Politisk orientert, sosialt bevisst og samfunnsengasjert. Det er ikke så altfor mange norske låtskrivere som kan smykke seg med slike betegnelser. Martin Hagfors har i en årrekke stått for en opposisjonell motkultur og betraktet samfunnet med sitt skjeve blikk, veldreide tekster og øre for de gode melodier. Som en moderne Woody Guthrie har han under navn som Home Groan, HGH og Groan Alone bygget seg en karriere uten de store salgstall eller voldsomme hitlåter, men han har da aldri heller solgt seg til massene. I disse dager slippes Home Groans tiende album: “Hey Revolution Now!” er oppfordringen. Den viser en Hagfors mer engasjert enn noensinne. 

Martin Hagfors (Foto: Hilde Honerud)

Av Bjørn Hammershaug

— Ballade, ja, sier Martin Hagfors imøtekommende da vi hilser, fortsatt med et snev av amerikansk aksent etter oppveksten i landet bortenfor. Han hiver seg umiddelbart med i TONO-debatten som for tiden ruller på Ballades sider, og støtter Maja Ratkjes innlegg til inntekt for kunstmusikken vs. popuærmusikken som prydet vår forside denne formiddagen. 

Vi møtes på Home Groans “hjemmebane”, bluesklubben Muddy Waters i Oslo sentrum, hvor Hagfors spiller jevnlig. Ved hans side sitter hittil siste medlem i familien, Mona Varpe (vokal/tangenter). For det er et slags familiært preg over hans mange prosjekter, en samling løse fugler fra landets mer rotfaste divisjon kretser rundt denne utrettelige låtskriver; Lars Håvard Haugen, Håkon Gebhardt, Even Finsrud, Vidar Ersfjord for å nevne noen. Hagfors har en høy stjerne i mange miljøer, og kan knyttes til så ulike navn som Erik Bye, Jaga Jazzist og Motorpsycho. Det er da heller ikke mange forunt å oppleve et “hyllestband” tildelt sitt virke midt i egen karriere. The Cream of the Crop, bestående av blant andre Martin Horntveth, Askil Holm og Paal Flaata kvitterte for noe av Hagfors’ arbeid, blant annet med en konsert på Øyafestivalen i 2003. 

Men det er i første rekke Home Groan som er hovedplattformen til Martin Hagfors. Den nye platen er deres mest varierte så langt, musikalsk strekker den seg et godt stykke forbi folkrocken hvor Home Groan er fundert. Tekstene er i større grad enn tidligere tuftet på samfunnsengasjement og solidaritet. Martin Hagfors er såvisst Norges Woody Guthrie anno 2006.

Egoisme og frykt

— Erik Bye var en bra fyr, han var litt sånn Guthrie, sier Hagfors, som om han leser undertegnedes tanker. Vi snakker om et av de siste prosjektene til Bye, en pow wow han gjorde sammen med blant andre Hagfors, Ketil Bjørnstad, Gebhardt og Bjørn Torske. 

— Bye er selvsagt en del av “Hey Revolution”, fortsetter han. – Han hadde også mye sinne i seg mot de tingene som foregår rundt oss, han hadde en masse kjepphester og var veldig verbal, og ga uttrykk for det. Jeg synes det er veldig viktig å ikke bare gå inn i seg selv, men våge å gå utover når man skriver sanger.

Hagfors legger heller ikke skjul på hvor han står politisk, og er blant de få artistene her i landet som ikke bare har en klar tanke om samfunnet rundt seg, men som også ønsker å fronte det tydelig. Noen dager forut for slippet av denne platen spilte Hagfors/Varpe som eneste artister under markeringen av 3-årsdagen for den amerikanske inntreden i Irak. Hagfors har spilt på flere fredsarrangementer de senere årene, men etterlyser større engasjement blant den gemene hop.

— Folk flest er altfor uengasjerte. De sitter vel heller å leser om sjekketriks i lørdagsbilaget, ironiserer han. – Når det gjelder artistene var det jo mange som stilte opp til støtte for tsunami-katastrofen, men det blir gjerne litt mediestyrt. Jeg er også en hykler på de tingene der, for jeg stiller jo opp på Frelsesarmé-konserter rett før en turné, og det er jo ren markedsføring hvis man kaller en spade for en spade. Når det blir mye mediedekning er det mange artister som vil stille opp. Det er forsåvidt ok, men det foregår en katastrofe av samme dimensjoner i Kongo hver fjerde måned, understreker Hagfors.

— Alle trenger ikke være en Bono, men det går jo an å bry seg litt om verden rundt seg, skyter Mona Varpe inn, som helt klart deler det varme engasjementet som preger bandet hun nå har blitt en del av. 

En samtale med Martin Hagfors er alltid berikende, han har anekdoter, små historier og en varm fortellerevne som avslører hvilken kilde han henter sine sanger fra. Denne kjølige fredagen i mars tar vår prat retninger rundt dette menneskelige og politiske engasjement, og selv om han aldri har vært partipolitisk aktiv minnes han gjerne plakatkampanjer han arrangerte som 12-åring mot Nixon og for McGovern, og fra 17-års alderen var han med i Folkereisningen mot krig. Krig og miljø er to kampsaker for Hagfors, som også er opptatt av medias rolle i dagens samfunn.

— Vi har et samfunn i dag der media har fått altfor stor makt, og de kjører på to ting; egoisme og frykt. På den ene siden har du forsider som predikerer om billige flyreiser, billig kjøtt og sydenturer, samtidig som du skal være livredd for eksempel fugleviruset. Når de holder på lenge nok med dette, så blir det dagsorden og jeg tror folk blir dummere og dummere av det. Se bare på oppslutningen til Fremskrittspartiet i disse dager, folk er jo bare opptatt av seg selv!  

Dette er et tema Hagfors sneier innom med låten JFK Loved Volvos Too: 

— Det gamle solidaritetsbegrepet som før var så sterkt og gjorde Skandinavia til noe eget blir hvisket ut, og har de siste 10-15 årene nærmest forsvunnet helt. I offentlig debatt var det før viktig å vise solidaritet med svake grupper og land, og prøve å få til en utjevning. Nå sitter vi å applauderer milliardæroverskuddet til Røkke og Aker, et firma som ble bygget opp av rovfiske på laks fra den amerikanske vestkysten. 

Billboard Babes

En av låtene på “Hey Revolution Now!” heter Billboard Babe, og tar opp noe av den gjennomkommersialiseringen av samfunnet som Hagfors er opptatt av:

“From coast to coast and north to south I see the same old signs
Every town soon looks the same thank corporate good old times
Our freedom of choice has been muscled off the streets 
And guess what’s for sale: Our country-tis-of-thee…”

Hagfors etterlyser også journalistenes rolle i dette bildet, de som ikke bare vil lage en sak, men faktisk finne og grave frem en story:

— Vi har blitt så ukritiske, innpakningen eller forsiden har blitt det viktigste. Kommersialiseringen har blitt så rådende, at det er viktigere å få ting solgt enn hva de innholder. Det virker som det er færre og færre saker som kommer opp i media der undersøkende journalistikk har vært medvirkende kraft. 

— Nå er det viktigere enn noensinne å frem slike saker, sier Hagfors, og samtykker at selv om alle platene hans har innholdt elementer av samfunnskritikk, er det flere av disse på “Hey Revolution Now!” enn tidligere. 

— Det ligger også mye bra materiale i personlige temaer, og det kan bli veldig ærlige låter, men hvis man slår på radioen så handler låtene stort sett om kjærlighetstrøbbel og luksusproblemer. Jeg merker i hvert fall at jeg blir irritert hvis jeg bare hører slike låter.

Tekster uten substans

Martin Hagfors har i motsetning til de aller fleste norske låtskrivere engelsk som et naturlig tekstspråk. Selv om han mener norske artister generelt holder et godt nivå, mener han at flere ville vært tjent med å bruke morsmålet når de skal uttrykke seg:

— En låt er jo 50/50 tekst og musikk, og for å få en bedre story kunne nok mange med fordel sunget på norsk. Jeg tror veldig ofte at tekster mister sin verdi i populærmusikk når de ikke har noen substans eller fulle av klisjeer. De er fonetiske, men uten innhold. Men det går jo igjen hos mange engelske og amerikanske artister også som holder seg stort sett til banaliteter og selvfølgeligheter. 

Noe av det samme mener Hagfors gjenspeiles hos mange nye bands musikalske uttrykk:

— Det er noe med den gjenkjennelsen folk gjerne vil ha. Du har for eksempel band som hypes i dag som høres eksakt ut som The Kinks i 1960, med det samme soundet, den samme energien og som har skrevet fine låter. Men de har misset at den gangen You Really Got Me ble skrevet, så var det faktisk nyskapende. De gikk ikke tilbake, men var på vei forover. Hvis man bare gjenskaper og ser tilbake, da blir det bare såpe. Det kommuniserer i hvert fall ikke til meg.

Har man ikke noe man skulle sagt, så er det bare å holde kjeft, mener Hagfors, noe som penser oss inn på Marion’s Serenata, platens siste låt som er en instrumental.

— Ja, det er en countrylåt som kunne vært skrevet for et par hundre år siden in the old country. En liten, rar instrumental hvor jeg ikke hadde noe å si, og da holdt vi like gjerne kjeft, humrer han.

Røde tråder

Martin Hagfors er begunstiget med en skapertrang de fleste artister bare kan misunne ham. Han har skrevet et uttall låter, både for seg selv og andre (blant andre National Bank og Helldorado). Forut for “Hey Revolution Now!” søkte Hagfors denne gang å skrive litt annerledes type låter. I tillegg kom Mona Varpe inn som medlem i bandet, og de ønsket også en ekstern produsent i motsetning til forgjengeren “The Opening Act” fra 2004 (valget falt på Gebhardt, selv medlem i HGH sammen med Hagfors og Lars Håvard Haugen). Dette ga grunnlaget for et litt annet utgangspunkt enn sedvanlig i camp Home Groan:

— Da fant jeg også ut at jeg skulle prøve å låte litt annerledes, og jeg hadde en idé om noe som var litt ufullstendig. Jeg har en tendens til å skrive låter som er veldig helstøpt fra a-å. Det var kult å skrive låter som kunne henge litt, som kan jobbe deg inn i en stemning.

Denne stemningen kan ikke festes til bare én bestemt genre mener Hagfors, men sier det er en helhet på platen.

— Det er nok en rød tråd her som i hvert fall jeg forstår, sier han. – Media ønsker jo gjerne noe som er lett forståelig og lett å plassere, men denne gangen forsøkte jeg i enda større grad enn tidligere å friggjøre meg fra dette. På en måte er nok denne platen noe mer kompromissløs enn de tidligere. Vi er innom mye rart her, smiler han. – Litt mainstream-ting, så er det noe som sklir ut. Men jeg liker å ta meg inn med en god poplåt, ler Hagfors.

For det er låtskriver Martin Hagfors er, hvis engasjement, som aldri virker sutrete eller påtatt, faktisk er sjelden kost i dagens Norge. Som han selv sier det:  

— Jeg gjør bare mitt lille bidrag ved å sette fingeren på at alt ikke er så jævla koselig hele tiden. 

“Hey Revolution Now!” ble sluppet i butikkene mandag.

Publisert:

Del: