elegant i det nokså diffuse kunst-metall-landskapet. Solefald er ikke bandet for den som setter hastighetskrav til basstrommene eller legger ”true”-standarden til grunn for om noe er bra eller ikke.

Men har du et åpent sinn, litt humoristisk sans og vilje til å åpne ørene, er Solefald finfin underholdning. Ikke fordi de snor seg rundt metallbåsen, men fordi de rett og slett er veldig flinke til å lage musikk. Jeg gleder meg veldig til del to av guttas Islandsreise, som visstnok skal hete Black for Death.

Anja Garbarek – Briefly Shaking (Virgin/EMI)

Briefly Shaking er Anja Garbarek i forventet form, en uttrykksfull og flott produksjon med akkurat riktig blanding av galskap og meloditeft. Man vet aldri helt hva man kan forvente fra denne damen, men etter Balloon Mood (1996) lærte jeg at det antakeligvis blir veldig spennende. Briefly Shaking er fin og følsom, samtidig som den også virker veldig syk og rar. På en god måte. Et par løse skruer i maskineriet er ofte det beste utgangspunktet for god kunst. Briefly Shaking er et perfekt motstykke til det man vanligvis forbinder med ordet popmusikk. Anbefales varmt.

1349 – Hellfire (Candlelight Records)
Dette går ekstremt fort, og samspillet sitter forbannet godt. Låtmaterialet kunne nok vært noe mer variert, men så lenge man kjører ”full fres hele veien”-linja, vil dynamikk alltid være et aldri så lite problem. Pass ellers på å ha skikkelige hodetelefoner eller et godt musikkanlegg når du lytter til denne platen: På dårlige PC-høyttalere mister du mye av detaljrikdommen i denne innspillingen – som ER der, men bare ikke så langt oppi dagen.

Det er rimelig å anta at old-school band som 1349 er grunnen til at folk verden over fremdeles ser på ”den norske varianten” som svartmetallens ubestridte førstesortering. Stort pluss i margen til trommeslager Kjetil ”Frost” Haraldstad for nok en umenneskelig sterk prestasjon, og til gitarist Archaon for en fimbulvintersk hissig gitar jeg gjerne hører flere solopartier fra ved neste korsvei.

Peccatum – The Moribound People EP (Mnemosyne Productions)

The Moribound People er “bare” en EP, men til gjengjeld har den flere gode låter enn de fleste fullengdes-CDer. Blandingen av dame/herrevokal – vakkert/slemt har blitt gjort før, men Ihsahn og Ihriel er bare så fordømt mye flinkere enn de andre som prøver seg på dette. De to trenger ikke hverandre for å lage en plate som er 100%, det klarer de helt fint hver for seg.

At Peccatum har utviklet seg så vakkert de siste par årene, kan ikke skyldes annet enn et uvanlig fruktbart samarbeid. Sammen er Ihriel og Ihsahn utvilsomt noen av verdens flinkeste innen stemningsfylt avant-metall. Arrangementene og låtene er svært gode, og begge vokalene holder mål i bøtter og spann, selvfølgelig. Gleder meg stort til Ihriel kommer med sin neste Star Of Ash-plate, og ikke minst til Inferno-festivalen, der Ihsahn og Emperor skal runde av min egen fødselsdag. Det blir rett og slett digert.

El Caco – The Search (Black Balloon Records)

El Caco begynte som et svært lovende stoner-band, som spilte tett, flinkt, tungt – og kanskje litt monotont og kjedelig. Med plate nummer tre har El Caco lagt av seg de fleste stoner-taktene. Like greit, de høres veldig mye bedre ut nå. Hardere, tyngre, mer melodisk og mye mer trøkk.

Litt produksjonshjelp fra over dammen er heller ikke å forakte, lydbildet har blitt rensket opp betraktelig – eller så har Øyvind Osas vokal gått fra rimelig god til særdeles god siden Solid Rest. Kanskje begge deler? At låtene har blitt mye mer spennende, er det i alle fall ingen tvil om. Tre-manns rockeband som klarer å fylle lydbildet er utrolig tøft, og El Caco er noe av det aller ypperste norsk rock har å by på akkurat nå. Årets store overraskelse for min del.

Warlocks – The Neverending Story (C+C Records)

Undertegnede skal ikke late som han har noen videre peiling på hip hop, men Warlocks har uansett vært den norske hip hop-gruppen jeg har kunne tro på mht. tekstmateriale og fremføring. Og rap skal jo gjerne være kredibelt, har jeg hørt. The Neverending Story er ikke like god tvers igjennom, men flere av låtene – for eksempel singelen ”Stay Warm”, sporene ”Cake” og ”Nobody Knows” holder i mine ører godt internasjonalt nivå.

Platen er ribbet for kjekkaserier yngre gutter gjerne tyr til for å vise hvor barka de er, uten at det blir gammelmannsaktig og klissent av den grunn. The Nerverending Story er en fin skive med en flyt og pondus andre norske hip hop-grupper bare kan misunne Warlocks. De er fremdeles kongene på haugen, med god margin.

Disiplin – Anti-life (Moonfog)

“Feed the fucker to the dogs! Feed the fucker to the dogs!” Skal man først lage slem og menneskefiendtlig musikk, er det like greit å kline til. Dette er slemt og møkkete, samtidig som produksjonen er god nok til at man kan nyte finessene i musikken. Disiplin er ikke noe utpreget flinkis-band, men det betyr ikke at det er noe i veien med ferdighetene. Kombinasjonen av ”back to basics” og en del nyere elementer fungerer stort sett fint, og platen har få svake låter. Kvalitetsmessig er Anti-Life er et lite kvantesprang fra den selvtitulerte debutplaten, som heller ikke var dårlig. Jeg er veldig spent på ”den vanskelige tredjeplaten”.

Nils Peter Molvær – ER (Universal)

Molvær trakterer som vanlig sin trompet med luftig autoritet. Molvær henter inspirasjon fra alle og ingen, og klarer nok en gang å lage en plate som er soleklart Molværsk uten å føles som noen form for gjentakelse.

Mannens styrke viser seg nok en gang i å omgi seg med flinke mennesker, som han klarer å trekke det aller beste ut av ved å gi dem plass til å boltre seg. Se bare på dette stjernelaget: Eivind Aarset, Rune Arnesen, Pål «Strangefruit» Nyhus, Jan Bang, Sidsel Endresen, Elin Rosseland, Ingebrigt Håker Flaten, Erik Honoré, Magne Furuholmen, Helge Norbakken Knut Sævik og Reidar Skår.

Dette er vakker og flytende nytelse, med nikk til en rekke andre musikkformer enn jazz. Hans beste siden Khmer, synes nå jeg.

Knut Steen (31) har bakgrunn fra forsvaret og er journalistutdannet i London, med sidefagene filosofi og sosiologi. Han har tidligere frilanset for Morgenbladet, Humanist, Femme, Fri Tanke og ScanBike. I Ballade er han redaktørens høyre og/eller venstre hånd, og tar seg ellers av generelt nyhetsstoff, saker om den hardere delen av det rytmiske segmentet, musikkbransjen og det politiske liv. Steen har vært mer eller mindre fast inventar i Balladeredaksjonen siden slutten av 2001.