av:

Publisert:

Del:

- Er vi i musikkbransjen så feige at vi ikke tør å diskutere viktige problemstillinger av redsel for å tråkke noen på tærne, eller har vi alle falt ned i en felles apati der vi bare håper at alt ordner seg til et felles beste på ett eller annet vis? Det er Tom H. Brekke i CCAP i Stavanger som stiller disse spørsmålene, som en oppfølger til Egon Holstads beskrivelse av dagens platebransje. Han frykter en fremtid der platekjøperne blir “REMA-kunder” – opplært til at det viktigste er faste lave priser, på bekostning av kvalitet og utvalg. Brekke, som selv står bak suksesser som Thomas Dybdahl og Lano Places, fremmer også forslag til en bedre utvikling – inkludert at majorselskapene kommer til en ordning med de små faghandlerne der disse faktisk kan oppnå rabatter som ikke bare gjenspeiler volum, men også “kvalitet” på innkjøpet.

Tom H. Brekke, CCAP (beskåret)
Tom H. Brekke, CCAP (beskåret)

Av Tom H. Brekke, daglig leder, CCAP

Det har vært påtagelig stille etter at Egon Holstad tegnet et sørgelig bilde av dagens norske musikk-bransje i en helsides artikkel i Dagbladet. For en relativt fersk aktør i musikkbransjen er det ganske fascinerende å se hvordan alle nærmest gjemmer seg når Egon kaster inn en viktig brannfakkel i debatten om dagens tilstand i musikkbransjen og hvilken fremtid vi beveger oss mot.

Hva er det egentlig som er problemet med oss i musikkbransjen mon tro? Er vi så feige at vi ikke tør å diskutere viktige problemstillinger av redsel for å tråkke noen på tærne, eller har vi alle falt ned i en felles apati der vi bare håper at alt ordner seg til et felles beste på ett eller annet vis?

Egon har aldri vært redd for å si akkurat det han mener, gjerne på rett frem, spissformulert og nord norsk vis. Man behøver ikke å være enig i alt det han sier, men man bør høre på det han sier. Som en mangeårig viktig aktør i den norske rockebransjen har han solgt ett tonn med plater få andre butikker vil ta i, han har booket nye og spennende band til Blårock i Tromsø og har vært en viktig mann for både musikkbyen Tromsø og for den norske musikkbransjen, og han har alltid talt rett fra leveren. Et forfriskende innslag i en tid der vi alle er blitt så proffe at ingen tør å si sin mening av redsel for å støte noen, så rock´n roll er vi.

Det er mulig at plateselskapene kanskje innerst inne nå er glade for at de endelig er kvitt urokråka fra Tromsø, han har tross alt i mange år i ulike fora og debatter kritisert platebransjen generelt, rabattordninger, forfordelingen av de største kjedene, og andre mekanismer i musikkindustrien som vi helst ikke vil at platekjøperne og musikkinteresserte mennesker verken skal vite for mye om eller tenke for mye på.

Som i de fleste andre bransjer har makten de siste årene sakte, men sikkert flyttet seg fra leverandørene til de sterkeste salgsleddene. Sterke kjedesammenslutninger gir sterk forhandlingsmakt og stordriftsfordeler, uavhengige butikker (uansett bransje) sliter. De sterke salgsleddene dikterer betingelsene og leverandørene følger lydig etter.

Dette er ikke noe nytt, dette skjer overalt og en vanlig opplyst forbruker vet om det. Melk og brød kjøper jeg på Rema, når jeg har tid og anledning kjøper jeg grønnsaker på Torget, fisk hos fiskehandleren, ost på Ostehuset. Men jeg må innrømme at det ofte er enklest å kjøpe alt på Rema, selv om utvalget er kjedelig og begrenset. Du får det meste du trenger og det er jo tross alt billig, men det blir lite spennende middager ut av det…

Så er det kanskje der vi ender opp, med Remakunder i alle platebutikker? Opplært til at det viktigste er faste lave priser, på bekostning av kvalitet og utvalg. Er det der vi vil? Ønsker vi en forflatning av kulturtilbudet der det er “sikre” (i den grad det finnes sikre) storselgere kombinert med fordelaktige avtaler med salgsleddene som skal styre det utvalget vi blir tilbudt i butikkene? Er det kun volum som skal styre tilbudet til oss platekjøpere og musikkinteresserte mennesker? Må prisene være presset så langt ned at små selskaper og ikke minst artister knapt klarer å tjene penger på sine utgivelser med mindre de selger 10.000 eksemplarer eller mer? Tåler forbrukerne et større utvalg og høyere priser? Tåler vi en debatt om disse tingene?

Jeg sier ikke at horisonten er helt svart. Fremdeles kan nye artister og små plateselskaper bli oppdaget av media, forhandlere og platekjøpere. Men jeg er redd for at smalere utgivelser og artister med mindre salgspotensialet vil få stadig større problem med å nå ut til forbrukerne, av flere grunner: Det er ikke gitt at man får anmeldelser i aviser / magasiner, det blir stadig vanskeligere å få radiospilling på de ettervert gjennomformaterte radiostasjonene i Norge, det er vanskelig å få innpass i kjedene med mindre utgivelser. Er du maks uheldig sitter du igjen med et album som er kanonbra innen sin sin genre, men med få (om noen) anmeldelser, ingen radiospilling og få salgsledd. Når uavhengige butikker drevet av genuint musikkinteresserte mennesker som Egon Holstad forsvinner, er utsiktene for at du skal få musikken din ut til publikum forsvinnende liten, i hvert fall hvis man benytter tradisjonelle distribusjonskanaler.

Alternativet er internet og alternative distribusjonskanaler, kanaler som er i vekst og som lokker stadig flere platekjøpere vekk fra de tradisjonelle butikkene og salgsleddene.

Platekompaniet har vært mye i vinden de siste årene, med både positiv og negativ omtale. Sett fra et forbrukerstandpunkt er Platekompaniet et genialt konsept. Du får et godt og bredt utvalg av nye utgivelser til en billig penge pluss et kvalitetsmessig godt utvalg av mid price titler som skiftes ut med jevne mellomrom. Platekompaniet er noe så sjeldent som en forhandlerkjede med god smak, en kjede som har vært med på å “breake” mange nye norske og utenlandske artister her hjemme på berget, og som jeg nok tror har hatt en god musikalsk oppdrager virkning på den jevne norske platekjøper. Platekompaniet har kombinert sunn forretningssans/kløkt, markedsføring, forhandler makt og god musikksmak. Platekompaniet har gjort en strålende jobb med flere av utgivelsene på vårt plateselskap, men jeg tror at Platekompaniet tåler kritikk, og at man kan diskutere både Platekompaniet og andre kjeders posisjon i markedet på en åpen måte uten at de ønsker å ta oss eller andre som har kritiske bemerkninger av den grunn.

Et uheldig utslag av at Platekompaniet har blitt såpass store er at konkurrentene forsvinner i de byene de etablerer seg, sist Platebaren Feedback i Tromsø. Når øvrige norske kjedesammenslutninger som Free og Musikkverket satser på et enda mer kommersielt utvalg, blir man helt avhengig av Platekompaniet som forhandlerledd om man representerer utgivelser med smalere appell / nedslagsfelt ettersom de uavhengige butikkene forsvinner. Og da er man tilbake til problemstillinger som er skissert tidligere: kjedene dikterer betingelsene, hvis du ikke går med på betingelsene, eller kjedene bestemmer seg for ikke å satse på din utgivelse, så har du heller ingen mulighet til å selge platen din.

Så kan man selvfølgelig innvende at dette er forretninger, at alt dreier seg om kroner og øre. Selvfølgelig er penger viktig, for artistene, for selskapene, for butikkene, for media, for platekjøpere og alle andre som er involvert i musikkbransjen på en eller annen måte. Men hvis det er slik at det kun er penger som er drivkraften, slik som Harald Tømte i Universal Music syntes å mene, er dette en særdeles trist situasjon for oss alle sammen. Jeg trodde faktisk i min lille naive verden at det fremdeles lå en genuin musikkinteresse i bunn hos de fleste som er involvert i bransjen. Selvfølgelig må man tjene penger for å overleve, generere inntekter for å sikre arbeidsplasser og økonomien i ditt firma, for å sette til side penger til nye satsinger, for å prøve å gjøre musikk til levebrød for flere artister. Men ved utelukkende å fokusere på (ofte kortsiktig) profitt overser man satsingen på innovative nye krefter, nye genre, nye artister med stor utviklingspotensiale, muligheten til å prøve og feile, muligheten til å bygge en langsiktig karriere, muligheten for å oppleve nye musikalske revolusjoner der ikke alt er markedstilpasset og detaljstyrt.

Mens jeg fremdeles befinner meg i min lille naive verden har jeg følgende ønskeliste til en musikkinteressert julenisse:

* Flere radiostasjoner som faktisk er interessert i ny norsk pop/rock/alternativ musikk, og som syntes det er kjekt og givende å breake/skape nye artister/hits
* En litt større del av inntektene pr solgte album til artist/selskap
* Noe høyere priser på cd-plater
* Et platekjøpende publikum som tåler at cd platen koster en tier mer
* At kjedene, forhandlerne og media viser enda større interesse for nye norske utgivelser
* At publikum hjelper de få uavhengige forhandlerne til å overleve ved å faktisk oppsøke dem
* At majorselskapene kommer til en ordning med de små faghandlerne der de faktisk kan oppnå noen rabatter som ikke bare gjenspeiler volum men også “kvalitet” på innkjøpet

Vennlig hilsen

Tom H. Brekke
CCAP, Stavanger