Direktør i Bergen Filharmoniske Orkester Lorentz Reitan synes nyttårskonserten var bedre i gamle dager. Men han synes likevel den er så god ennå at Glenn Erik Hauglands wienervalsharselas ikke kan få stå uimotsagt. – BFO har i 12 år latt publikum få ønske seg repertoar til en konsert i Grieghallen på nyåret, med både tretakt og lettbent musikk som resultat, skriver Reitan. Han synes man bør få unne seg en god melodi én gang i året.

Bergen Filharmoniske Orkester (foto: www.harmonien.no)

Av Lorentz Reitan, adm.dir. Bergen Filharmoniske Orkester

Wienervalsens forførende tretakt, gjerne signert familiedynastiet Strauss, utgjør ifølge Haugland «selve ryggmargen i denne bisarre tradisjonen». Kvalitetsmessig omtrent på samme nivå som norske Grand Prix-låter.

Det er sikkert mange oppfatninger om denne wienerkonserten. Selv synes jeg den var mer spenstig den gang Willi Boskovskij ledet Wienfilharmonikerne med sin fiolinbue, med et musikantisk glimt i øyet av sjeldent slag. Siden har tv-mediet utnyttet denne konserten for alt den er verd visuelt, og innslagene med statsoperaens ballett er blitt mer og mer avanserte, og blomsterdekorasjonene fra San Remo ditto. Musikken har stort sett vært den samme. Ultimat fremført av det orkesteret i verden som kanskje behersker dette repertoar til fullkommenhet. På denne musikkens egne premisser.

Noen – som Haugland – vil sikkert oppfatte dette som tanketomt, men musikken trenger ikke være dårlig selv om den går i valsetakt. Tretakten inngår som fast bestanddel i de aller fleste symfonier, fra de første på 1700-tallet og opp til det forrige århundre. En egen symfonisats er faktisk forbeholdt dette rytmemønster. Blir symfoniene dårligere av det? Vi snakker om noen av musikkhistoriens ubestridte bautaer.

Et kriterium for kunstnerisk slitestyrke er at publikum stadig vil høre musikken. Det må være en grunn til at mange stadig har en uhemmet glede av «An der schönen Blauen Donau». Det er mulig at de som har denne gleden er reinspikka idioter som burde fått seg et kurs i korrekt musikkestetikk. I tilfelle måtte man trenge et særdeles omfattende korps av musikkpoliti utstyrt med den riktige smak.

Bergen Filharmoniske Orkester har her noe å bekjenne. Orkesteret har i 12 år hatt et samarbeid med Bergens Tidende om en ønskekonsert i Grieghallen på nyåret (nyttårskonsert?). Men verre enn det: vi har latt publikum selv få ønske seg musikk til denne konserten. Uskolerte sivilister har påvirket programmet. Resultatet er verker både i tretakt og av det lettbente slag, og klassiske «hits» som er flere hundre år gamle. Som regel ikke mer enn ett eller to stykker av Strauss-familien. Men både Geirr Tveitt, Berlioz, Halvorsen, Richard Strauss og Schubert, som du nevner som gode eksempler, er blitt fremført. Tro det eller ei. Unge talenter har fått prøve seg, og rutinerte dirigenter og solister har medvirket.

Ærlig talt, Glenn Erik Haugland. Det repertoar du etterlyser er det som står på orkestrenes programmer nesten hver uke i sesongen. BFO gir rikelig anledning til å stifte bekjentskap med Mahler og Sjostakovitsj i storformat. Men noen ganger – som til nyttår – koster man på seg en konsert hvor man lar de gode melodier og de lette rytmer stå i sentrum. Og det er faktisk et stort publikum for slike konserter. I noen kretser er dette særdeles mistenkelig, men vi måler ikke publikum med slike målestokker. Kvalitetskriteriet er det som står i sentrum når programmet settes opp, og det er nok av velegnede verker som holder kvalitetsmessig mål og som samtidig er «overskuddsmusikk og ekte fyrverkeri.

Artikkelen er hentet fra bt.no med tillatelse fra forfatteren.

Publisert:

Del: