Onsdag startet Kristin Asbjørnsen en turnè i kjølvannet av sitt ferske album ”Wayfaring Stranger – A Spiritual Songbook”. Kick off er på Blå i Oslo. Her snakker Asbjørnsen om spiritual-prosjektet som har fulgt henne i 16 år, om den sentrale rollen Ruth Reese har spilt som tradisjonsbærer og mentor, og sin egen bakgrunn i Ten Sing-gospel og flukten derfra for å søke etter et mer substansielt uttrykk på både det personlig og universelle planet. – Jeg ser på spirituals som vandringssanger, eksistensielle livsuttrykk. Sangene rommer noe universelt, noe ekstremt menneskelig, som har sterke berøringspunkter til våre egne liv i dag, sier Asbjørnsen til Ballade.

Kristin Asbjørnsen - Wayfaring Stranger (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen)

Av Carl Kristian Johansen

”Wayfaring Stranger” er ikke et historisk prosjekt. Kristin Asbjørnsens ambisjon med dette albumet ligger ikke i å gjenskape et lydbilde fra bomullsmarkene i slavetidens USA, selv om materialet albumet bygger på er hentet derfra. Asbjørnsen legger vekt på de universelle følelsene som hun mener ligger i spiritual-tradisjonen.

På hvilken måte ser du en sammenheng mellom konteksten disse spiritualtekstene har oppstått i, og det å leve som moderne menneske i Norge i dag?

— Jeg kjenner at det er noe med de enkle, repetitive ordene og melodiene som gir tilgang til et åpent, inkluderende sted der man kan komme med sine ulike livserfaringer. For min egen del kjenner jeg at det finnes berøringspunkter til mine egne utfordringer i mitt liv, i disse tekstene. Til de stedene i meg selv der jeg søker bevegelse, frihet og nærvær.

— Jeg opplever at sangene kan hentes krefter fra, jeg kan hvile i dem innholdsmessig, og samtidig frigjort fra dogmatiske begrensninger. Jeg ser på spirituals som vandringssanger, sterke livsuttrykk. Sangene rommer noe universelt, noe ekstremt menneskelig, som har sterke berøringspunkter til våre egne liv i dag.

— Dette er sanger som har sprengt seg fram av en nødvendighet for å kunne overleve mentalt. Sangene gjorde det mulig å være menneske under umenneskelige omstendigheter.

Bibelske bilder
Mener du at det er nødvendig å være inneforstått med det religiøse innholdet, altså den bibelske billedbruken, for å finne det du har funnet i disse tekstene?

— Jeg tolker disse bibelske bildene som flertydige. Spirituals skiller seg fra gospeltradisjonen blant annet ved at de religiøse bildene også ble brukt som symboler for en helt annen kamp. Kaanans land er ofte bilde på Nordstatene i USA, og Jordanelva kan være Mississippi. Den sterke himmellengselen er like mye en lengsel etter frihet fra slaveriet.

– Kristendommen ble pådyttet slavene da de kom til USA. Spirituals er på mange måter kodete protestviser, fordi den religiøse sangen ofte var den eneste måten de fikk snakke seg i mellom på. Det er altså mye politisk sprengstoff i disse sangene.

Hvordan ser du dette i forhold til din egen bakgrunn?

— Som ung jente med kristen bakgrunn var det frigjørende å møte disse åndelige sangene som både var romslige og åpne. Jeg fant plass til hele meg.

— Men mest av alt møter jeg sangene og symbolene i en mye videre forstand. Når jeg synger om satan, synger jeg like mye om mine egne selvsaboterende krefter. Jeg liker den flertydigheten, og derfor kan mennesker uten religiøs bakgrunn eller funderinger også forholde seg til sangene på den måten.

Ruth Reese
Kristin Asbjørnsen flyttet til Oslo i 1990, og tok umiddelbart kontakt med Ruth Reese. Den 69-år gamle afrikansk-amerikanske sangerinnen og kulturformidleren hadde pensjonert seg som sanglærer på det tidspunktet, men tok allikevel i mot en Asbjørnsen som var på søken etter et substansielt uttrykk.

— Hun skjønte at jeg var engasjert og nysgjerrig, så jeg fikk lov til å komme til henne. Jeg har vokst opp med Ten Sing-kulturens jazzaktige pop-gospel, og følte at jeg trengte å bli utfordret i måte å synge på. Som 19-åring var jeg mettet av den lette gospelrammen og det musikalske språket jeg brukte. Men jeg er glad for Ten Sing-bakgrunnen. Jeg fikk lov til å improvisere og være sjef på scenen, og jeg fikk være en del av et lekende sangmiljø fra jeg var veldig ung.

Hva kunne Reese bidra med?

— Hun luket vekk briljeringssangtradisjonen, og hun var ekstremt opptatt av å alltid søke til kjernen og å skrelle av uvesentligheter. Hun konfronterte meg hele tiden, og stilte mye spørsmål om hvorfor jeg sang den og den tonen.

Reese sitt syn på spiritual-tradisjonen og hennes tolkninger av materialet preget i stor grad Asbjørnsens videre arbeid med de noterte spiritualtekstene hun fikk overlevert av Reese sin enkemann.

— I begynnelsen var det veldig vanskelig å skille sangene fra hennes versjoner, som jo var tolkninger av hennes egne holdninger. Det var vanskelig å finne ut hvordan jeg kunne frigjøre meg fra måten hun sang på, hvordan jeg kunne inspireres av hennes innfallsvinkler med ståsted i min egen bakgrunn.

Prosessen
Asbjørnsen trekker også fram samtaler med Jon-Roar Bjørkvold (forfatteren bak ”Det Musiske Mennesket”, journ.anm.) som en viktig inspirator i den prosessen.

— For meg handlet det om autensitet, om hvordan jeg kunne finne min egen vei inn til sangen, om hvordan jeg kunne stå i stoffet uten redsel for å trå feil. Det var mye søking for å finne min retning og å finne min måte å aktualisere sangene på.

Prosessen som har ledet fram til albumet ”Wayfaring Stranger” har altså vart i 16 år. I begynnelsen arbeidet Asbjørnsen nært med pianist Tord Gustavsen med dette materialet, og duoen gjorde konserter med stoffet fram til 1998.

— Sammen med Tord begynte jeg å se sangene som folketoner jeg kunne ta hvor som helst. Vi jobbet kanskje bare med en akkord som repeterende underlag, og det var denne måten å jobbe på som utfordret meg til å fortsette med improvisasjonsmusikk. Det var med på å gjøre at jeg søkte meg til jazzlinja.

— Jeg trengte en pause fra materialet og Dadafon og Krøyt fikk større plass, men det var spiritualssangene jeg jobbet med først. De siste årene har jeg vridd arrangementene mer over til strengearrangementer og trestemmig kor. Sammen med Jostein Ansnes og Jarle Bernhoft har jeg gradvis utviklet arrangementer og spilt noen enkeltkonserter. Jeg kjente etter hvert et sterkt ønske om å gi dette materialet sterkere fokus, fordi sangene har vært så viktige for meg.

Spiritual-materialet er bearbeidet både språklig og kompositorisk av Asbjørnsen.

— For meg har det vært en kjemperessurs at jeg har møtt dette som noter, jeg tror ikke jeg kunne funnet mine egne versjoner om jeg skulle bare hørt på gamle opptak. Jeg har vært nødt til å møte det fritt.

Språket?

— Tekstlig sett har jeg luka mye. Jeg har valgt å ikke bruke de mest karismatiske eller dommedagsprofetiske tekstene. Det er færre Jesuser enn notert. Det er små deler som er lagt til og trukket fra, så den kompositoriske twisten er ikke helt borte.

Konsertversjonen og framtid
Med seg på ”Wayfaring Stranger” har hun Jarle Bernhoft (bass, gitar, vokal), Jostein Ansnes (bass, lap steel, vokal) og Anders Engen (perkusjon, piano). Sistnevnte har også fungert som produsent. På turneen kommer Knut Ålefjær til på slagverk.

— Jeg ser fram til denne turneen, og å få spilt med disse sangene ute. Å få laget denne plata er som den ene digre mailen i mailboksen som sperrer for andre mail og som man må få gjennom systemet for å komme seg videre. Jeg trenger å jobbe med dette materialet nå, for å få frigjort tanker om hva jeg skal videre.

— Det er en tidløshet i dette spiritualsmaterialet som gjør at det sikkert kan leve videre parallelt med andre ting senere. Jeg er låtskriver og har lyst til å fortsette med det også. Men nå skal dette lille ensemblet jobbe mye og jeg gleder med til å være i dette, avslutter Asbjørnsen.

Kristin Asbjørnsen med band starter en lengre turnè onsdag 4. oktober. Asbjørnsens hjemmeside kristinsong.com har en detaljert turnèplan.

Publisert:

Del: