av:

Publisert:

Del:

Det er improvisasjonsorkesteret Spunk som troner øverst på Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsens Ti på topp-liste for 2005. Oversikten inneholder ellers både rock, folkemusikk, støy og visesang, og peker sånn sett mot noe av det store mangfoldet som finnes i norsk platebransje for tiden. Her finner du både Natasha Barrett, Ultralyd, Ricochets, Lisa Dillan og Unni Løvlid.

Arvid Skancke-Knutsen 2005 (Foto: Agnete Brun)
Arvid Skancke-Knutsen 2005 (Foto: Agnete Brun)

Av Arvid Skancke-Knutsen

1. Spunk: En aldeles forferdelig sykdom (Rune Grammofon)

Ingen over, få ved siden: I ti år har Spunk beveget seg som en musikalsk fortropp i det underlige grenselandet mellom improvisasjon, samtidsmusikk og avant garde. ”En aldeles fryktelig sykdom” er manifestasjonen ( og den foreløpige kulminasjonen) av en ganske egenartet vilje her hjemme, og forflytter seg i merkelige, men også logiske hopp fra den krystallskjøre lotus-atmosfæren i ”Marbles” til de abrupte utbruddene i ”Mårenhår”, og deretter tilbake igjen. Fra skyggespill til skyggespill, fra drøm til mardrøm: Spunk rommer det meste, og balanserer på kanten av høyder det norske musikklivet som regel ikke en gang bryr seg med å forestille seg. Den direkte vakre ”Dead Man Watching” blir et sted der Tom Waits og Kurt Weill for en stakket stund kan ta hverandre i hånden, mens avsluttende ”Kameleon” er albumets tour de force: En begravelsesmarsj for noe som ennå ikke er kommet til verden, og samtidig det perfekte soundtrack for den tilstanden salige Gunnar Larsen kalte En Weekend I Evigheten.

2. Natasha Barrett: Kraftfelt (Aurora)

Utgivelser med elektroakustisk musikk er ikke hverdagskost her hjemme, og langt mindre utgivelser viet en ung og meget lovende komponist innen feltet. Natasha Barrett maner og maler frem lytte-landskaper som på samme tid er nakne og nære, golde og gyldne, mettede og nøye utmålte. De tre sporene her, ”…fetters…”, ”Prince Prospero’s Party og ”Exploratio Invisibilis”, lever fra første stund et høyspent og nervøst liv i CD-spilleren, og byr på lag og sjikt av fremmede og fremtidige lyder, på stier der ytterst få norske komponister og utøvere har beveget seg før. Den Poe-inspirerte ”Prince Prospero’s Party” er et regelrett horror-hørespill som får det meste av metal-scenen til å fortone seg som rene guttestreker. All ros til Aurora og Erik Gard Amundsen for å satse på dette materialet, og dessuten gi den ekstremt detaljerte musikken den surroundlyd-behandlingen den fortjener.

3. Ultralyd: Chromosome Gun (Load Records)

Med noe av et (anti)stjernelag i startblokkene – Anders Hana, Frode Gjerstad, Kjetil Brandsdal og Morten J. Olsen – burde langt flere fått med seg Ultralyd. Bandet er kanskje best beskrevet som en mer leftfield-orientert utgave av The Thing, der tungt slamrende basser, hektisk hamrende frirock-trommer og Hanas eksepsjonelle gitarspill støtter opp under den radikale impro-veteranen Frode Gjerstads gudeløse, nådeløse sax-spill. Litt som om Lol Coxhill hadde steppet inn på The Stooges’ aller siste primalskrik-konsert; omtrent som Noxsagt som lounge-orkester i Helvete – og aller mest som noe som svinger mørkt, kantete og farlig. I dag har Kjetil Møster tatt over saxofonen, og det skal bli spennende å følge Ultralyd videre.

4. Diverse artister: Hugen leikar så vide – middelalderballader i Norge (Norsk Folkemusikksamling)

Norsk Visearkiv og Universitetet i Oslo har gjort en formidabel jobb med denne utgivelsen, som byr på ikke mindre enn 60 eksempler på norske middelalderballader, opprinnelig samlet inn av Norsk Folkemusikksamling. Det er blitt en rørende reise gjennom et nært og likevel stadig fjernere Norge, der det autentiske, det amatørmessige og det lokalt forankrede til tider skaper ren gåsehud. Knitrende lakkplate- og voksrull-opptak gjør dette til en spøkelsesparade fra vår nære fortid, der navn, ansikter og stemmer flimrer forbi, og minner oss om noe vesentlig som ikke må få gå tapt. Opptakene stammer fra 1912 til 1992, og fremkaller en arv som har holdt seg levende gjennom hundreder av år, og som den dag i dag er lytter-rystende i kraft av sin rike tradisjon og sin uforstilte intimitet. Dette er Delta-blues på norsk.

5. Unni Løvlid: Vita (Heilo/Grappa)

Mer musikk med nesten svimlende dype røtter. Folkesangeren Unni Løvlid tar her for seg den gamle, norske salmeskatten, med hva disse tekstene og melodiene rommer av dypt personlige takksigelser og nødrop, lengsler og trøst. Når hun i tillegg tar i bruk Norges mest sakrale rom, Vigelandsmausoleet, er det duket for en sjeldent naken og oppriktig skildring av livet i alle dets faser og fasetter – fra vugge til grav, og kanskje endog inn i det hinsidige. Den særegne etterklangen i mausoleet blir som skygger som kastes av Løvlids sterke, vakre og rene stemme, som et musikalsk memento mori som passer dette dypt religiøse stoffet som hånd i hanske. Forøvrig skandaløst – og fullstendig uforståelig – oversett i forbindelse med utdelingen av årets Folkelarm-priser.

6. Lisa Dillan: Vocal Improvisations (Euridice/Musikkoperatørene)

Er Lisa Dillan Norges beste vokalist? Hun bærer i hvert fall en legion stemmer i den vevre kroppen, og klarer på ”Vocal Improvisations” å samle dem til et ofte imponerende helhetlig verk. Stemmen hennes når virkelig forbausende dybder og høyder, og det finnes øyeblikk her der du sverger at dette ikke-redigerte materialet umulig kan stamme fra et menneske. Men samtidig holder Dillan det hele under stram kunstnerisk regi, der den ekvilibristiske spennvidden aldri får stå i veien for stykkenes musikalske verdi. De vokale sidesprangene og mange lekne innfallene er nesten alltid oppsiktsvekkende, ofte bent ut vakre – og til tider nærmest utenomjordiske.

7. Ricochets: Isolation (Kongtiki Records)

Både Madrugada og Ricochets holdt oppe en viktig og levende rock-tradisjon i 2005, solid forankret i lyset av en angloamerikansk arv, men samtidig med en klar egenart foredlet over flere utgivelser. Jeg har alltid vært svak for The Ricochets, og tredjealbumet ”Isolation” ble ikke noe unntak: Jevnt gode låter, dynamisk og drivende spilt, ofte lekkert krydret av Sven Poppe jr. på keyboards – og med Trond Andreassens levende og levde stemme på toppen. Anbefalte kutt: ”Little Bit Of Me”, ”No Good” og den bittert briljerende ”Written On My Grave”. Ellers var årets rockelåt for meg antagelig med nettopp Madrugada, og deres ”Stories From The Streets”.

8. Haddy N’Jie: White Lies (Via Music)

Via Music er et svært sympatisk plateselskap, med et ofte særegent blikk for kvalitet både hva det visuelle og det musikalske angår. Deres profil har lite med avant garde-tanker å gjøre, men som leverandør av virkelig gode utgivelser innen et litt mer folkelig kvalitetssegment er det få som gjør Sigbjørn Tveite rangen stridig om dagen. Så også når Via Music gir oss den 26 år gamle debutanten Haddy N’Jie, som med sin hese, varme og personlige stemme, gode melodier og til tider oppsiktsvekkende bra tekster står frem som en norsk-afrikansk folk singer med stort potensial. ”White Lies” er en sterkt personlig produksjon, milevidt fra både prefabrikerte ”popstjerner” og konforme ”alternativ”-løsninger. ”I will name myself”, synger N’Jie på det vakre og sterke åpningssporet. Med ”White Lies” har hun klart nettopp det.

9. Kobi: Dronesyndrome (Silber Records)

Med sin drømmende, dronende og langsomt penslende musikk er denne utgivelsen noe av en vederkvegelse for sjelen, men ikke uten en vilje til å stirre ned i bakgater og skumle soner. ”Faint Echoes Ran Through The Unseen Hall” er en tittel som kan være en vel så god pekepinn på atmosfæren her som noe. I sentrum av Kobi, som kan få representere mye av det spennende som skjer i den norske undergrunnen, og som primært kommer ut på utenlandske selskaper, står Kai Mikalsen, som tidligere bl.a. har gjort fine ting med Sketch. Med ”Dronesyndrome” når Mikalsen og hans gode hjelpere et foreløpig artistisk høydepunkt, som flere med fordel burde få med seg.

10. Sven Ove Toft: Sinner’s Virtue (Utech Records)

Undertegnede mener fremdeles at støyscenen kanskje er det mest spennende innen norsk musikk om dagen. Sven Ove Toft er til vanlig halvparten av Ryfylke, som er et av de norske støy-bandene med aller størst hypnotisk kraft. På tampen av året ga Toft ut denne solo-platen i sterkt begrenset opplag, der han på ny viser sitt talent for å bygge opp massive, hvite stormer av lyd og ulyd. Resultatet er nok en gang besnærende og rivende, der musikken er tett ved å bli et nærmest metrologisk fenomen. I stormens øye kan du dessuten se ut.

Boblende under: Madrugada: ”The Deep End” (Virgin), Lasse Marhaug/Andreas Meland: “Brakhage” (Melektronikk), Supersilent: “Supersilent 7” (Rune Grammofon), Alog: “Catch That Totem!” (Melektronikk), The Thing: ”Live At Blå” (Smalltown Supersound), Håkon Austbø: ”Claude Debussy, complete works for piano solo, vol. II” (Simax), Tanja Orning: ”Cellotronics” (Albedo), Serena Maneesh: “Serena Maneesh” (HoneyMilk), Årabrot: “Proposing a Pact With Jesus” (Norway Rat), Hellfire: “Billion Dollar Cranium” (Synestethic) og Maja Ratkje/Jaap Blonk: “Post-Human Conditions” (Kontrans).

En unnskyldning til alle artister man ikke har hørt, og kanskje heller ikke hørt skikkelig nok på – og et lite dask på lanken til selskaper og distributører som ikke alltid er like flinke til å gi oss et innblikk i alt som rører seg i norsk musikk.

Arvid Skancke-Knutsen (41) har vært musikkskribent i 25 år, og redaktør for Musikkinformasjonssenterets nettavis Ballade siden våren 2000. Han har tidligere jobbet som journalist, redaksjonsseketær og redaktør i bl.a. Puls, Rock Furore og Planetarium C, samt frilanset i en rekke dags- og månedsaviser. I 2005 har han ellers vært en av bidragsyterne til “Norsk pop- og rockleksikon” (Vega Forlag), og gitt ut CD med bandet White Lord Jesus.