Når Happy Days inntar kjøpesenteret som arena, forsterkes festivalens glade utsagnskarakter. Det er vel ingen steder vi er så pålagt en forventning om lykke som i kjøpesenterets foajé? Mykt og umerkelig sys alle dine behov og begjær sammen til en kokong rundt deg, vevd av downlights, gyldne farger, speil, hviskende musikk og tilbudsplakater. Fornemmelse av tid og sted skal opphøre, du befinner deg i en labyrint av muligheter, valg og fristelser. Happy Days kunne vært navnet på en kjøpesenterdrikk, passe bløt, søt og energiberiket for å øke ytelsesevnen til det maksimale: “Shop till you drop.”

Oslo City_oversikt

Av Tone Hansen

Når Happy Days inntar kjøpesenteret som arena, forsterkes festivalens glade utsagnskarakter. Det er vel ingen steder vi er så pålagt en forventning om lykke som i kjøpesenterets foajé? Mykt og umerkelig sys alle dine behov og begjær sammen til en kokong rundt deg, vevd av downlights, gyldne farger, speil, hviskende musikk og tilbudsplakater. Fornemmelse av tid og sted skal opphøre, du befinner deg i en labyrint av muligheter, valg og fristelser. Happy Days kunne vært navnet på en kjøpesenterdrikk, passe bløt, søt og energiberiket for å øke ytelsesevnen til det maksimale: “Shop till you drop.” Kunstens kritiske funksjon og bruddkarakter skal ideelt skape friksjon nok til at bakenforliggende konstruksjoner blir tydelige i samfunnet. Men er det mulig å skape kontraster i slike miljø som er designet for harmoni?

Bunkerland

Kjøpesenteret, eller hypermarkedet, der omtrent alt tenkelig er til salgs innenfor samme avgrensede areal, ble først bygget utenfor bysentraene, i randsonen mellom bygda og byen. På sletter, jorder eller myrområder blir det fremdeles reist store og billige bunkerser, uten krav til fasader eller refleksjon over stedets karakter, og uten behov for å slippe dagslys inn. Arkitekten er så godt som overflødig, bygningene kommer omtrent ferdigprodusert fra leverandøren.

Kjøpesenteret er interiørarkitektens arena. De dekker den røffe og kalde strukturen med et lag av rimelig luksus, varme fliser, gule vegger, detaljer av farget glass, alt tilpasset forskjellige kundegrupper. Utenfor etableres enorme asfalterte parkeringsareal. Der hvor forstadsbeboerne før belaget seg på kø, manglende og dyre parkeringsplasser og en by som ofte fremstod som avvisende, kan en nå planlegge sine handlerunder i ro og mak. De kan så gjennomføres i konstant lufttemperatur, beskyttet og betjent av aircondition og rulletrapper som gjør forflyttingen mellom etasjene lettere. Hvem kan tenke seg noe bedre?

Det er slutt på å skli på islagte fortau, hoppe over snøfonner og gå metervis for å nå neste butikk i regnvær. Kjøpesenteret, den glatte tidsslukeren, har sammen med bilen forandret våre livsmønstre mer enn vi liker å tro. I noen land kler man aldri på seg mer enn t-skjorte og bukse, uavhengig av klimaforhold. Bilen er oppvarmet i garasjen, og den frakter eieren omtrent fra sofaen til kassaapparatet, og tilbake igjen. Joggebukse og krøllspenner i stedet for stram bekledning. Den perfekte piazza for nordiske forhold.

— Du trenger ikke byen som annet enn museal eller eksklusiv ramme rundt livet ditt, er påstanden fra bunkersbyene. Bunkerland gjør hverdagen lettere, billigere, mer effektiv. Den borgerlige bykulturen med sine institusjoner, krav om differensiering, estetiske kriterier og dannelse står stum og unyttig tilbake.

Byen og kjøpesentret

Byens kjøpmenn har derfor blitt tvunget til å ta tilsvarende taktikker i bruk for å møte presset fra den nye konsumkulturen. Enkelte byer i Norge fremstår nå som en endeløs rekke av «byer i byen» som hver tilbyr skreddersydde identiteter tilpasset kundegrupper. Billig, eksklusiv, eksotisk, ungdommelig eller elegant innpakning for dine kjøpsopplevelser? Det finnes et kjøpesenter for alle. Og de konkurrerer seg i mellom om din gunst. De ansetter kulturledere for å organisere underholdningen som skal lette kjøpepresset. Rulletrapper stanses i fem minutter for å fungere som scene for barnekor. Provoserende nakenbilder i reklamemontre med snev av kunstnerisk kvalitet skal få deg til å reflektere over konsumkulturen.

Den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas, med ett ståsted i den kommersielle utbyggingen (OMA), og et annet innen en egendefinert avantgarde (AMO), har spesialisert seg som denne ambivalensens talsmann. Han kaller utviklingen “suburbens hevn over byen” i teksten Junk Space, hvor bunkersestetikkens hegemoni over byutviklingen og våre måter å tenke by på presenteres. Ingen beskriver den feberhete tilstanden som omgir konsummaskinen kjøpesenteret like heftig som Koolhaas, men kritikken sklir av som snø på preparert duk. Konsummaskinen fungerer uavhengig av slike diskusjoner og distinksjonsmuligheter som denne teksten prøver å skape. De har jo sitt eget sett av instrumentelle differensieringsmekanismer.

Kasinolabyrint

I kjøpesentrene er målet å tette igjen alle mellomrom, utrydde smutthullene. Derfor er også passasjene mellom butikkene fylt opp av varer eller kafeer. Tomrom er urealisert kapital. Pauserom eksisterer ikke. Ingen steder kan man sette seg ned for å hvile, uten å kjøpe noe. Overalt er du synlig for kameraer og sikkerhetsvakter, overalt er du eksponert for reklame. Som forbruker skal du være transparent, forvirret og lett påvirkelig. Skinnende hvite vegger skiller produktene fra hverandre, som i et laboratorium, som i et galleri. Men så stammer også dagens butikker og kunstgallerier fra de samme eventene, verdensmessene.

Kjøpesenteret er like mye en borg i byen som en utvidelse av byens funksjoner. Det er det indre liv som teller. Innerommet etterligner derfor byens strukturer, men dets egenfasade i byen er like lukket som muren rundt en middelalderby. Fasaden er kun en beskyttelse og et gigantisk reklamemonter.

Kjøpesenteret og kasinoet er bygget over samme lest: Du skal miste tid og sted, og det skal være vanskelig å finne veien ut. På jakt etter utgangen skal du fristes til å konsumere mer. Dagslys eksisterer ofte ikke som annet enn simulert, hvitt lys.

Hvem skaper mangfold?

Det er lett å stille seg kritisk til kjøpesenteret. Det tilbyr valgfrihet, mens eierinteressene stort sett er de samme bak mange av varene. Kostnadene ved å leie plass er så høye at det er de samme kjedene som etablerer seg i kjøpesentrene. De har sitt eget senterpoliti, enten de er Securitasvakter ansatt som ordensvakter med mandat til å fjerne uønskede personer som skiller seg ut på et eller annet vis, eller butikkdetektiver med mandat å avsløre tyver.

Hvilke valg kan du som publikummer/konsument ta innenfor disse gitte rammene?

Det er ikke uten grunn at for eksempel McDonalds og Burger King etablerer seg i nærheten av hverandre. Det er ikke for å overvinne en konkurrent, men fordi de vet at ved å tilby to alternativer oppstår et enten-eller: Ikke et valg om hamburger eller ikke, men valget mellom to typer hamburgere. Slik skapes et falsk bilde av valgfrihet og mangfold av goder.

Dersom kunst og kulturarbeidere skal skape et mangfoldsbegrep som skiller seg fra den globale kapitalismens mangfold, så må også institusjonene radikalt omdefineres og omorganiseres. Vi må konstant diskutere hva mangfold innebærer og utfordre kjøpesenterets etikk, for de holdningene som denne kulturen bringer med seg, spres langt utenfor bunkersens grenser.

Et mangfold skapes verken av de store institusjonene som Nasjonalmuseet, Nasjonalteateret eller Operaen, eller i noen av bastionene som vipper mellom privat og offentlig kapital. Institusjoner, det være seg kulturelle eller andre, som er konstruert for å skape et representativt bilde av nasjonens kulturelle kapital internt og eksternt, skaper hierarkier som er attraktive å bli inkludert i, men som likevel er ekskluderende.

Mangfold kan ikke reduseres til en forståelse av et binært forhold mellom høy/lav, vestlig/eksotisk. Underskogen av små institusjoner drevet av kunstnere, musikere, komponister og foreninger danner til sammen en mangfoldig kultur, på samme måte som mange selvstendige markedsaktører skaper et mangfold av markeder. Det er som oftest de små aktørene som utfordrer, eksperimenterer og forandrer institusjonenes funksjoner og markedenes premisser, og som i lengden kan utfordre det til enhver tid rådende hegemoniet, ­det være seg en innsosialisert sosialdemokratisk holdning, kjøpesenterets klamme grep eller de normene som begrenser oss i å ta kontroll over våre liv fullt og helt. Happy Days under kjøpesentrenes regime må derfor påpeke svakhetene i sammenføyningene, og skape frekvens nok til at ubehaget i denne konsumkulturen også blir fremtredende.

Kjøpesenterets estetikk, etikk og publikumsfrierier er ikke noe annet enn en del av en generell samfunnsutvikling. Det er en utfordring alle kunstnere som forlater konsertsalen/ galleriet/museet for å knytte sin virksomhet tettere opp til livet utenfor konstant må reflektere over i sin praksis. Snarere enn å søke implementering for å bli likt av alle, må kunstens evne til å skape brudd fremtvinges på slike arenaer.

Tone Hansen er billedkunstner og stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Denne artikkelen er å finne i sin originale kontekst her. Den er gjengitt med velvillig tillatelse fra Ny Musikk.

Happy Days Sound Festival finner sted 12. – 14. april.

Publisert:

Del: