av:

Publisert:

Del:

INNLEGG: Fountainheadssaken, der en norsk låt er plagiert på en polsk plateutgivelse, er en prinsipielt viktig sak for TONOs 18.000 medlemmer. Dersom TONO mener at de ikke har et juridisk eller etisk ansvar for de rettighetene de forvalter for det enkelte medlem, bør dette klart kommuniseres til disse, skriver Harald Sommerstad i Gramart.

I Dagbladet tirsdag 7. april skrev jeg et innlegg som kritiserer TONOs håndtering av en plagiatsak. Innlegget ble besvart den 16 april og er å finne på TONOs hjemmesider.

Saken gjelder to norske opphavsmenn som ble frastjålet en låt. Låten er utgitt av Universal i Polen med Polens største artist, DODA. Låttyvene og Universal tjener grovt på lovbruddet.

Ikke plagiat. TONO hevder de ikke kan medvirke i saksprosessen fordi plagiat som oftest dreier seg om interessemotsetninger mellom deres medlemmer. Det er nok riktig, men her foreligger ingen interessemotsetning. At låten er stjålet er ikke omtvistet og noe TONO selv har bevis for i sine databaser. Problemstillingen er at motparten unngår konsekvenser ved å unnlate å svare på låtskrivernes henvendelser. TONO svarer videre at de ikke involverer seg i saker mellom organisasjonens medlemmer. Denne saken er ingen tvist mellom TONOs egne medlemmer. Motpart i et eventuelt erstatningssøksmål vil være plateselskapet Universal i Polen som formodentlig ikke er medlem av TONO.

TONO er forpliktet, men fraskriver seg ansvar for norske musikeres rettigheter. Av forvaltningskontrakten TONO inngår med sine medlemmer står følgende: ”TONO har også rett og plikt til å beskytte rettighetshaveren mot misbruk av de rettigheter som TONO etter denne kontrakten har råderett over…” (§7).

Har ikke TONOs medlemmer en berettiget forventning om at TONO stiller opp der de rettighetene TONO forvalter på deres vegne blir misbrukt? TONO er nå i dialog med sin søsterorganisasjon i Polen angående saken. Ekblom henvendte seg til TONO i november 2007. Organisasjonens regelverk vil imidlertid få den absurde konsekvens at lovbryterne også vil ende opp med det vederlag TONO systemet har innkrevet for bruken av låten i Polen.

TONO må gjerne spekulere i motivene GramArt har for å gå til mediene med denne saken. Dette er en prinsipielt viktig sak for TONOs 18.000 medlemmer, som vanskelig kan nås uten å ta media i bruk. Dersom TONO mener at de ikke har et juridisk eller etisk ansvar for de rettighetene de forvalter for det enkelte medlem, bør dette klart kommuniseres til disse. Andre motiv? Hva med at GramArt ønsker rettferdighet, likhet og respekt for loven. Hvorfor skal et plateselskap, to produsenter og en artist kunne heve seg over opphavsretten når vi går til felles kampsak mot andre aktører som bruker musikk på ulovlig måte?

Det viktigste spørsmålet gjenstår og det er sakens kjerne. Hvem skal kjempe for norske opphavsmenns rettigheter i utlandet? Det foreligger et grovt tyveri av norske musikeres arbeid og lovbryterne tjener stort på tyveriet. Bør ikke de som representerer norske musikeres rettigheter ta ansvar for at gjerningspersonene blir straffet og at plateselskapet kompenserer de norske rettighetshaverne? TONO svikter ikke bare sine medlemmer. TONO svikter norsk musikk.

Harald Sommerstad er styremedlem i GramArt.