Ballades redaktør ser tilbake på plateåret 2002, og trekker noen av sine personlige favoritter opp av en nokså romslig hatt. Finn ut hvilken norsk plate som omtales som “ti håndskrevne brev”, og hvilke to black metal-album som representerer norsk rock på sitt mest “hissende og heksete”.

Ola Fløttum (Portrait of David)

Arvid Skancke-Knutsens Topp 10

1. Portrait Of David: “These Days are Hard To Ignore” (Racing Junior)

Skammelig oversett soloalbum fra Ola Fløttum fra de utmerkede Oslogruppene Salvatore og The White Birch. Ti lavmælte sanger, ti håndskrevne brev med en nær smertende skjønnhet, der en saktmodig, Satie-aktig sorgfølelse senker seg over mottageren. Intimmusikk på sitt mest intense, og med en aldri sviktende sans for magien i det melodisk-melankolske. Gitar, vokal og piano i stille samspill og samtale, og med smakfulle gjestespill av bl.a. Ole Henrik Moen på fiolin og cello.

2. Arve Henriksen: “Sakuteiki” (Rune Grammofon)

Med undertittelen “A Treatise On Garden Making” er “Sakuteiki” et stille gnistrende eksempel på at gudsbenådede musikere kan finne inspirasjon i nær sagt et hvert aspekt av den menneskelige tilværelse. Med sitt sparsommelig stramme og likevel gripende rike Zen-tonespråk er “Sakuteiki” et enmanns mesterverk, der Henriksen spiler alle instrumenter selv, og krysspolinerer østlige klanger med vestlig avant garde-tilnærming på en pust-snappende måte.

3. Tom Opdahl: “Black Smoker” (Biophon Records)

Kald, kontrollert maskinmusikk med langsomt borende puls. Soniske satellitter skutt opp i et nesten øde, stille verdensrom. Sfærenes musikk, men mer konkret enn svevende, og fremfor alt dypt menneskelig, varm og vakker i sitt eterisk-mekaniske univers. Et sjeldent gjennomført debutalbum utgitt på Geir “Biosphere” Jenssens eget selskap.

4. Supersilent: “Supersilent 5” (Rune Grammofon)

Ved siden av Jazzkammer et av de mest spennende krysningspunktene mellom stillhet og støy, det manende og det magisk maniske. Du kan sikkert kalle dette postindustriell “jazz”, men Supersilent er først og fremst en vedvarende vandring gjennom musikkens muligheter – en kompromissløs kartlegging av lydmessige landskaper som knapt er av denne verden. Livemusikk som lever, og attpåtil berører det hinsidige.

5. Troll: “Universal” (Head Not Found)

Albumet åpner med en sakte, zoomende slow motion-intro kalt “My Sulphur Lover”, som høres ut som, tja, en vektløs Arne Nordheim i nagledrakt i en speilsal. Etter en kort, men effektfull gitarfigur sparker Hellhammers dobbelt-hamrende trommer så opp dørene til Hades. Dette er lyden av black metal anno 2001: et virvlende spøkelsestivoli av panserperkusjon, skummende gitarer og bungee-vokal. Ved siden av Thorns og Khold simpelthen den beste, mest hissende, mest heksete rockmusikken i Norge i fjor. Et vridd, vitriolsk og ofte direkte vittig overskuddsprosjekt fra medlemmer av bl.a. Mayhem og The Kovenant.

6. Thorns: “Thorns” (Moonfog)

Mer metall av edleste, mørkeste merke, der riffene bygger seg opp som truende, ruvende tårn i natten. Mens Snorre W. Ruch og Satyr Wongraven skaper metalliske låt-monstre på rad, pumper og presser Hellhammer (en av Norges beste trommeslagere) den svartbrente lydmassen ubønnhørlig fremfor seg, i et eksplosivt jag etter det svarteste av klimakser. Særlig anbefalt er sluttsporet “Vortex”, som er en gotisk-industriell gyser av rang, der grensene mellom metall, industriell rock og samtidsmusikk for skrekk-kabinettet for lengst er gjort meningsløse.

7. Alog: “Duck-Rabitt” (Rune Grammofon)

Duoen Alog består av Espen Sommer Eide og Dag-Are Haugan, og presenterer på “Duck-Rabitt” en verden som har mye av den samme lekende trollskapen som Brian Enos instrumentalpop fra 70-tallet. “Duck-Rabitt” minner ellers om den amerikanske forfatteren Phillip K. Dicks arbeider, der både tid og virkelighet går ut av ledd, og fremtidige gjenstander alt har et tynt lag av støv over seg. Pastellfarget popmusikk fra en fjern måne.

8. View: “All Love Is Lost Forever” (Tatra)

View er enmannsbandet til Vegard Blomberg med gode venner, som med “All love…” simpelthen lagde en av fjorårets fineste, mest sammensatte popplater. Livsbejaende tristesse på sit ypperste, og med en teft for melodier, stemninger og lavmælt skrudde løsninger som løfter Blomberg opp blant Norges aller mest underkjente pop-eksentrikere. Postmoderne psykedelia? Godt mulig, men først og fremst en plate mange burde unne seg å bli glade i.

9. Frank Nordensten: “24 Preludes And Fugues For Piano” (Hemera)

Frank Nordenstens musikk er lyrisk, rytmisk lekende, og taler til intellekt og følelser på samme tid. De nærmere femti korte pianostykkene som utgjør hoveddelen av den doble “24 Preludes…” er hva man fint kunne kalle fullt utviklede skisser – musikalske miniatyrer som både griper og krever oppmerksomheten, og deretter gir i mangfold tilbake. Norsk samtidsmusikk på sitt mest inviterende, og stilsikkert fremført av Jørgen Larsen og Ter Jung Sextet.

10. Petter Wettre Trio: “The Mystery Unfolds” (BP)

Blå-jazz opp mot sitt beste. Musikk som aldri mister den gylne grooven av syne, men som samtidig tar seg tid til åpninger og kontemplativ drift. Trioen Wettre, Jarle Wespestad og Ingebrigt H. Flaten søker her en egen og likevel universell puls – og lykkes til tider glitrende godt. Ornette or not.

Boblende under: Khold: “Masterpiss Of Pain”, Xploding Plastix: “Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents”, Salvatore: “Fresh” og “Jugend – A New Hedonism”, Single Unit: “Family Of Forces”, Dadafon: “And I Can’t Stand still”, Shining: “Where The Ragged People Go”, Ping: “It’s A Picnic”, Minor Majority: “Walking Home From Nicole’s”, St. Thomas: “I’m Coming Home”, Homegroan: “Addicted”, Anja Garbarek: “Smiling & Waving”, When: “The Lobster Boys”, Kaada: “Thank You For Giving Me Your Valuable Time”, Dismal Euphony: “Python Zero”, Röyksopp: “Melody A.M.”, Lasse Marhaug: “Nothing But Sound From Now On”, Jazzkammer/Merzbau: “Live At Molde International Jazzfestival”, Trulz & Robin: “Mechanized World”, Teebee: “Through The Eyes Of A Scorpion”, Bjørn Torske: “Trøbbel” og Vibeke Saugestad: “Into The Shimmering”.

Tre anbefalte samleplater: “Everybody Knows This Is Norway” (Racing Junior), “This Is The Cafe Superstar Beat (Cafe 2001) og “If I Make It Through Christmas” (Perfect Pop).

Publisert:

Del: