DEBATTINNLEGG: Audun Aagre svarer her Berit Kolstad som forrige uke redegjorde for TONO/NCBs posisjon i forbindelse med musikkfilmen ”Magnetisk musiker”. – TONO har mulighet til å stimulere til mer produksjon av musikkfilm. Hvis de vil, skriver Aagre, og kommer her med flere konkrete forslag til et mer fleksibelt regelverk. – Nye regler må defineres for en ny tid. Når det gjelder musikkfilmer får man følelsen av at NCBs regelverk er i utakt med dagens realiteter.

Audun Aagre_bak

Av Audun Aagre, filmskaper i a3media og TONO-medlem

Berit Kolstad, sjef for TONOs NCB-avdeling, gir tilsvar på mitt debattinnlegg, først publisert i Aftenposten 5. januar, og bedyrer at verken TONO eller NCB motarbeider musikkfilmer, og at det er vilje til å se på regelverket. Det er jeg svært takknemlig for.

Felles ønske om eksponering

Jeg føler meg sikker på at både musikere, komponister, ansatte i TONO/NCB og regissører av musikkfilm har et felles ønske om mer eksponering av norsk musikk på TV.

Jeg tror også at Berit Kolstad mener dette, men som jeg skriver i mitt innlegg, reflekteres TONOs vilje gjennom det regelverket de forvalter. Sett fra mitt ståsted, en produsent som ønsker å jobbe mer med musikkfilmer, er regelverket utvilsomt et hinder for produksjon av dokumentarfilm om musikk. Dette gjelder spesielt verdensmusikk og moderne jazz, som gir lave seertall, lav investeringsvilje fra TV-kanalene og er bortgjemt i verste sendetid natt til lørdag. På alle måter en ond sirkel.

Mer fleksibilitet

Jeg skulle selvsagt ønske at kringkasteren var villig til å legge mer penger i potten for å produsere slik filmer. Da hadde jeg betalt fakturaen fra NCB med den største glede.

Virkeligheten er dessverre annerledes, og dermed blir NCB-avgiften kanskje det største hinderet for å produsere slike filmer. Derfor har TONO en unik mulighet til å bidra til at det produseres flere musikkdokumentarer i Norge. Løsningen er å gjøre regelverket mer fleksibelt. Jeg håper Kolstads definisjon av TONOs rolle ikke ekskluderer dette.

Jeg skulle gjerne kommentert Berit Kolstads versjon av møtet i 2006, men det blir en avsporing av debatten. Målet er ikke en omkamp om en avgift jeg betalte for over et år siden. De pengene er borte, og har forhåpentligvis havnet hos rettighetshaver.

Dagens regler ikke tilpasset

Det er de fremtidige musikkfilmene jeg er bekymret for. Mine og andres.

Mitt utgangspunkt er at dagens NCB-regler ikke er tilpasset dagens virkelighet for norske produsenter av musikkfilmer. De ti siste årene har det skjedd ekstremt mye innen norsk filmproduksjon.

I kortversjon: Prisen på utstyr har demokratisert bransjen. Terskelen for å komme i gang er lavere. Teknologien har gjort det mulig å bruke lengre tid på opptakene, som gir en større fordypning i et tema. Dette fører også til en bedre forståelse av musikken og et tettere samarbeid mellom musiker og regissør, spesielt når det gjelder å harmonere lyd og bilde.

I beste fall er det snakk om en gjensidig inspirasjon av hverandre uttrykk. Mange regissører er, i likhet med mange musikere, villig til å investere mye tid for svært lite penger. Det kan til og med være greit å jobbe gratis. Det koster i hvert fall ingenting. De direkte utgiftene kommer først med NCB-avgiften. Kombinert med en manglende investeringsvilje fra kringkaster er det ikke penger nok til å håndtere avgiften.

TONO med nøkkelen

Jeg har full forståelse for at TONO og NCBs primære oppgave er å forvalte musikkrettigheter, og at inngående kjennskap til dagens virkeligheten innen filmproduksjon ikke er en del av arbeidet.

Berit Kolstad skriver at TONO ønsker at medlemmenes musikk kommer ut og blir brukt. Fint. Da skulle jeg ønske at NCB-forvalterne i TONO, og musikerne som sitter i TONOs styre, kan ta en diskusjon om hva som kan gjøres for å bidra til mer musikkfilm, om ikke annet for å se om medisinen virker. TONO sitter med nøkkelen.

Her er noen forslag:

1. Differensiere musikkfilm (film om musikk i seg selv) og film som bruker musikk i bakgrunnen. Jeg kan ikke se et eneste godt argument for at disse to formene for musikkbruk skal defineres i samme avgiftskategori, rent bortsett fra enklere saksbehandling. Jeg har også fått vite at en slik ordning har eksistert hos TONO tidligere. En slik differensiering vil i så fall bli sett på som en håndsrekning til folk som ønsker å formidle musikk på film.

2. En mer fleksibel ordning, hvor rettighetshaver i større grad har mulighet til å inngå avtaler når det gjelder forvaltning av egen musikk.

3. Lemping på avgiftskrav utenfor Norden når det gjelder visning av musikkfilm på filmfestivaler. Filmfestivaler er en god mulighet til å vise frem en film for publikum og kringkastere i Europa og USA. I dag må man betale ny NCB-avgift for visning utenfor Norden, som USA og Europa, uavhengig av om filmen vises på tysk TV eller en bitteliten filmfestival. Det er greit nok å betale en avgift når filmen først blir solgt til en TV-stasjon, men når man må betale for visning på en festival blir alternativet å la musikken bli hjemme.

I TONOs makt

Musikkbransjen er inne i en spennende tid, og står ovenfor mange omstillinger og vanskelige avgjørelser, særlig når det gjelder forvaltning av opphavsrett og betaling for distribusjon av musikk i elektroniske medier. Nye regler må defineres for en ny tid. Når det gjelder musikkfilmer får man følelsen av at NCBs regelverk er i utakt med dagens realiteter. For oss som ønsker å lage musikkfilm, og er villige til å investere både fritid og egne midler for å få det til, er det viktig med en endring. Faktisk kan det være helt avgjørende for å lage nye filmer om musikk.

Faktisk kan det være helt avgjørende for å lage nye filmer om musikk. Mitt utgangspunkt er at TONO har makt til å gjøre noe med det. Jeg håper bare at viljen er til stede.

Publisert:

Del: