Karl Seglem er en av landets mest anerkjente saxofonister, og er også leder av NORCD, som i disse dager feirer sitt tiårsjubileum. I kveld, fredag 19. januar, feires begivenheten for andre dag på rad på Blå i Oslo. I dette intervjuet forteller Seglem om virksomheten i årene som har gått, og sier blant annet: – Folk er mye mer nysgjerrige på såkalt smal musikk enn hva man skal ha det til. Det har det vært en stor glede å oppdage.

Karl Seglem

Karl Seglem bruker ikke de store ordene når han skal beskrive historien til selskapet – til tross for at han har en katalog som i kvalitet tar innersvingen på de fleste større plateselskaper.

— Det har vært å holde på med sitt, litt stille og forsiktig, og prøve å skape en profil. Det tar jo tid å få artister og andre interesserte til å forstå hva en egentlig holder på med.

Men hvorfor ble det til at du skulle ha ditt eget plateselskap – kunne du ikke bare nøyd deg med å være musiker, og la andre ta seg av det forretningsmessige?

— Den direkte grunnen var at jeg møtte en vegg av taushet. Jeg hadde lagd en plate kalt ”Sogn-A-Song”, som ingen viste interesse for å gi ut. Jeg hadde tidligere gitt ut en plate med Poems For Trio på Hot Club Records, da jeg fikk god hjelp av Jon Larsen. Jeg ble litt sint over den manglende forståelsen, og bestemte meg for å lage mitt eget selskap som en protest, slik Jon hadde gjort med Hot Club.

Karl Seglem er 39 år, bodde tretten år i Bergen, og flyttet til Oslo i 1995.

— Jeg er kommet nærmere distribusjonskanaler og media. Jeg har kontor midt i sentrum, og bor like ved NRK, så det er ganske praktisk. Men det hender jeg savner Bergen som by – og folkene der.

I begynnelsen var det meningen at NORCD skulle ha en vestlandsk profil, men med årene har virkefeltet blitt langt større enn det. Så da kan vi jo spørre om idealisten Seglem til tider gir ut plater bare for å hjelpe andre musikere – eller om han alltid står inne for produktene på NORCD?

— Nei, jeg må alltid like det jeg gir ut. I begynnelsen hadde selskapet kanskje ikke så klar retning og profil, men etter hvert er det blitt en fellesnevner i jazz og folkemusikk – det siste kaller vi for øvrig ”wold music” når vi henvender oss mot utlandet. Selv om spranget fra avant garde frijazz til norsk folkemusikk kan synes stort, synes jeg likevel at det finnes fellestrekk – det er musikk som både kan være enkel og kompleks, samtidig som de gode utøverne har en klar identitet. Det kan finnes mye god improvisasjon i folkemusikken. I Norge snakker vi alltid så mye om tradisjonene, når vi egentlig bare burde snakke om musikken – vi har et skattkammer av bevart folkemusikk som nesten ikke noe annet land kan vise maken til, og det synes jeg at man kan gjøre bruk av som kunstner. Heldigvis går det også i den retningen. Jeg synes det er flere folk i dag som har noe å melde enn hva det var for ti år siden – ikke minst på folkemusikksiden. Det er kommet til mange utøvere som både er bevisste på tradisjon og personlig egenart. Og da snakker vi om en form for ”crossover” som ikke er noe påtatt blaff. Bestefaren min var spelemann, og i dag bruker Håkon Høgemo fela hans. Det synes jeg er veldig kjekt – så gode instrumenter skal ikke stå i en monter.

Karl Seglem har i mange år tatt seg av all administrasjon i NORCD, og gjort alt fra å stille inn lyd i studio til å henge opp plakater. Med årene har det blitt 39 titler – som har fått mye ros av både norske og utenlandske kritikere.

— Det blir en CD for hvert år jeg har levd. Og bortsett fra den første platen med Utla, er alt fremdeles tilgjengelig. I dag er vi på nettet, og kan nå ut internasjonalt på en helt annen måte. Vi fikk nylig en distribusjonsavtale i Canada, og ser at det finnes et potensial der ute.

For det er blitt et ”vi”: Da Ingar Zach og Ivar Grydeland i fjor presenterte sine planer om et nytt norsk plateselskap for improvisert musikk, foreslo Seglem isteden å gå inn i et samarbeid. Dermed oppsto Sofa som en kreativ underavdeling av NORCD.

— Jeg har drevet helt alene frem til i fjor høst, og hadde neppe gått løs på ti nye år uten å få noen andre med meg. Jeg tilbød dem å bruke det som jeg alt hadde bygd opp, og ble veldig glad da de takket ja. Nå har vi gjort firmaet om til et A/S, og er tre stykker som deler kontor. Vi har mye spennende på gang, og kommer minst med fire-fem utgivelser i løpet av året. Det blir blant annet en live-CD med Utla, fra en ti dagers turne vi gjorde i Tyskland. Jeg synes det er et fantastisk publikum der.

Selv skal Karl Seglem unne seg en kunstnerisk pause dette året, og drar utenlands i tre måneder for å skrive ny musikk.

— Jeg har alltid tjent pengene mine som musiker. Platesalget er ikke så viktig – våre bestselgere har kanskje solgt rundt totusen eksemplarer. For meg har dete vært mer lidenskap enn misjonering, men jeg har blant annet gjort 1169 konserter for Rikskonsertene siden 1985. Det har blitt mye opptredener for barn og ungdom, og det har vært positive erfaringer. Unge folk er mye mer mottagelige for såkalt smal musikk enn hva man skal ha det til, men det første møtet blir veldig viktig – hvordan settingen og situasjonen fremstår. Støtteordninger som Fond for utøvende kunstnere og Kassettavgiftsfondet har vært veldig viktige – og en garanti for at vi fremdeles kan ha et mangfold her i landet. Det er utrolig viktig at alt ikke bare blir likt, og at lettvint pop og rock for rå grunnen alene, bare fordi man tror ”folk vil ha det”. Folk er som sagt mye mer nysgjerrige og åpne enn man kanskje tror på forhånd, og det har vært en stor glede å oppdage.

Men det finnes også skår i gleden: På tross av en egenartet og mye lovprist katalog, er bare åtte av niogtredve titler blitt omfattet av Innkjøpsordningen.

— Det synes jeg egentlig er ganske trist. Men jeg håper at det er mulig å gjøre noe med ordningen, nå som det har blitt en del debatt rundt den.

I kveld står følgende artister på scenen på Blå: Isglem, Unni Løveid og Synnøve Bjørset, Paal Nilssen-Love og Close Erase.

Publisert:

Del: