På en forblåst slette på Radøy fikk jeg høre sanger om utvandring til Amerika – toner som mine egne slektninger kanskje sang, skriver Maja Skanding.

Migrasong – tonane dei bar med seg over havet, © Vestnorsk utvandringssenter

Emigrantkirken på Radøy i Nordhordland er det perfekte sted for premieren på konsertforestillingen Migrasong – tonane dei bar med seg over havet, av og med sanger Reidun Horvei. Kirken er del av en hel liten prærielandsby, hentet fra Minnesota og bygget opp igjen som en del av museet Vestnorsk Utvandringssenter på Sletta, et sted som i sin tid opplevde stor emigrasjon. Interiøret i den lille kirken er unorsk, med veggplater i behandlet tre, vifte i taket og røde fløyelsputer på kirkebenkene. På dem ligger gamle salmebøker på både norsk og engelsk. Jeg kommer straks i stemning.

Horvei er fylkesmusiker i Hordaland, og har latt seg inspirere av de mange utvandrerhistoriene fra fylket. Hun forteller historien om tenåringen Olina fra Hardanger, som pakker ferdaskrinet sitt og setter kursen mot Amerika. På båten møter hun Ananias fra Sletta, som lærer henne engelske fraser underveis. Mange år seinere blir han hennes ektemann, etter at de først havner i ulike deler av det nye landet.

Et enkelt kostyme og noen få rekvisitter er nok for å skape historisk koloritt: Knappestøvler og en gammel kiste gir ekstra liv til fortellingen. Organist Per Inge Hove har med seg et bærbart harmonium som ser ut som en gammel koffert før han i en håndvending slår det ut på scenen. Gitarist Øyvind Lyslo spiller også banjo og mandolin. Vi får høre drømmende viser om det lovede landet i vest, vuggesangen etter en savnet mor, salmer som gir et trygt holdepunkt i den nye tilværelsen og annet musikalsk materiale som vitner om omfattende research-arbeid.

Historien Horvei forteller om kisten hun fant på loftet til bestemor – full av bilder, brev og dagbøker som har vært materiale for fortellingen – er nok for god til å være sann, men det er ikke så nøye. Etter hvert som Horvei reiser på turné i Hordaland, veksler kanskje den lokale referansen med Ananias fra Sletta fra spillested til spillested, slike kunstneriske friheter har også en funksjon idet de gir nærhet til publikum. Et fint aspekt ved fortellingen er at den har et barns perspektiv – slik kan en legge vekt på de underlige, små observasjonene som ikke er åpenlyst avgjørende for fortellingen, men kanskje viktige for oss likevel.

Les også: Lyden av godt naboskap

Horvei har tidligere vist at hun er dyktig til å tenke dramaturgisk, for eksempel på fjorårets julekonsertturné Vinternatt, der hun sammen med pianisten Inger-Kristine Riber bygget opp en konsert der fortellinger om juletradisjoner i hordalandsbygdene var tema. Fortellingene ble formidlet både gjennom oppleste stubber og gjennom kjente og mindre kjente julesanger. Akkurat som på denne konserten skaper Horvei enkelt, men virkningsfullt en ramme og samler publikums oppmerksomhet, med en klar formidlingstanke mot dem hun opptrer for.

Migrasong er gjennomkomponert og gjennomregissert. Historiske fakta flettes inn på en ikke-påtrengende måte, og det er god balanse i det visuelle materialet. Teksten trenger å få satt seg litt, Horvei har behov for mye suffli. Formidlingen hadde ikke tatt skade av mer bruk av manus på scenen, for eksempel i scener der Horvei uansett har et fotoalbum eller en salmebok i hånden.

Denne typen fortellende konserter med kulturformidlingsintensjon kan lett få et preg av forelesning, med kunstige overganger og middels ambisjonsnivå for den musikalske biten. Under Migrasong, derimot, får talte og sungne ord virke sammen med spilte og sungne toner på en slik måte at kvelden stort sett oppleves som ett helhetlig kunstnerisk produkt.

Den pedagogiske intensjonen kommer ikke i veien for de kunstneriske ambisjonene bortsett fra ved et par anledninger. Når Horvei i begynnelsen av forestillingen blir oppringt på mobilen av en person som snakker arabisk, og lerretet i bakgrunnen viser projeksjoner av et bølgende hav, føles assosiasjonen til dagens flyktningkrise for åpenbar. Kanskje hadde denne koblingen blitt mer virkningsfull dersom vi fikk oppdage den selv? Olinas skildringer av luktene og slåssingen ombord i Amerika-båten, betraktningene om alle som døde underveis og hvor redd hun er, er tilstrekkelig for at tankene våre skal flytte seg til nåtiden. Det avsluttende nummeret der Horvei går ut av rollen for å synge en somalisk sang hun har lært av noen flyktningjenter på Voss, virker også litt påsydd i en ellers skreddersydd forestilling.

Det er vanskelig å lage kunst om flyktningkrisen. Perspektivet kan fort bli for endimensjonalt og publikum kan lett føle seg undervurdert. Under en performance på Galleri 3,14 i Bergen for et par år siden ble jeg plassert i en liksom-båt foran en projeksjon av et bølgende hav sammen med en gruppe mennesker mens en skuespiller skrek til oss i en ropert. Denne banale måten å snu ting på hodet på opplevdes for meg som et skrekkeksempel på politisk kvasikunst: Den ga ingen finurlige perspektiver, ingen nye følelser jeg virkelig måtte tenke meg om for å bli klok på eller sette ord på.

Les også: Musikalske fortellinger om flerkultur

I denne sammenhengen har det blitt utformet et utførlig programhefte. Det er en god idé, slik havner ikke musikken i skyggen av ordene. Heftet inneholder flere korte tekster, blant annet en der Horvei trekker en parallell mellom radøyværinger som emigrerte til Midtvesten og polakker som har bosatt seg på Sletta og jobber i industrien på Radøy. Begge grupper har søkt arbeid i et nytt land for å sende penger til familien i hjemlandet. Horvei skriver også om viktigheten av å bevare en bit av sin egen kultur når en flytter, for eksempel i form av folketoner, og viser til Fargespill og deres brobyggerfunksjon.

Reidun Horvei Foto: Mikolaj Mikolajczyk

De tre musikerne er et godt team, og arrangementene til Lyslo og Hove er fine og akkurat passelig forseggjorte. Det er stor variasjon i det musikalske materialet, med alt fra vuggesang til salme til satirisk vise. I programheftet er det trykket mange sangtekster, bare noe av innholdet fremføres denne premierekvelden. Til den humoristiske visen Oleana, som handler om Ole Bulls mislykkete forsøk på å bygge et nytt samfunn i Amerika, er det allsang.

Av alle sangene i heftet kjenner jeg kun Oleana fra før, men husker den til gjengjeld svært godt. Det er imidlertid ikke fra historieundervisning om utvandrerne jeg husker den, men fra musikkundervisning om Ole Bull. Dette får meg til å begynne å undres over hvor lite vi egentlig lærte om Amerika-utvandrerne på skolen. Jeg vet til og med lite om mine egne utvandrete slektninger, simpelthen fordi materialet som hobby-slektsforskerne i familien har lyktes i å finne er mangelfullt. Det slår meg hvor lett det hadde vært å knytte undervisningen om utvandring til det nære, både til elevenes egne familiehistorier og til mer aktuelle historier om mennesker på flukt og på vandring.

Her står vi overfor nok et eksempel på hvor nyttig det kunne vært å i større grad integrere musikk og estetiske fag i annen undervisning.

En trenger ikke å ha vært på mange skolekonserter i sitt liv for å lukte DKS-potensialet i denne konsertforestillingen. Med litt komprimering og alderstilpasning ville den nok fungere godt på ungdomsskole- og videregåendenivå – aller helst i kombinasjon med et større undervisningsopplegg, ikke kun som enkeltstående innslag.

Kunstens rolle i dette dannelsesoppdraget står også klarere for meg etter denne konserten. Takket være museer og arkiver har vi konkrete uttrykk som brev, bilder og sanger – kulturelle resultater av folkevandring som er med på å fortelle historier om samfunnet vårt og hvordan det har utviklet seg. Dette materialet kunne flere utøvere ta i bruk. Kunsten har en oppgave når det gjelder å formidle det kulturelle tilknyttet historiene. Denne kvelden har vi fått høre lyden av mennesker på vandring.

Publisert:

Del: