Da Carl Krisitian Johansen skulle plukke sine 10 favoritter fra 2005, fant han alt han trengte hos noen ambibiøse, små plateselskaper – pluss ett kjempestort. Her finnes jazz, støy, rare små lyder og vare melodier. Utvalget omfatter blant andre Zanussi Five, SPUNK, og Crimetime Orchestra.

Carl Kristian Johansen 2005

1. Supersilent – Supersilent 7 (Rune Grammofon)

Kombinert DVD og CD. Den rent lydlige sammenhengen følger i rekken av Supersilents “instant compositions”, med noen faste knagger og elementer. Tangentarbeidet opererer like gjerne i de prog.-aktige melodisfærene som i de lydmalende og abstrakte. Arve Henriksen improviserer og bruker stemmen som instrument når han ikke legger på sine kontemplative trompetstrekk. Trommene virker å være plugget til en elektrisk transformator når Vespestad spiller med høy intensitet , men han er også lavmælt, rolig og klangorientert med cymbalene. Helge Sten bringer bandet i retning av støy i alt fra de avslappende og ambiente strekkene til de eksplosive og voldsomme partiene. I enkelte øyeblikk ser musikk, lys og bilde ut til å smelte sammen til en total og symbiotisk opplevelse som mangler sidestykke i plateåret 2005.

2. Zanussi Five – Zanussi Five (Moserobie)

Bassist Per Zanussi hadde ledet orkesteret sitt i omtrent fire år før Zanussi Five platedebuterte med et lite brak. Zanussi har greid å skape et veldig godt gjennomført og helhetlig album, selv i selskap med de sterke utgivelsene på den svenske labelelen Moserobie. Musikken glir sømløst fra spor til spor og det varieres mellom komponerte og improviserte partier, noe som gjør det vanskelig å feste seg ved enkeltlåter. Uttrykket glir mellom rytmer, riffing og melodier, til overtoner og eksperimenterende og abstrakte strekk. Spesielt de melodiske partiene gir dette albumet et filmisk og stemningsfull preg, og det gir rom for å dikte med i bilder til denne musikken. Herlig.

3. Atomic – Bikini Tapes (Jazzland)

En gavepakke, både i form av volum og kvalitet, levert i en lekker innpakning. Disse tre CD-ene dokumenterer Atomic på det som kanskje kan karakteriseres som en signingsferd gjennom Norge våren 2004. Denne turneen kom i baken på en lengre turné i USA med Vandermark 5, og man skal ikke se bort fra at nettopp disse to bandene kommer til å stå igjen blant de som kommer til å bli husket fra den epoken vi er inne i nå. Atomic leverer også til de grader på plate, og de serverer nye låter hver gang viser seg live og på CD. Denne gangen står Fredrik Ljungkvists nye låt “Konrads Hopp Om Livet” ut som kanskje det beste sporet blant de sytten nye og gamle sporene fra denne produktive og energifulle kvintetten.

4. SPUNK – en aldeles forferdelig sykdom (Rune Grammofon)

En aldeles forferdelig morsom plate som framstår som ren studiomontasje. Elementene er en mengde samplede lyder, Tafjords horn, kroppslige lyder som hosting og harking, Kristin Andersens trompet, og Maja Ratkjes vokal/elektronikkbaserte improvisasjon. Trykk på knappen, slipp galskapen løs, og ha det gøy. Albumet er spekket med kjent og kjær SPUNKmusikk, men ett spor skiller seg ut, og det er det noir-pregede, og nesten Tom Waits-aktige (!) kuttet “Dead Man Watching”, med dyp og sløy cellotraktering av Lene Grenager. En virkelig godt gjennomført sjangerløst album, med mye humor.

5. Sonny Simmons – The Traveller (Jazzaway)

Simmons tilhører den frie jazzgenerasjonen som eksploderte i New York på 60-tallet. Han forsvant med den strømlinjeformede og kokaininfiserte studiomusikkens inntog på 70-tallet, og kom tilbake fra et liv gata på 90-tallet. Long time fan Jon Klette i Jazzaway Records har tatt Simmons under vingene, og dette er første plate ut i det som skal bli en trilogi på Jazzaway. Vidar Johansen har skrevet og arrangert musikken for strykere, og besetningen Mats Eilertsen, Anders Aarum, Ole Thomas Kolberg kvalifiserer dette til en fullverdig norsk skive i året 2005. Det er flere øyeblikk på dette albumet som er helt fantastiske, og som gjør det lett å forstå hvorfor Klette digger Simmons.

6. Crimetime Orchestra – Life is a Beautiful Monster (Jazzaway)

Ett av Klettes mange band, og her er han selv er musiker og låtskriver. Dette er et stort band, og det lager tilsvarende mye lyd. Life is a Beautiful Monster er en oppvisning i variasjon og vilje til å lage konvensjonsfri musikk, og albumet kan vanskelig fikseres i noen fast genre eller bås. Uttrykket er komplekst og sammensatt, men ikke vanskelig tilgjengelig og tungt å lytte til. Her eksperimenteres det med uhyggelig fete grooves, elektroniske og synthbaserte strekk og mutasjoner av gamle melodier. Sjekk det maltrakterte åpningstemaet fra “Milestones” på spor 4. Referanserammene starter med John Coltranes “Ascension” og Miles Davis’ “Bitches Brew”, og ender opp i outer space. Intet mindre.

7. Andreas Meland & Lasse Marhaug – Brakhage (Melektronikk)

Dette albumet stammer i hovedsak fra en Brakhage-visning på Dans For Voksne, men er noe bearbeidet i ettertid. Litt småkontroversielt all den tid filmskaper Stan Brakhage var klar på at filmene Meland og Marhaug har laget musikk til skulle være lydløse. Uten Brakhages visuelle fyrverkeri kommer musikken mer til sin rett, og har blitt til et lite musikalsk fyrverkeri i seg selv. Med en ydmyk tilnæming til Brakhages ånd har Marhaug begått et av sine mest spennende og nedtonede verk som når over tredve minutter. Meland er mer forsiktig og ligner mer på Brakhages sans for form og farge i “Dog Star Man”-serien. Noen av Melands seks kutt er litt anonyme, som om filmene fremdeles preger musikken, men han treffer til overmål på del III, der noe av essensen i Ovals “dok”-album forenes med Phonophanis originale og rare logikk på det strukturelle området.

8. Alog – Catch That Totem! (Melektronikk)

Alogs andre album i 2005 er nok det morsomste og beste av de to, selv om Rune Grammofon nok vil hevde at “Miniatures” er sterkere. Espen Sommer Eide og Dag-Are Haugan har virkelig pløyd seg dypt ned i haugen av DAT-taper, og kommet opp med en del gamle spor. Noe er mikset på nytt. Som vanlig kan man ane nyansene av übergroovy beats i bunn av mange av låtene, men som vanlig motstår Alog fristelsen til å rendyrke disse inn i kategorier som drum’n’bass og andre hip hop-relaterte saker. De er ikke så lite frekke heller, og har inkludert en desperat telefonbeskjed fra Kim Hiorthøy som et slags takk for sist etter at han ikke fikk sendt avgåde en DAT-tape i tide. Grusomt morsomt. Dette samlealbumet er preget av en noe annerledes filosofi en hovedalbumene som kommer på Rune Grammofon.

9. Jon Balke Batagraf – Statements (ECM)

Et perkusjonsdrevet album som forsøker å kommunisere gjennom rytme og ikke melodi. Balke supplerer med en del elektroniske samples han ikke har gjort på plate tidligere, som manipulerte og abstraherte kutt fra massemedia, og det fungerer meget bra. I tillegg kan man høre tekstresitasjoner av Sidsel Endresen, Solveig Slettahjell og Miki N’Doye, og alt kokes sammen til et album som handler om hvordan kommunisere et budskap på en ikke-eksplisitt måte. Et lite og vellykket skritt til venstre for Magnetic North-prosjektet til Balke.

10. Ane Brun – A Temporary Dive (DetErMineRecords)

Et fint knippe visepoplåter framført med en naturlig autoritet av Brun. Utfra den amerikanskengelske aksenten, og en frasering basert i moderne amerikanskengelsk singer/songwriter-land, skulle man tro at Brun var av en annen nasjonalitet. Dette hadde vært spennende å hørt Brun framføre et låtmateriale med norske tekster innenfor rammen av de samme arrangementene. Men “A Temporary Dive” er uansett et lekkert, godt og heltstøpt album, selv om stemmen til Brun antagelig har et større potensiale enn det som kommer fram her.

11. Free Fall – Amsterdam Funk
12. Syme – Swing Swing
13. Alog – Miniatures
14. The Thing – Live at Blå
15. Bayashi – Rock
16. Motif – Expansion
17. Hugen leikar så vide – Middelalderballader i Norge
18. MZN3 – MZN3
19. Eirik Hegdal og Trondheim Jazzorkester – We Are?
20. Kornstad/Wiik Duo – Eight Tunes We Like

Ti plater jeg burde ha hørt:
Haddy – White Lies, NoPlaceToHide – Zukunft, Toy – Toy, Maria Kannegaard Trio – Quiet Joy, Svalastog – Silencer, Datarock – Datarock Datarock, Ane Brun – Duets, Fenomenon – In Stereo, Adjagas – Adjagas, Samuel Jackson Five – Easily Misunderstood.

Carl Kristian Johansen (30) er redaktør og journalist i www.groove.no, som han har vært med å drive siden 2000. Han er høgskolekandidat i kulturarbeid ved Kulturstudiet ved Høgskolen i Bø i Telemark, der han også var bookingansvarlig ved Kroa i Bø. For Ballade.no skriver han bl.a. om jazz, improvisasjonsmusikk og beslektede emner.

Publisert:

Del: