av:

Publisert:

Del:

PLATEANMELDELSE: Det var i 2005 at daværende NRK-medarbeider Tilman Hartenstein kom over gjemte og glemte elektroniske hørespillkomposisjoner av Arne Nordheim i kjelleren under NRKs radiostudioer. Nå tilgjengeliggjøres dette materialet på en dobbel disc-utgivelse i regi av Norsk komponistforenings selskap Aurora. – Den kunstneriske innfallsvinkelen er en fin måte å presentere dette materialet på nå i 2008, skriver Ballades anmelder her.

The Nordheim Tapes
The Nordheim Tapes

Av Carl Kristian Johansen

Fram til Hartensteins funn i NRKs hørespillarkiver har historien fortalt oss at Arne Nordheim måtte reise til Polen og Warsawa for å få tilgang til et studio og et miljø for å eksperimentere med elektronisk musikk.

Men i Radioteateatrets arkiv fant altså Hartenstein lyd på bånd blant annet merket “imitasjon av frosk” og “risling av vann”. Disse båndene fra slutten av 1950-tallet og framover i tid inneholder Nordheims lydbidrag til hørespill i NRK Radio. Historien er dermed skrevet om, og det dokumenteres her.

Hartensteins tekstnoter til denne utgivelsen kan fortelle oss at det var Knut Johansen, produsent og instruktør i Radioteateatret med internasjonale kontakter, som først inviterte Nordheim til NRK for å lage musikk til det japansk hørespillet Damasktrommen av Yukio Mishim. Det gikk på lufta i 1960.

Den elektroniske musikken var på dette tidspunktet under utvikling i flere andre europeiske kringkastingsstudioer, og i motsetning til hva man har trodd tidligere var det altså allikevel et rom i NRK som var åpent for dette.

Nordheim grep denne muligheten og produserte en mengde materiale ved hjelp av NRKs etter sigende primitive utstyr. André W. Larsen i Aurora mener at ideene til det som senere ble til verk som Colorazione, Warzawa og Solitaire, og andre elektroniske og elektroakustiske verk som kom utover 1970-tallet, i stor grad ble utviklet i denne perioden.

Så hvordan presentere dette på CD?

Komponist Risto Holopainen har fått tilgang til dette Nordheim-materialet og har satt sammen fire lengre collager som er basert på de relativt korte elektroniske lydstykkene som har kommet til rette i arkivene. Arbeidet er utført i Notams studio, og disse fire collagene utgjør disc 1 i denne utgivelsen.

Disse collagene skaper en helhet og en sammenheng av Nordheims brokker av lyd, og denne kunstneriske innfallsvinkelen blir til en fin måte å presentere dette historiske materialet på nå i 2008. Jeg skulle like fullt likt å lese hvordan Holopainen oppfatter denne musikken og hvordan han har tenkt i prosessen i et eget essay. Det ville komplettert et allerede nyttig og informativt teksthefte.

Jeg har fattet mest interesse for disc 2. Her finnes lyden som den ble funnet i arkivene i sin opprinnelige form. Dette er musikk med et klart mål om akkompagnere et hørespill, men det er slående hvor klart og tydelig Nordheimsk dette er, i hvert fall slik jeg oppfatter ham. Lydstykkene er åpne og gjennomgående klangfulle, det gis inntrykk av et uendelig tid og rom, og lydene følger en helt egen og intern tankegang.

Det mest bemerkelsesverdige er kanskje tempoet og progresjonen. Flere av stykkene flyter sakte, svært sakte framover, og virkemidlene og lydene kommer etter hverandre i en klar rekkefølge. Det gir inntrykk av en form for kresen og minimalistisk tilnærming i komposisjonsprosessen. For hørespill var flere av disse stykkene sikkert perfekte som stemningsskapere; de er ikke prangende og tar ikke nødvendigvis mye oppmerksomhet, men har antagelig bidratt med tekstur og dybde.

For meg er det flere spor som fungerer strålende som frittstående verk den dag i dag. På lydsporet til Faust har Nordheim gjort opptak av en fugl (jeg nekter å tro at dette er en imitasjon), og selv om jeg ikke greier å identifisere art har han valgt en fugl med en form for mekanisk sang der repeterende sangsekvenser og triller kommer i rekkefølge. Gjennomgående i Faust er et kor og under dette får vi til slutt hurtigspolt vokalimprovisasjon på bånd. De som er vokst inn i samtidsmusikkuniverset gjennom Maja Ratkje vil nok umiddelbart kjenne seg igjen.

Samtidig har vi lydbolken til Når vi døde vågner. Her har Nordheim brukt en støymaskin, og det landskapet som manes kaller på en mer moderne betegnelse som ambient.

Diasc 2 er en spennende reise i lyd som peker framover i tid, og det er bemerkelsesverdig å høre hvor god tid Nordheim har, og ikke minst hvor sparsom han ofte er.

Det enkle kan ofte være det beste.