av:

Publisert:

Del:

DEBATTINNLEGG: TONO prøver å tukte Venstres forslag om opphavsrettsreformer, mener leder i Elektronisk Forpost Norge, Thomas Gramstad. Han mener TONO tar i bruk et overforbruk av hersketeknikker i debatten om opphavsrett, og at de tyr til bevisste og systematiske feilfremstillinger. Gramstad tilbakeviser her disse fremstillingene og setter også søkelys på TONOs egeninteresser i saken: – Juristene og økonomene i TONOs administrasjon føler kanskje at de har mer felles med sine kolleger på de store plateselskapenes kontorer enn de har med musikere og menige TONO-medlemmer?

Thomas Gramstad 2006 (Foto:Per Inge Østmoen)
Thomas Gramstad 2006 (Foto:Per Inge Østmoen)

Av Thomas Gramstad

Leder, EFN – Elektronisk Forpost Norge

Gjennom hvert sitt debattinnlegg, “Venstres almisser”[1] og “Skei Grandes raushet”[2], prøver to av TONOs representanter, Cato Strøm og Irina Eidsvold Tøien, å tukte Venstres forslag om opphavsrettsreformer. De to TONO-representantene foretar en nærmest ensyklopedisk valfart gjennom det meste som finnes av hersketeknikker[3] – innleggene kunne høre hjemme som en praktisk illustrasjon av emnet hersketeknikker i en hvilken som helst lærebok, og det begynner allerede med titlene på innleggene.

Overforbruket av hersketeknikker og påtatt uvitenhet i innleggene avslører at TONO for tiden domineres av en grunnleggende frykt for fremtiden og for nye former for distribusjon og inntjening.

Tøien fremstiller Venstre-politikere og journalister som er tilhengere av legalisering av fildeling som “brautende” og “alderdommelige” med ønsker om å “fremstå som tidsriktige og kule”. Her bruker hun altså ikke mindre enn tre hersketeknikker innenfor ett og samme avsnitt: latterliggjøring, blande sak og person, og rakke ned på andre.

Om Tøiens innlegg er det ellers ikke annet å si enn å påpeke at hele innlegget eksplisitt er basert på det mange ganger påvist feilaktige premisset[4] om at ulovlig fildeling er (hoved)årsaken til nedgangen i platesalget. Hennes argument for dette er å vifte med hendene og peke på at platesalget er gått ned og at ungdom bruker mye av pengene sine på andre ting enn musikk. Men selvfølgelig viser ingen av disse to påpekningene at fildeling er årsaken til nedgangen i platesalget. Det de viser, spesielt når de sammenholdes med de mange grundige og seriøse studier som er gjort av endringene i musikkmarkedet, er at platesalget taper i konkurransen med andre underholdningsprodukter og tjenester (DVD, dataspill, mobil og SMS, samt tjenester og innhold på Internett), spesielt i de yngre delene av markedet.

Mens Tøien stort sett nøyer seg med å bruke hersketeknikker en gang eller to, strør Cato Strøm, administrerende direktør for TONO, rundhåndet om seg med dem i sitt innlegg. Men verre er likevel det som i flere tilfeller må antas å være bevisste feilfremstillinger fra Strøms side.

Systematiske feilfremstillinger

1. Ingen konfiskering

Strøm skriver at “Allmenningsretten er et av våre eldste rettsinstitutt, og kan føres tilbake til tiden før eiendomsretten. Åndsverkene derimot, har eiere. Det skulle bety at en allmenningsrett til åndsverk forutsetter konfiskering av rettighetene.”

Som juristen Strøm utvilsomt vet, er opphavsrett en ganske ny oppfinnelse historisk sett – mye nyere enn eiendomsretten – og dessuten er opphavsrett og eiendomsrett to helt forskjellige rettsområder både mht. objektet for rettighetene og utformingen av rettsreglene. Den bevisste sammenblandingen av eiendomsrett og opphavsrett er et politisk-ideologisk
fenomen av nyere dato, motivert av den tilsynelatende umettelige griskheten og kontrollviljen til underholdningsindustriens giganter, og lobbyert frem av deres håndlangere[5].

Innføring av en lovlig rett til fildeling av verk kombinert m ed kompensasjonsordninger vil være sammenlignbart med eksisterende ordninger som f.eks. lisensavgifter og tvangslisenser – og innebærer derfor ikke noe mer “konfiskering” enn disse gjør. Dette er et forsøk på å klebe et ukvemsord til en praksis som TONO er for i andre sammenhenger, når det gjelder tradisjonelle medier og gamle, etablerte teknologier.

Det finnes en rekke mulige løsninger for organisering av en kompensasjonsordning, og de kan sameksistere i forskjellig grad. F.eks. en bredbåndsavgift, eller en modell som ligner på
lisensavtalen mellom TONO og kringkasterne. Man kan lage og etablere systemer som kan logge statistisk hva og hvem som blir fildelt og fordele en pott etter dette, evt. med en kulturpolitisk vinkling (litt ekstra til nykommere og uetablerte musikere).

2. Fildeling krenker ikke ideelle rettigheter

Strøm skriver at “Frislipp av åndsverk vil også være et inngrep i åndsrettens personlighetsprinsipp, et sideordnet prinsipp til det å få betalt for det arbeid man gjør. Prinsippet innebærer at opphavsmannen skal ha både æren og ansvaret for de verk han lager.” Nå finnes det faktisk ikke noe som heter åndsrett i loven, men derimot altså opphavsrettigheter, og Åndsverkloven inneholder heller ikke noe om et personlighetsprinsipp, men derimot ideelle rettigheter, som må antas å gi et mer eller mindre uttømmende vern av den skapende personligheten i opphavsrettslig sammenheng. Spørsmålet blir derfor om uautorisert fildeling kan sies å krenke de ideelle rettighetene.

Fildelingsdebatten handler i første rekke om kopiering og distribusjon av verk i uendret form. Det er vanskelig å se at de ideelle rettighetene kan være til hinder for fildeling av et verk
i uendret form, og så vidt vites er det heller ingen som har påstått dette, og langt mindre prøvd det i noen rettssal. Da måtte jo fildelingsteknologien som sådan være krenkende – og man kan jo lett få inntrykk av at Strøm mener at fildelingsteknologi faktisk er noe så usselt og nedrig at den er krenkende i seg selv – og at verden hadde vært så mye bedre hvis det bare ikke hadde kommet så mange nye ekle forstyrrende teknologier hele tiden!

Videre inneholder Åndsverkloven fra 2005 en egen paragraf som gir vern til rettighetsinformasjon i verket (paragraf 53 d). Man kan altså ikke (lovlig) fjerne denne informasjonen fra verket, men det er fullt mulig å gjøre det lovlig å kopiere og distribuere verk
uten å bryte eller komme i konflikt med verken ideelle rettigheter eller bestemmelsene om vern av rettighetsinformasjonen, ved at verkene (må) distribueres med rettighetsinformasjonen intakt.

3. Avledete verk krenker ikke rettighetsinformasjon

Når det gjelder evt. rettigheter til å skape avledete verk (gjennom sampling, collage, mash-up osv.) og distribuere disse, vil også dette kunne være forenlig med ideelle rettigheter og vern
av rettighetsinformasjon – så lenge verket ikke gjenskapes eller viderebrukes på en krenkende måte eller ved å fjerne den originale rettighetsinformasjonen, samtidig som det tilføyes informasjon om hvilke endringer som er gjort og deres opphav. Det finnes allerede i dag flere verktøy for videreskaping av verk som tar vare på hele historikken av originalverk, endringer, og rettighetsinformasjon, f.eks. ccMixter og ccPublisher. Disse verktøyene går altså enda lengre enn kun å respektere de ideelle rettighetene og rettighetsinformasjonen i verkene; i tillegg gjør de det lett å finne og følge historikken til verket og dets avledete verk slik at alle bidrag til det som kan utvikle seg til en serie eller familie av verk dokumenteres og krediteres. Dette er et eksempel på den kollaborative eller samarbeidende måte å arbeide og skape på i produksjonskollektiver som er uavhengig av f.eks. geografisk avstand og mange andre tradisjonelle begrensninger, og som er i ferd med å etablere seg som en ledende kraft i den fremvoksende nettverksøkonomien[6].

4. Phonofile og iTunes er ikke noe alternativ

Strøm henviser til Phonofile og iTunes som lovlige musikktilbud på nettet som “har det meste” og at han derfor ikke ser noe behov for fildeling. Dermed glemmer han behendig å nevne at disse er belemret med DRM – altså kopi- og avspillingssperrer som hindrer eller vanskeliggjør lovlig bruk, gir redusert kvalitet, ikke er tilgjengelig for alle og som låser brukerne til bestemte avspillere og plattformer – alt sammen momenter som er grundig og
ofte påpekt i mange tidligere artikler på Ballade, og derfor velkjent, også for Strøm, som har deltatt i debattene. Alt dette er ting som kundene hater og avviser, og DRM legger dessuten også urimelige belastninger på nettbutikkene[7]. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at slike DRM-befengte tilbud ikke er konkurransedyktige verken med lovlige eller ulovlige og gratis
konkurrenter. (Vi kommer tilbake til hvordan konkurrere med “gratis” nedenfor.)

Akkurat nå (juni 2007) er riktignok iTunes på gli, og er i ferd med å starte salg av musikkfiler uten DRM, etter en ny avtale med EMI. Men fortsatt vil filene kun selges i to mer eller mindre produsenteide og patentbelagte formater som dermed ikke fungerer på alle plattformer, og som dessuten innebærer kvalitetstap pga. kompresjon. Og sist, men langt fra minst: iTunes legger inn “mentale kopisperrer” i filene! Altså merking eller informasjon som kan brukes til å identifisere kunden for å skremme denne fra å kopiere eller låne bort filene sine[8]. Dette krenker kundens personvern og privatliv, og utgjør en trussel mot det samfunnsgodet som kopiering og deling av kultur er.

5. Salg av mobilringetoner viser betalingsvilje, og intet annet

Strøm hevder om mobilringetoner at “De stjeler vi ikke, fordi det ikke går an ettersom det er systemer for slikt”. Det er selvsagt mulig å omgå mobil-DRM for dem som ønsker å gjøre det, samtidig som det også er mulig å legge inn musikk uten DRM og bruke som ringetone. Når mange likevel velger å kjøpe ringetonene istedenfor å bruke litt tid på å mekke og plundre selv, så viser dette nettopp at ungdom faktisk er villige til å betale for musikk – så lenge de kan bruke den slik de vil. Det viser igjen at det ikke er så vanskelig å konkurrere med “gratis” som plateselskapene og Strøm vil ha sine lesere til å tro.

6. Fullt mulig å konkurrere med “gratis”

Ifølge Strøm er det umulig å konkurrere med “gratis”. Det er feil, av følgende grunner:

For det første er det som er “gratis” i dag i fildelingsnettene ustrukturert og tidkrevende å finne frem i, spesielt hvis man er ute etter ny musikk som man ikke vet om fra før. For det andre har filene i fildelingsverk lav bitrate og dårlig teknisk kvalitet.

For det tredje: “Gitt tilstedeværelsen av et legitimt tilbud og fornuftige priser vil piratvirksomhet marginaliseres og de store fortjenestene være forbeholdt legitime aktører” (Hannemyrs tredje medielov)[9]. Grunnen til dette er at folk flest er ærlige og ønsker å støtte “sine” musikere og artister slik at de kan fortsette å lage musikken sin. Det er altså ikke slik at folk flest vil ha ting gratis for enhver pris. Nettbutikken Magnatune illustrerer dette: der kan kunden selv bestemme prisen (over en gitt minsteverdi), og gjennomsnittsprisen som kundene betaler ligger godt over minsteprisen[10].

Disse momentene betyr at det er mulig å lage en lovlig tjeneste der musikkfiler enten legges ut gratis i lav teknisk kvalitet, eller kun deler av verket i høy kvalitet, og bruke dette til å markedsføre filer med hele verket i høy kvalitet. I tillegg kan en slik tjeneste tilby assosiative eller erfaringsbaserte koblinger (“hvis du liker denne liker du antagelig disse også: …”), basert på statistikk over andre brukeres preferanser, kjøp eller tilbakemeldinger. På denne måten kan man lage betalingstjenester som tilbyr et bedre produkt enn det som er gratis, og – ikke minst – man bruker kundenes og brukernes aktive deltakelse til å øke verdien av produktet man tilbyr (dette siste er kjernen i begrepene “web 2.0″ og “business 2.0″[11]). Det som er bedre (enn gratis og ulovlig) kan da være både den tekniske kvaliteten, brukeropplevelsen, søkemulighetene, og dessuten at man kan selge tilhørighet til et nettverk, brukersamfunn, fanklubb eller lignende, som musikktjenesten inngår i, og der kundene og brukerne bidrar til verdiøkningen.

Lovlige tjenester med en riktig pris, og uten kopi- og avspillingssperrer på filene, og med tilleggstjenester – ikke minst i form av brukergenerert innhold og verdiøkning – det er dette som skal til for å konkurrere med og redusere ulovlige tilbud. Den lovlige tjenesten må altså tilby bedre og mer populære produkter enn fildelingsnettene gjør i dag – og det er faktisk ikke på langt nær så vanskelig som platebransjen og TONO vil ha det til. Samtidig er selve fildelingsteknologien et stort teknologisk og sosialt fremskritt som nødvendigvis må bli en viktig del av fremtidens lovlige distribusjonssystemer for digital kultur og åndsverk.

Ellers kan det nevnes at kommersielle pirater rammes hardt av fildeling[12]. Å tillate ikke-kommersiell fildeling kan dermed også være en god måte å bekjempe de kommersielle piratene på. Folk flest ønsker som påpekt å støtte sine musikere og artister gjennom lovlige alternativer som gir dem inntekter; men de vil helst unngå å støtte kommersielle pirater og vil oppsøke alternativer til dem. Den mest effektive måten å bekjempe kommersielle piratfabrikker i ikke-vestlige land på er antagelig å hjelpe til med å bygge opp mest mulig bredbånd i disse landene.

Forøvrig: Hva kan grunnen være til at det er mulig å tjene så mye penger på å selge vann på flaske? Hvorfor rekker alltid 2/3 av de tilstedeværende i en sal hånden i været når salen blir spurt hvem som har kjøpt vann på flaske? Vann er jo fritt, gratis og til og med lovlig tilgjengelig for nedlasting fra enhver vannkran og diverse andre kilder. Likevel er det ikke vanskelig å tjene penger på å selge vann.

Det er rett og slett en myte at det er umulig å konkurrere med gratis.

Tonos egeninteresser

Strøm sammenligner en kompensasjonsordning for fildeling med almisser, trygd og avhengighet av det kongelige hoffs velvilje.

Jeg kan ikke huske å ha sett Strøm beskrive Lydkassettfondet, Fond for utøvende kunstnere eller systemet for lisensavgifter som kringkastere betaler (til bl.a. TONO) på samme måte – selv om de alle er basert på nettopp den samme grunnideen som en kompensasjonsordning for fildeling. Den eneste forskjellen er at det nå dreier seg om å utvikle tilsvarende løsninger for nye digitale medier.

At kunstnere vil bli avhengige av almisser om det skal bli lov å laste ned “gratis” (i betydningen “uten stykkpris”, som ikke nødvendigvis betyr “uten betaling”) er ikke bare feil, det er det rene tøv. Strøm prøver med dette skremmebildet å verne sine egne økonomiske interesser i TONO, som jo får en prosentandel av alle inntekter som går gjennom TONO.

TONO har dermed egeninteresser som kan komme i konflikt med musikeres interesser, når musikeren ønsker å benytte kanaler utenom TONO, eller når musikeren er mer opptatt av å få spredt et verk (f.eks. pga. budskapet eller som markedsføring) enn å få betalt for spredningen. Juristene og økonomene i TONOs administrasjon føler kanskje at de har mer felles med sine kolleger på de store plateselskapenes kontorer enn de har med musikere og menige TONO-medlemmer?

Det er iallfall tydelig at det kan oppstå problemer med to hatter og dobbeltroller når TONO kan omfavne en såkalt antipiratkampanje hvis hovedformål ikke er annet enn at de store aktørene i platebransjen skal beholde sin makt og posisjon over konkurrenter, nye aktører og musikere. Som talerør for musikere hører TONO hjemme på den andre siden av bordet, blant dem som arbeider for skapende uavhengighet, økonomisk selvstendighet og større mangfold i musikklivet. Og de tingene er det Internett og nye medier, teknologier og modeller som åpner opp for – og ikke de geriatriske gigantene i platebransjen.

Det er svært underlig at TONO ikke er en av de fremste pådriverne for en kompensasjonsordning, siden det jo ville være naturlig at nettopp TONO ville være en sentral aktør i administrasjonen av en slik ordning! Men ikke alene – ordningen må administreres av et råd der alle parter, også forbrukerne, er representert.

Men i stedet går TONO larmende ut med påtatt uvitenhet og hersketeknikker. Strøm fremstiller Venstres forslag som noe litt søtt, gammelmodig og heimestrikka. Er det virkelig meningen at vi skal tro på at adm. dir. Cato Strøm er helt ukjent med de store internasjonale diskusjonene som pågår om disse emnene, og som Venstre-forslaget kun er et lite bølgeskvulp av et lokalt eksempel på? TONOs leder ser ut til å foretrekke å begrave hodet i sanden og sparke blindt ut mot alle som nærmer seg med aktuell informasjon om nye modeller og medier. Både TONO og norske musikere fortjener bedre enn Strøms struttende strutsepolitikk.

Hvor lenge skal TONOs medlemmer og styrende organer akseptere at organisasjonen styres av en panisk frykt for fremtiden og nye medier? En panisk frykt som ikke bare utløser fiendtlige utfall mot det man velger å definere som meningsmotstandere i media, men som også innebærer destruktive forsøk på å knuse nye medier som nettradio og podkasting i fødselen. TONOs vindmøllekamp mot den nye medievirkeligheten skaper mange fiender i nye medier, forårsaker splittelser i musikklivet, og svekker TONOs seriøsitet og omdømme, ikke minst blant musikere som forstår og selv gjør bruk av nye teknologier, medier og forretningsmodeller. Dette innebærer at TONO setter seg selv opp for å gå på en smell.

TONO har tidligere, sparkende og skrikende, måttet finne seg i å tillate enkeltmedlemmer å legge ut sin egen musikk på sine egne nettsider. Med en god del mindre skriking og sparking har TONO gått inn i diskusjonen om Creative Commons og individuell egenlisensiering og holder på å lage ordninger for tilpassing til ikke-kommersiell Creative Commons-lisensiering. TONO har demonstrert en evne til å lære og til å utvikle seg. Når skal TONO begynne å delta i arbeidet med å utrede og etablere ordninger for logging av og kompensasjon for nedlasting av verk via bredbånd og fildelingsnettverk – det 21. århundres viktigste kringkastingsteknologi og distribusjonsapparat?

Kildehenvisninger

[1] Venstres almisser

Skei Grandes raushet Skei Grandes raushet“]

[3] Hersketeknikker

Fildeling øker salget, mangfoldet og musikernes makt Fildeling øker salget, mangfoldet og musikernes makt“]

[5] The Demonization of Piracy

[6] Wikinomics

[7] German Music Site Explains The High Cost Of DRM

[8] Nye iTunes-filer inneholder brukerinfo

[9] Hannemyrs medielover

[10] Magnatune: The Business Model, and average price per album:
[10] Magnatune: The Business Model, and average price per album_2

[11] Web 2.0
[11]Business 2.0

[12] P2P File-Sharing Ruins Physical Piracy Business