I kjølvannet av en diskusjon på ballade.no vedrørende Giskes uttalelser om ”stor sjangersjåvinisme i Norge” eller ei – har vi fått opp en ny runde om TONOs fordelingssystem. I tilknytning til dette tar Frode Rolandsgard og Jorun Marie Kvernberg fra Landslaget for Spelemenn (LfS) opp de frustrasjonene som mange folkemusikkartister har i forhold til TONOs behandling av arrangert og nykomponert folkemusikk. Når TONOs styreleder Håkon Berge svarer, klarer han ikke å dy seg, og minner Kvernberg om at hun som første komponist innen folkemusikksjangeren ble tildelt TONOs EDVARDpris for beste nyskrevne folkemusikkverk i 2004 under festivalen ÁRINN i fjor. Men hvordan kommer vi videre?

Jan Lohte Eriksen (Foto: Anne Hytta)

Av Jan Lothe Eriksen

daglig leder
Norsk Folkemusikk- og Danselag

Norsk Folkemusikk- og Danselag (NFD) har arbeidet en tid med disse spørsmålene. Dette har vi gjort blant annet i dialog med TONO. NFD er som utøverorganisasjon rettighetshaverorganisasjon i GRAMO, men i forhold til TONO har vi ingen formell posisjon. Likevel har vi over flere år ført en konstruktiv dialog om disse spørsmålene med TONO, blant annet gjennom flere konferanser vi har arrangert. Og det er vår klare oppfatning – også med bakgrunn i tilbakemeldinger fra TONO – at denne dialogen har bidratt til større bevissthet innad i TONO om de spesielle problemene folkemusikken har i forhold til det etablerte opphavsrettsregimet. Og det har også bidratt til større forståelse hos oss for TONOs måte å tenke og arbeide på.

Men som denne siste debatten viser, er det enda en veg å gå – både i forhold til å informere TONOs medlemmer om hvordan ting faktisk henger sammen – og også i forhold til TONOs reelle arbeid i denne sektoren. Men først og fremst er det nå skrikende behov for å få på plass en ny lovgivning som gir tradisjonsbærermiljøene noe tilbake når det tradisjonelle repertoaret genererer penger.

Tradisjonell musikk – fritt til bruk for alle
Tradisjonell folkemusikk er i prinsippet en sjanger der verkene lever i muntlig tradisjon. I Norge finnes en rekke slike muntlige tradisjonslinjer som er knyttet til ulike geografiske områder, og også til sterke spelemenn og kvedere opp gjennom historien. Varianter av de samme verkene kan gå igjen flere steder. Slåtter og stev kan leve side ved side både som instrumentale og vokale varianter, ofte nært tilknyttet anekdoter, historiske personer eller hendinger. Og som bruksmusikk, eller dansemusikk, er dette repertoaret nært knyttet til de norske bygdedansene.

I sitt tilsvar til LfS påpeker Håkon Berge at avdøde komponister ville stukket av med en uforholdsmessig stor del av kaken om vernet skulle utvides til å omfatte det som i dag er frie verk, og derved ut over 70 år etter komponistens død. Men det er ikke slik at komponistene (og for så vidt også tekstforfatterne) til den tradisjonelle folkemusikken døde for mer enn 70 år siden. Dette repertoaret består ikke av verk komponert en gang for alle med toneverdier, rytmikk, dynamikk og metronomangivelser angitt i et partitur – som de for eksempel gjør fra Sibelius sin hånd – som Berge nevner.

Den tradisjonelle folkemusikken er under kontinuerlig bearbeiding av dem som til enhver tid er aktive utøvere innen tradisjonen – tradisjonsbærerne. Selv om sjangeren har hatt – og har – sterke personligheter som har bearbeidet og farget repertoaret gjennom sin virksomhet, består folkemusikksjangeren for det meste av verk uten kjente opphavsmenn, der en lang rekke tradisjonsbærere gjennom generasjoner – og frem til dagens aktive utøvere – er verkenes bearbeidere. Og bearbeideren har vern som opphavsmann til bearbeidelsen etter åndsverkloven. Men nåværende lovgivning er ikke åpen for å ivareta denne situasjonen. Ei heller det internasjonale regelverket loven lener seg på.

Tradisjonell videreføring eller bearbeiding/ versjon
Fagprogrammet under festivalen ÁRINN sist høst var viet folkemusikk og opphavsrett. Her drøftet vi bl.a. TONOs vurderingssystem og hvordan TONO og TONOs nordiske søsterorganisasjoner forholder seg til den muntlig traderte folkemusikken som grunnlag for versjoner, arrangementer, bearbeidinger og instrumenteringer. (Også TONOs nordiske søsterorganisasjoner, KODA, STIM og TEOSTO var invitert, men hadde ikke anledning å delta.)
Mer presist:
— Hvor går grensen mellom tradisjonell videreføring/muntlig tradering innen folkemusikken, og en versjon som innen TONOs system utløser rettigheter/vern?
— Hvordan er TONOs forutsetning for faktisk å kunne vurdere dette?
— Og hvordan forholder ”de nordiske TONO-selskapene” seg til hverandre i forhold til disse spørsmålene?
I tillegg kom vi inn på hvordan kriteriene som ligger til grunn for vektgruppene passer i forhold til en sjanger som er basert på solospill, melodikk og ornamentikk, og ikke harmonisering og notasjon.

Dersom en som komponist eller arrangør bruker et tradisjonelt verk som utgangspunkt for en ny komposisjon, et arrangement eller en bearbeiding, hvordan dokumentere overfor TONO hva man faktisk har gjort? Når det opprinnelige verket er noe vedkommende har lært muntlig av en tradisjonsbærer og det ikke finnes opptak eller nedtegnelse gjort av tredjepart av det opprinnelige tradisjonelle verket, kan bearbeideren ha et praktisk problem. Og hvor mye bearbeiding skal til for at det skal utløse nye rettigheter? Dette er en grenseoppgang som er komplisert nok å vurdere for høyt kompetente folkemusikanter – og som i bunn og grunn er politisk.

Noen vil mene at denne terskelen bør være så høy som mulig slik at man ikke gjennom relativt små bearbeidinger skal få enerett til deler av det som i dag er felles eie og er til fritt bruk for alle (– eller som Knut Buen spissformulerte på en konferanse vi arrangerte i februar 2000 – fritt etter hukommelsen: ”Det held ikkje å spelå feil og tru at det ska gje TONO-pengar”). Andre mener at dette er den eneste måten å få tilbake noe for alt det man faktisk gjør som tradisjonsbærer. Og i dagens lovregime kan det se ut til at det faktisk er slik det er:

— Et TONO-medlem som krever rettigheter tilknyttet en bearbeiding har kanskje gjort et stort stykke arbeid først med å grave frem denne særskilte slåtten, så gjort den til ”sin” gjennom å bearbeide den og gi den sitt eget uttrykk/utforming, og deretter gjort den tilgjengelig for allmennheten gjennom innspilling og konserter. Og så opplever man å bli avvist i TONO med at dette er en tradisjonell slått – for deretter å oppleve at andre opphavsmenn bruker nettopp denne varianten som grunnlag, legger på et arrangement og oppnår arrangementsrettigheter.

Og dersom man lager en ny original slått for solo hardingfele ser det vanskelig ut å få dette verket til å passe med TONOs vektgrupper som ligger til grunn for vurderingssystemet, da dette ikke ser ut til å ta høyde for nye solo originalverk med kompleks melodikk – som ikke er notert.

Nasjonal behandling
Et annet spørsmål vi tok opp i konferansen sist høst var hvor samkjørt ”de nordiske TONO-selskapenes” praksis er på dette området:

— Om man har fått godtatt en folkemusikkbearbeiding i for eksempel svenske STIM, og en innspilling med dette verket spilles på NRK, så utløser det vederlag innkassert av TONO til den svenske rettighetshaveren. Men om praksis er ulik (noe det kan se ut til å være i forhold til aksept av instrumentering/tilrettelegging for et annet instrument enn originalt, annen bearbeiding eller improvisasjon), så ville kanskje ikke den samme bearbeidingen blitt godkjent av TONO i Norge, og ikke utløst vederlag om rettighetshaveren var norsk (– men i dette tilfelle altså ingen rettighetshaver til dette verket likevel..).

Holder dette i forhold til såkalt ”nasjonal behandling”?

Partitur eller opptak

Under ÁRINN-seminaret i Bykle sist høst redegjorde Edvard Askeland, som er en av to musikkonsulenter som vurderer nye tilmeldte verk i TONO, for hvordan de arbeider. Og vi fikk et klart inntrykk av at de har en del å arbeide med, (15.644 nye verk i 2005 i følge Håkon Berge). Og etter konferansen sitter jeg igjen med det klare inntrykk at det også for folkemusikkomponister er en fordel for vurderingsarbeidet at det foreligger skriftlig materiell (partitur/noter) i tillegg til innspilling. Problemet for folkemusikkområdet er at dette i utgangspunktet ikke er en notert sjanger. Om kategorisering av verk er lettere eller raskere å foreta ut fra et partitur enn gjennom å lytte til et opptak når man sitter med 15000 verk årlig til vurdering, så fører dette kanskje til en forskjellbehandling i forhold til sjangere som tradisjonelt noteres?

Veien videre

Med bakgrunn i den dialogen vi frem til nå har ført med TONO, så ser vi noen områder det er viktig å arbeide med:
— TONO har et informasjonsproblem overfor medlemmer og potensielle medlemmer som arbeider med bearbeidet folkemusikk.
— Med den verksmengden som nå årlig tilmeldes TONO, så er kanskje tiden inne for å vurdere tilsetting av flere konsulenter?
— Antakelig bør TONO, som tar folkemusikken på alvor, se nærmere på hvordan vektgruppene bedre kan tilpasses originale soloverk med høy presisjon på kompleks melodikk og ornamentikk som ikke er notert.

Norsk Folkemusikk- og Danselag bidrar gjerne i dette arbeidet gjennom å fortsette den konstruktive dialogen med TONO.

Vi er klar over at det er jevnlig kontakt mellom de nordiske selskapenes vurderingsutvalg. Men en av konkusjonene etter konferansen under ÁRINN sist høst er at det er behov for å se nærmere på hvordan praksis i de ulike nordiske selskapene slår ut i forhold til folkemusikkområdet. På denne bakgrunn har Nordisk Folkemusikkomite (der også LfS er medlem) satt på sitt program at vi vil arbeide frem en komparativ undersøkelse for å få dokumentert disse forskjellene, og for deretter ta dette opp med de nordiske vurderingsutvalgene. Dette har vi til nå ikke hatt kapasitet til å følge opp.

Når et verk er vurdert av TONO, og en som opphavsmann ikke er fornøyd, så er det viktig å klage – slik TONOs system legger opp til. Og skal organisasjoner som Landslaget for Spelemenn eller Norsk Folkemusikk- og Danselag – som i realiteten ikke er noen formell størrelse i forhold til TONO – ta opp generelle problemer overfor TONO, så må vi ha helt konkrete saker å vise til.

Men min utfordring går imidlertid først og fremst tilbake til medlemmene i TONO som arbeider med folkemusikk. TONO er et andelsselskap som eies og drives av medlemmene, og hvor gruppeforeningene Norsk komponistforening, NOPA og Norsk Musikkleggerforening har en sentral rolle. Så i realiteten er det gjennom engasjement i en av disse foreningene at man kan påvirke til grunnleggende endringer i TONOs virksomhet.

Avgift på ikkevernet folkemusikk – lovutkast på veg

Så til noe helt annet. Da vi for åtte år siden begynte å se nærmere på det urimelige i at tradisjonsbærermiljøene ikke mottar noe tilbake når arrangementer og bearbeidinger basert på det tradisjonelle repertoaret genererer vederlag, var det nettopp TONO som i første rekke var fokus. Men vi fant raskt ut at innenfor nåværende lovgivning var det lite å hente denne veien. Så i 2002 lanserte vi – med bakgrunn i lovendringen som da var foretatt i Fondsloven (som hjemmel for Fond for utøvende kunstnere) – tanken om etablering av en avgift på bruk av ikkevernet folkemusikk i kringkasting og på plate (såkalt ”trad.”).

Og det er ikke bare tradisjonsbærermiljøene her i Norge som er frustrerte. Det har over en del år pågått et arbeid i WIPO (World Intellectual Property Organization) som handler om å sikre en type moralske og materielle rettigheter til tradisjonsbærermiljøene for det WIPO kaller ”Traditional Knowledge” og ”Traditional Expressions”. Dette er imidlertid et langt lerret å bleke. Selv om en rekke såkalte 3. Verden-land trykker på for å få fortgang i denne prosessen, så er det liten interesse for et slikt internasjonalt regelverk fra USA og EU sin side. Men den kommersielle verdensmusikken og en rekke andre sjangere spiller inn mye penger til sine rettighetshavere gjennom verk basert på tradisjonell musikk. Dette repertoar er utviklet og gjort tilgjengelig for disse rettighetshaverne av tradisjonsbærermiljøer over den ganske klode. Og disse tradisjonsbærermiljøene er svake og utsatte, og trenger til sitt daglige brød.

Vi har ikke tid til å vente i år på at man i WIPO skal komme til enighet. Vår holdning et at Norge, som en velutviklet nasjon også i opphavrettssammenheng, nå bør prøve ut en modellov for dette området. Og et utkast til en slik lov legger vi frem til drøfting under et seminar 27. april i Bykle, i tilknytning til årets ÁRINN-festival (detaljert program blir lagt ut med det aller første på www.arinn.no).

Ja, vi er klar over at avgiften til Fond for utøvende kunstnere nå er under press. Og ja, vi vet at det er vanskelig å få folk til å betale for noe som til nå har vært gratis. Men dette er ikke noe argument for at noe som er grovt urimelig og urettferdig skal få fortsette. Derfor må vi komme videre i dette arbeidet, og inviterer med dette til å være med å hjelpe oss å få dette på plass.

Besøk sidene til Norsk Folkemusikk- og Danselag og Arinn for mer informasjon om opphavsrett og folkemusikk.

Publisert:

Del: