Det begynte med en forelskelse. 20 år etter er 11 sanger utgitt med Julie Kleive og Joachim Kwetzinsky.

Marcus Paus

– Det er følelsen av vakuum, først og fremst. Jeg er veldig glad jeg sitter midt oppi to andre deadlines. Hvis ikke tror jeg at jeg kunne blitt litt deprimert, rett og slett, sier Marcus Paus.

Komponisten snakker med Ballade på Kulturhuset i Oslo om hvordan det kjennes å ha sluppet albumet En hellig alminnelig lek. Hans tonesetting av André Bjerke-dikt, fremført av Julie Kleive og Joachim Kwetzinsky.

Formativt
Arbeid med diktene har vært med ham i 20 år. Nesten like lenge som hele hans komponistkarriere.

– Jeg kan ikke sammenlikne dette med noen andre prosjekter. Det har vært så nært meg, så lenge. Det er et olakjerreprosjekt, noe ingen bestilte. Det er ingen som har bedt meg skrive det.

– Det har bare vært veldig viktig for meg, og et formativt prosjekt. Langt på vei er dette stoff jeg selv har blitt voksen gjennom. Det er litt som en ungdomskjæreste du aldri gikk fra.

Marcus Paus

Hjertet i kunstnerskapet
Mot slutten av samtalen skal han si at disse tonesettingene er hans sentrum, hjertet i hans kunstnerskap.

– Jeg ville ikke vært meg uten dette. Fra et teknisk perspektiv ser jeg at det henger sammen med alt annet jeg skriver og har skrevet. Men det gjør også noe instrumentalmusikk nesten ikke kan få til.

– Ordene gir musikken en kontur den ellers ikke ville hatt. Det er et prisme musikken brytes igjennom. Dette stoffet er på mange måter en del av forutsetningen for resten av mitt kunstnerskap. Men jeg ville ikke vært foruten noen av delene.

Nære bånd
Begynnelsen på prosjektet har også nære forbindelser til hans liv. Paus’ halvbrors halvsøster er Vilde Bjerke, André Bjerkes yngste datter. Bjerke var dermed en del av hans oppvekst, og halvsøsknenes felles mor; Hennie Moan var en voksenperson som foret ham med gaver av typen Bjerkes oversettelser av antroposofisk barnelitteratur.

– André Bjerke var et navn som bare var der. Da jeg oppdaget Bernhard Borge-siden av ham tidlig i tenårene gjorde det veldig inntrykk. Han er jo nesten som en slektning. Men den voksne, lyriske siden av hans forfatterskap slo ikke ned i meg før jeg selv var begynt å skrive.

Den første av de voksne lyriske Bjerke-verkene Paus kjøpte på eget initiativ, sent i tenårene, skulle derimot treffe noe.

– Jeg har vokst opp med å høre tekst og musikk sammen. Det har vært nært forbundet for meg. Men det var liksom min fars domene, ikke mitt.

– Første gang jeg begynte å lese Bjerke som voksen var det nesten en befaling i det. Et par av sangene jeg har med på platen hørte jeg i min tonesetting første gang jeg leste diktene. Den opplevelsen hadde jeg ikke hatt før.

Han beskriver det som en klar og sterk gjenkjennelse.

– Man kan alltid få gjenkjenneleserfaring av kunst som snakker til en. Men dette var så utrolig tydelig. Jeg ble rett og slett stormende forelsket i diktene. Og dyrket forelskelsen iherdig.

– Jeg gjør jo det fremdeles. Men den første forelskelsen var som en feber: Jeg leste alt jeg kunne komme over av Bjerke, både dikt, essays og gjendiktninger.

Marcus Paus på Kulturhuset Foto: Aslaug Olette Klausen

Språkmagi
Bjerkes gjendiktninger åpnet for øvrig en port inn til verdenslitteraturen. Paus bruker store ord om betydningen av all den internasjonale poesien og litteraturen Bjerke har tilgjengeliggjort på norsk, for samfunnet og han selv personlig.

– Gjennom Bjerke var norsk rikt nok til å romme en litterær verdensarv. Dette er kanskje den viktigste dannelsesreisen jeg har foretatt meg, noen sinne. Når du leser Rilke, Shakespeare, Goethe eller Wilde i Bjerkes språkdrakt så blir også disse dikterne levende.

– Han var begavet, men jeg tror dette var det virkelige geniet i ham: Hvordan språk er magisk, og hvordan språk kan vekke hva som helst til live.

Varige mén
Paus brukte et helt år, da han var rundt 21, på å dyrke denne lesingen. Det gikk så langt at han sier han forsvant litt i det. Dermed skulle det også få stor påvirkning på kunstneren Paus’ vei videre.

– Bjerkes kunstnerskap forandret meg. Jeg fikk varige mén av det å sette musikk til linjene hans. Jeg tror min egen evne til melodikk fortsatt kommer derfra. Forut for Bjerke så låt jeg annerledes.

– Jeg hadde en tendens til ikke å avgrense; musikken var ikke skarpt nok konturert. Jeg fikk varige mén av å sette musikk til diktene hans.

Det å se formsikkerhet turnert så frodig som hos Bjerke, gjorde at han selv ble mer formbevisst. Han så verdien i motivisk bearbeidelse, avkortethet, med å fange et bilde og å være økonomisk med virkemidlene.

– Avstanden en annen kunstart representerte fikk meg til tydeligere å kunne gjenkjenne problemstillinger i mitt eget virke. Det er så lett å bli sveiseblind i sitt eget, ikke sant?

– Når du sier det endret deg, hva kom ut på den andre siden?

– Jeg ble tydeligere. Jeg ble våknere i forhold til mitt eget prosjekt. Jeg tror også det åpenbarte en annen varme i musikken min.

– Når man først åpner seg for et uttrykk er det en veldig emosjonell opplevelse. Bjerke ble mer enn et forbilde for meg. Han ble en del av min skapende samvittighet.

– Hvordan forholder du deg da når din kunst møter hans kunst?

– Man får et slags eierskap. Julie Kleive, som synger på platen, hørte nylig en annen tonesetting av et av diktene, og hennes reaksjon var: “Men det er jo ikke sånn den går?”

– Det føles veldig nært, dette her. Et personlig prosjekt. Nesten familiært..

Marcus Paus

Nærheten gjør det også vanskelig for ham å forholde seg til det hele. Han tror ikke han har følt seg mer naken enn i tonesettingen av disse diktene.

– Det er lite å gjemme seg bak. Kun sang og klaver, og ingen distraksjoner eller avledningsmanøver. Stemme, piano, ord, klanger.

– Det rare med platen er at den dekker over så mye av mitt liv. Fra ”På jorden et sted”, som intonerer platen, og var det første diktet av Bjerke jeg tonesatte, til ”Sten mot ruten”, minnediktet han skrev til sin fetter Jens Bjørneboe.

Les også: Hva gjør det lokale for en musikkfestival?

Vemod og hjemsøkelse
”Sten mot ruten” rangerer Paus for øvrig som Bjerkes vakreste. Han sier han fortsatt sliter med å lese det uten å gråte. Når han leser det, over kafebordet, er det også til å bli rørt av. Men det skulle ta ham 20 år før han våget, eller fikk til, å tonesette det. Han skjønte ikke hvordan han skulle fange det.

– Det kan av og til være vanskelig å ta innover seg hvor heftig stoff Bjerke formidler. Men ”Sten mot ruten” føles intim, på en måte Bjerke sjelden er. Det er både et himmelbrev og en spøkelseshistorie. På en gåtefull måte en skjebnehistorie.

– Jeg forsøkte mange ganger å tonesette det, men følte ikke at jeg evnet å tilføre det noe. Samtidig lot det meg ikke i fred. Forløsningen kom ved en spøkelseshistorie fra virkeligheten.

Hans far, Ole Paus, hadde hørt på førstetrykket av sin venn Jens Bjørneboes utgivelse Våpenløs, som Paus ga ut. Den hadde hakket på linjen ”uendelig forløst hang den og møtte seg selv befridd og fullbragt og velsignet”. Morgenen etter fikk han telefon om at Bjørneboe hadde hengt seg den natten.

– Det var først når den historien ble koblet opp mot diktet ”Sten mot ruten” at jeg på én natt kunne feste min tonesetting til papiret. I forsøk på å fange ikke bare et vemod, men også nærværet av en hjemsøkelse.

– Det var det siste jeg skrev til platen. Så platen er rett og slett linjen fra det første voksenmøtet med diktene hans, til nå.

– Hvordan har du ellers valgt ut diktene som ble med på platen?

– Jeg må ha tonesatt minst 70 av André Bjerkes dikt. Jeg har forsøkt å samle stoff som forhåpentligvis kan virke som en representativ presentasjon av forfatterskapet hans, rent tematisk.

– Skulle diktene stått alene som et eget utvalgt, håper jeg at det er noe han hadde kjent seg igjen i. Det har nok vært det vesentligste. Men selvfølgelig er det også musikalske hensyn. Jeg har forsøkt å velge sanger som kler hverandre, og som forhåpentligvis virker gjensidig belysende.

Joachim Kwetzinsky, Julie Kleive, Marcus Paus og Per Sundnes på Skåtøyfestivalen Foto: Aslaug Olette Klausen

Tyngde og ynde
Det har imidlertid vært mange forskjellige inkarnasjoner av platas sammensetning i hans hode underveis. Han mener det kunne blitt hvor omfattende som helst. Formatet ville uansett ha vært kun sang og klaver. Julie Kleive og Joachim Kwetzinsky.

– De er to helt fantastiske utøvere, med veldig forskjellige gemytt som kler hverandre godt.

– Joachim tilfører dette en finesse, et alvor og en repertoarprøvet dybde. Han spiller det som om det skulle vært Schubert. Det er noe med tyngden i hans bidrag, og ynden i Julies uttrykk. Den utrolige ujåletheten i musikaliteten hennes. Hun lyser opp ordene, uten å bli selvopptatt av at hun står der og skinner.

Kleive og Paus har for øvrig kjent hverandre hele livet. De har jobbet sammen flere ganger. Det var også i møte med henne at prosjektet fant sin nåværende form. I Paus’ ører er Kleive velsignet med en av kongerikets vakreste stemmer.

– Men hun er i stand til å se langt forbi det, og simpelthen tjene teksten og uttrykket. Jeg har oppigjennom lett mange steder efter stemmen som skulle målbærer dette stoffet, og i Julie fant jeg den. Dette er hennes plate, og Joachims.

– Vi har på en måte blitt et band, vi tre. Jeg er ikke helt sikker på min rolle i bandet, utover at jeg supplerer selve lekegrinden. Det er så sjelden jeg kan få oppleve en sånn bandopplevelse at jeg melker det for hva det er verd. Når musikken er ferdigskrevet er jeg i prinsippet overflødig.

Føles riktig
Det var ellers viktig for ham at platen kunne oppleves i ett. Nesten som en utvidet sangsyklus.

– Jeg har tenkt den som en slags reise. Jeg håper valgene som er tatt er riktig for stoffet.

– Er du usikker på det nå?

– Jeg tror man alltid vil være usikker på det. Alt kan alltid være annerledes. Men man må likevel gå for det som føles som det ikke kan være annerledes.

– Jeg kommer ikke til å slutte å tonesette Bjerke. Men dersom det kun ble gitt meg å lage én Bjerke-plate, er jeg glad det ble denne.

Publisert:

Del: