Han vil bli savnet. Litt. Kanskje.

Jazzkritikeren, slik tegneren Stephen Longstreet så ham for seg., © Stephen Longstreet

Det var en onsdag, og Jazzjournalisten lå for døden. 

Dette kom ikke som et sjokk på noen. I det siste hadde han blitt merkbart svakere, og det tok lengre og lengre tid mellom hver gang han grep ordet. Ikke bare var det mindre og mindre som kom ut av ham for hver gang, men etterhvert måtte man også kjenne ham ganske godt for å i det hele tatt forstå hva han sa. 

Overraskelse
Oslo Jazzfestival hadde samlet noen av dem som kjente Jazzjournalisten best til en slags minnestund på Victoria. “Hvor går jazzjournalistikken?”, kalte de samlingen, som for å antyde at det fantes en vei videre fra sottesengen. 

Drøyt 40 hadde møtte opp for å vise Jazzjournalisten den siste ære. 

Eller, som ordstyrer formulerte det: “Overraskende mange”. 

“Misvisende, kjedelige, dårlig skrevet”
Musiker Petter Wettre startet på en usentimental tone. 

— Jazzjournalistens oppfatning av musikken er av liten eller ingen betydning for meg, sa han. 

Her om dagen hadde Wettre vært i Danmark på samling med andre musikere. Han hadde fortalt om denne minnestunden han skulle på. De andre musikerne der forklarte at de synes Jazzjournalistens tekster generelt var “misvisende, kjedelige og dårlig skrevet”. Wettre prøvde å si noe om en lang, lang debatt i spaltene til Jazznytt for å illustrere nivået og tonen og det innadvendte ved det hele, men endte raskt med å konstatere at denne og lignende debatter var så dumme at han vel egentlig ikke klarte å si noe om dem. 

Ett lyspunkt, stort mørke
Det knirket i stoler på Victoria. Store, tunge spørsmål hang i luften: Var det egentlig bare å gi opp? Skulle man finne ledningen til de apparater og maskiner som holder Jazzjournalisten så vidt i live, og bare røske den ut? Ville det kanskje vært det mest verdige?

Andrey Henkin fra The New York City Jazz Record fant et lyspunkt: 

Jazzens helse henger ikke på noen måte sammen med Jazzjournalistens helse! 

Ivrig nikking i lokalet, før Terje Mosnes fra Dagbladet på sin egen måte utdypet sykdomsbildet.  

— Jazzjournalisten går samme veien som all annen kvalitetsjournalistikk. Vi er i ferd med å oppdra en generasjon til å tro at en hver stemme på internett kan erstatte journalistikken. 

Det sank raskt inn at dette ikke var trøst. Snarere tvert om. 

Duncan Heining synes likevel det var rom for å senke stemningen enda noen hakk.  

— Jeg har stort sett gitt opp å lese bladet jeg selv skriver for, ettersom jeg bare blir så sint og oppgitt av det. 

Heining grep også sjansen til å stille hele Jazzjournalistens liv i et dårlig lys ved å bemerke at “det finnes mange gode eksempler på at den visuelle kulturen har beriket jazzuttrykket – foto, tegninger, filmer – men hvor er tekstene som har utvidet jazzen?”.  

Før og nå
Wettre tok ordet igjen. Det ville være feil å si at en følte at vendepunktet var nært. 

— Jeg snakket med en kollega om dette på vei ned hit, begynte han. 

— Før, sa kollegaen min, før var det sånn at når han ble intervjuet, var han veldig nøye på sitatsjekk og presiseringer. Teksten kunne gå flere ganger frem og tilbake før han var fornøyd. Nå? “Bare bildet er stort og navnet mitt er riktig stavet, så er jeg fornøyd. Mer kan man egentlig ikke håpe på.” 

Stein Kagge, som hadde fulgt diskusjonen fra salen, reiste seg og ba om ordet. 

— Før var det sånn at redaktører så på Jazzjournalisten som et nødvendig onde. Slik er det ikke lenger. I dag er Jazzjournalisten et unødvendig onde. 
 
Så var minnestunden over. 

Publisert:

Del: