– Jeg er kunstner i en musikkbransje, jeg er nødt til å forholde meg til det for å nå ut. Men lenger enn det går jeg ikke, sier artisten og komponisten.

Thea Hjelmeland Foto: Linn Heidi Stokkedal

Da Thea Hjelmeland slapp sin tredje soloplate «Kulla» i slutten av september, satt komplimentene løst hos musikkanmelderne. «Et sensasjonelt godt popalbum,» skrev Klassekampen. «Elegant og fengende», mente Dagbladet. Firda, lokalavisen i Førde hvor Hjelmeland er oppvokst, oppsummerte platen som «eit motbydelig meisterverk».

Tekster om morkaker, overgrep og kjønnshår mellom tennene er ikke hverdagskost i populærmusikken. Om ikke akkurat motbydelig, så pirker det litt i godfølelsen når tekstlinjer som «I’m your itchy STD» («Nemesis») trer frem mellom muntre durakkorder og den nostalgiske lyden av noe som minner om Super Mario som fanger mynter.

Fellesnevneren i Hjelmelands prosjekt er kroppen. Da hun bestemte seg for det, skjønte hun også hvem som skulle være tekstkonsulent:

Jenny Hvals kunstnerskap er en vandring gjennom samme tema, senest i 2016 da hun ga ut albumet «Blood Bitch». En plate om blant annet menstruasjon. Og jo, mensen dukker opp på «Kulla» også. Men når det i presseskrivet står at Hjelmeland «tar et ærlig oppgjør med tabuene rundt kroppen», er det ikke mine eller dine hun later som hun vet noe om, forsikrer hun. Det er mer en jakt på sine egne.

– Jeg ville utvide det følelsesmessige spekteret mitt. Jeg eier veldig lite skam og blir nesten aldri flau, så det ble ganske intenst å skulle finne frem til situasjonene jeg instinktivt skygger unna. Det ble mye kroppslig fordi jeg er fascinert over at vi kan forholde oss til kroppene våre med avsky, forklarer Hjelmeland på telefon fra Bergen, hvor hun bor.

Legger følelsene over på lytteren
Hjelmeland er midt i en turné. Bergen, Oslo og Førde er unnagjort, Trondheim og Stavanger venter i slutten av november. Hun er lettet over at platen hun har jobbet intenst med i tre år er ute, men samtidig glad for å kunne kaste seg inn i konsertforberedelser. Å kjenne på reaksjonene som strømmer inn er overveldende, selv for en artist og komponist som spilte sin første konsert med eget materiale som 13-åring.

Forrige plate, Spellemannvinneren «Solar Plexus» fra 2014, ble til mens Hjelmeland ventet barn med kjæresten, som samtidig ble diagnostisert med en uhelbredelig sykdom og gikk bort. Hjelmeland selv opplevde platen som en bearbeidelse fylt av håp og styrke, men det var den personlige – og helt ufattelige – sorgen som ga gjenklang hos publikum og media. Det ble intenst.

Med «Kulla» gikk hun målrettet inn for å utforske en annen innfallsvinkel. Fiktive historier denne gangen, noe hårbåndet laget av Barbie-dukkehoder på coveret underbygger – platen har flere øyne, ører og munner enn Hjelmelands.

– Det er reaksjonsmønstrene jeg er interessert i, mer enn kroppsfunksjonene. Dét ble enklest å skrive om ved å forklare det kroppslige. Jeg ville fremprovosere følelser ved å beskrive situasjoner forankret i humor og ubehag. Det er flere lag enn mensen, klart det. Men jeg vil ikke snakke så mye om alle lagene. De er skapt for at publikum skal finne sitt inntrykk og sin relasjon til hver låt.

Låner fra scenekunsten
I 2014 arrangerte og fremførte Hjelmeland også musikken til teaterstykket «Sånne som oss» på Den Nationale Scene. Året etter debuterte hun som teaterkomponist og skuespiller på Sogn og Fjordane Teater med forestillingen «Så vakker du er». Å motta konkrete bestillinger fra en regissør og kjenne at hun evnet å gjenskape konkrete stemninger, ga mersmak.

– Jeg så hva jeg fikk til i møte med andre og ville se hva jeg fikk til i møte med meg selv, alene. Jeg fant ut at jeg ville være min egen regissør. Jeg satte meg ned og skrev hva jeg ville lage. En låt som er litt morsom, en som er ekkel, en som er litt trist …

Hun løfter frem 2016 og samarbeidet med Carte Blanche i serien «av Carte Blanche» som en annen viktig del av sin egen utvikling – et konsept hvor dansekompaniet inviterte ulike musikere til å improvisere frem forestillinger.

– Å improvisere med dans i et ensemble på den måten var stort for meg. Å se hvordan de jobbet, hvor lenge de ble i ting. Høre på lydene i bevegelsene, hvordan det ikke passet, eller passet, rytmisk …

Hun tenker litt, utfyller:

– Det jeg har lært mest av er alle nye opplevelser. Når du blir veldig trygg på ditt eget arbeid opplever du heller ikke noe nytt. Jeg vil hele tiden opp og frem og utvikle meg. Jeg er lite glad i det repetative med mindre det er en ramme som er satt for å skape det frie.

Hell i uhell
Hjelmeland ser på seg selv som en improvisasjonsmusiker, selv om hun gjerne sorteres under pop i platebutikken. Låtene blir til gjennom improvisasjon, og hun er bevisst på å legge inn rom for improvisasjon i liveuttrykket. Usikre momenter gjør at hun alltid må være på. Og det uforutsigbare blir aldri kjedelig.

Thea Hjelmeland Foto: Trine Hisdal

Uforutsigbarhet ble også en styrke i utviklingen av lydbildet på «Kulla». At uttrykket er mindre strengebasert sammenliknet med tidligere utgivelser er en tilfeldighet – nærmere bestemt en skulderskade. Fysiske begrensninger gjorde at hun måtte ty til andre uttak for det musikalske.

– Det gjorde at jeg jobbet på en litt annen måte, jeg bare sang først. Hvis jeg klarer å lage en melodi som er så sterk at den er interessant a cappella, har jeg laget et godt grunnlag å arrangere rundt. Da jeg måtte spille på andre ting enn gitar, skjønte jeg raskt at dette må jeg nyte. Det tar tid å etablere en ny vane. Og hvis jeg vil lage noe nytt må jeg tåle å ikke vite. Å stå i det fører til nye ting.

Språk og lyd
Den uslipte førdedialekten som klinger fra andre enden av telefonen har også fått plass på «Kulla», hvor norsk og engelsk eksisterer side om side. Som lytter blir man bevisst på den stadige vekslingen mellom de gjennomkomponerte, dansbare poplåtene og de korte, nedstrippede setningene og melodiene på norsk, enkelte a cappella. Det er en effektiv måte å trekke oppmerksomheten mot tekstene på, uten at Hjelmeland selv har noen klar formening om hvorfor resultatet har blitt akkurat slik.

– For meg er det intuitivt, det er valg som skjer ut ifra verktøy jeg er oppvokst med. Jeg skriver mye på norsk, mye dikt, mens engelsk var det første fremmedspråket knyttet til musikk. Jeg jobber med vokal som hovedinstrument. Jeg arrangerer med vokalen, imiterer instrumenter, det er en måte å jobbe på som går langt forbi språket. Jeg er opptatt av urkraften i stemmen og den rene formidlingen i en setning eller et stev.

– Det engelske har vært et fristed musikalsk. I det norske hører jeg meningen, det blir fort overtydelig.

Les også: Ikke personlig, men ærlig

Mange hatter
Hjelmeland har ikke bare skrevet, arrangert, fremført og medprodusert alle låtene på «Kulla». Som sin egen manager og sjef for plateselskapet Theah Music, som hun gir ut på, håndterer hun også businessbiten av musikken. Grunnen til at det har blitt slik, er først og fremst fordi hun mestrer det, forklarer hun.

– Fordelen med å være i begge rollene er at jeg også er kunstner. Markedskreftene krever en produktivitet og et tempo som jeg nekter å være med på. Jeg lager det jeg har lyst til å lage, og den dagen jeg ikke kan leve av det skal jeg gjøre noe annet. Men jeg har ikke tenkt å tilfredsstille en markedsidé for å få lov til å være kunstner.

– Jeg er kunstner i en musikkbransje, og jeg er nødt til å forholde meg til det for å nå ut. Men lenger enn det går jeg ikke. Jeg gjør det som trengs for å nå ut til lytterne, men kunsten foregår utelukkende på mine premisser. Den dagen det ikke gjør det er det ikke spennende lenger.

Publisert:

Del: