ANMELDELSE: Ultima-møtet mellom Mahler, Iberg og kinesisk poesi ble behandlet med tydelighet, intensitet og nerve, mener Ballades anmelder.

Marianne Beate Kielland

Konsert:

ULTIMA – festivalen
Tirsdag 13/11 2011
Universitetets Aula, Oslo

Det Norske Kammerorkester v/ Christian Eggen
Christian Ihle Hadland, piano
Terje Tønnesen, fiolin
Cecilie Løken, altfløyte
Marianne Beate Kielland, mezzosopran
Helge Rønning, tenor
Qi Ai, resitatør

Gustav Mahler: Das Lied von der Erde
Helge Iberg: Sanger fra Livets Jord

“Morph”, eller omforming, er temaet for ULTIMA-festivalen 2011. I Universitetets Aula i går fikk publikum erfare hvordan mer enn tusen år gamle, kinesiske dikt har blitt (om)formet til musikk på vidt forskjellige måter av Gustav Mahler og Helge Iberg.

Universelt og tidløst
I møtet mellom Mahler, Iberg og kinesisk poesi, ble kunstens universelle og tidløse kvaliteter et naturlig tema. Diktene, opprinnelig skrevet av Li Bai og andre store kinesiske diktere på 700-tallet, handler om livets evige temaer, og er i så måte vel så aktuelle i dag. Tekstene sier mye om det uforsonlige forholdet mellom evigheten og livets forgjengelighet, og om forsoningen vi alle søker når «hjertet er rolig og lengter etter sin time».

Selv om Mahlers musikk, gjennom oversettelser og tonespråk, er knyttet til sin tid, er den ikke mindre gyldig i dag. Den taler til oss på musikkens universelle språk. Mer enn hundre år etter at den ble skrevet, evner Mahlers musikk fremdeles å røre og berøre sitt publikum. Og hva kommer til Iberg, så er kanskje ikke “samtidsmusikk” en god betegnelse likevel. For i motsetning til mennesket, har musikken muligheten for evig liv.

Klang og kontrapunkt
Det umiddelbart mest spennende med Ibergs nye, atonale musikk var det klanglige: Kontrastene mellom skimrende, lyse klanger på den ene siden og det dype og dunkle på den andre. Det er et fascinerende spektrum av klanglige fargenyanser han får ut av sitt instrumentarium. Musikken begrenser seg imidlertid på ingen måte til statiske klangflater. Tvert i mot veksler de utholdte klangene stadig med mer bevegelige teksturer, fulle av kontrapunktiske linjer og hypnotiske eller meditative rytmeostinater.

Iberg fremviste også særlig stor grad av variasjon i formidlingen av teksten. I tillegg til sang i tradisjonell forstand, ble teksten projisert på et lerret, og resitert på fransk, engelsk og kinesisk. Den kinesiske resitasjonen, fremført av Qi Ai, ga Ibergs komposisjoner en ekstra, noe uventet, språklig-musikalsk dimensjon.

Eggen i spissen
Helge Ibergs nykomponerte musikk var definitivt i de rette hender i Universitetets Aula. I spissen for stjernelaget av norske musikere stod dirigent Christian Eggen, som må kunne regnes som ekspert på, og forkjemper for, ny norsk musikk. Få kjenner det ukjente så godt som han, og i går ledet han Det Norske Kammerorkester med tydelighet, intensitet og musikalsk nerve.

Det mest imponerende med Det Norske Kammerorkester er egentlig ikke alle de flotte soloprestasjonene fra hver enkelt musiker, men at de fungerer så usedvanlig godt som enhet. Skal én musiker likevel trekkes frem, må det bli altfløytist Cecilie Løken for sin suverene solo i Ibergs “Le soir d’automne”. Terje Tønnesens fiolinsolo var, som alltid, energisk og oste av kvalitet, og pianist Christian Ihle Hadland spilte med stort teknisk og musikalsk overskudd i det nye repertoaret.

Kveldens ubestridte stjerne var likevel sanger Marianne Beate Kielland. I Ibergs verker viste hun at hun behersker ny musikk på en ypperlig måte, men det var Mahler-tolkningen som virkelig tok pusten fra publikum. Mot slutten av “Der Abscheid” tror jeg det var flere i salen som skulle ønske det varte “Ewig… ewig…”. Tenor Helge Rønning bleknet kanskje noe ved siden av sin vokalkollega, men leverte likevel en solid prestasjon i det krevende stoffet.

Ultimafestivalen fortsetter frem til lørdag 17.9.

Publisert:

Del: