Norge har nylig avholdt sin mye omtalte presentasjon av norsk pop- og rockmusikk, Norway Now, på Midemfestivalen, med selveste kronprins Haakon i front. Snart er det tid for det norske musikkbransjeseminaret Bylarm. Et seminar der norske plateselskaper slåss om å kapre framtidige rock- og pophåp, og tilby disse kontrakter fulle av fallgruber; kontrakter med et hovedformål for øye: Å tjene selskapenes interesser, skriver jurist Ørjan Greiff Johnsen i dette kritiske blikket på norske artisters kontraktforhold.

Motorpsycho

Norsk pop og rock er i støtet. Eller er den det? Joda, det skjer utvilsomt mye spennende i norsk musikkliv, men de internasjonale storselgerne, en norsk Kylie eller Robbie, lar vente på seg. En av årsakene er selvsagt kvaliteten på sangene. Norge har mange dyktige låtskrivere, men vi mangler en Max Martin, mannen bak mange av Britney Spears største hits, en som er i stand til å skrive skamløst fengende låter. En annen årsak kan være norske myndigheters manglende vilje til å ta norsk popkultur på alvor, men dette ser heldigvis ut til å endre seg.

En tredje årsak, som har vært lite diskutert, er norske plateselskapers, manageres og musikkforlags ofte kritikkverdige og ensidige kontrakter med artistene. Vi har de siste årene sett flere eksempler på rettstvister; Henning Kvitnes vs. Warner Chappel (riktignok et dansk selskap), Motorpsycho vs Voices of Wonder, DDE vs. Tylden og Pogo Pops vs. Sirkus. Resultatet av disse avgjørelsene er i mine øyne ikke det vesentlige, kjernen ligger i at her er det en uttrykt misnøye mellom artister og selskaper.

De færreste artister vet hva de begir seg inn på når de undertegner slike kontrakter. Dette er en kompleks juridisk verden, og få har råd til å hyre advokat i forbindelse med kontraktsinngåelsen. Heldigvis har norske artister GramArt, der de kan få gratis juridisk bistand. Men GramArts ressurser er dessverre begrenset.

Musikkontrakter er som sagt en komplisert juridisk materie. Her svever ord og uttrykk som “ut vernetiden”, “opsjoner”, “life of copyright” og “mechanical royalties” i luften. Det hele spissfindig satt sammen av selskapene, til en tekst man må ha bistand for å forstå den fulle og hele rekkevidde av. Et eksempel: I platekontrakter, som ofte er world-wide, må artistene gjerne garantere for at artistnavnet deres ikke krenker andres rettigheter. Jaha. Over hele verden. Å foreta en undersøkelse for å avdekke registrerte varemerker og bandnavn i bruk er en kostbar affære, og blir så å si aldri gjort. Resultatet, dersom det verste skulle skje, er altså at artisten kan komme i erstatningsansvar overfor plateselskapet hvis det skulle vise seg å eksistere et band eller et varemerke med samme navn i et annet land.

En musikkforlagskontrakt er en avtale mellom låtskriver og forlag, der forlaget får enerett til å utnytte sangene økonomisk. Her er det altså snakk om overdragelse av opphavsrettigheter, det vil si det økonomiske aspektet ved disse. I slike forlagsavtaler er det ofte snakk om at verkene overdras så lenge de er vernet ved lov, eller det brukes uttrykk som “ut vernetiden”. Hvilket er 70 år etter opphavsmannens død. Noe svært mange låtskrivere ikke skjønner rekkevidden av når de inngår kontrakten. Dette betyr at ikke bare låtskriveren, men også arvingene, må dele pengene sangene genererer med selskapet. Er dette rimelig? Skaper dette et godt klima mellom kunstneren og selskapet?

Opsjoner er et yndet punkt, fra selskapets side vel og merke, i platekontrakter. Gjerne så mange opsjoner som mulig. Dette betyr at selskapet, om artisten blir en suksess, kan holde på ham i mange år. Flopper han, kan han sendes ut i kulden. Er suksessen lunken, kan selskapet velge å beholde ham, men det satses selvsagt ikke særlig på ham lenger. Er det inspirerende å være bundet av en slik kontrakt?

Og her er vi ved kjernen: Dårlige, ensidige avtaler (vær klar over at selskapene har utformet disse avtalene), kan være med på å drepe artistenes kreativitet, noe som igjen fører til dårligere musikk.

Pop og rock er Sveriges tredje største eksportartikkel. Vi har en lang vei å gå for å komme dit. En av veiene består i at norsk platebransje tar artistene på alvor, og tilbyr bedre og mer balanserte kontrakter.

Innlegget har også vært publisert i Adresseavisen.

Har du innspill i denne saken, send det til ballade@mic.no.

Publisert:

Del: