Engegårdkvartetten overbeviser med lekent, elegant og fantasifullt spill, selv om komponisten selv ville vært fremmed for deres stil.

Engegårdkvartetten, © Espen Mortensen

I løpet av de 13 årene Engegårdkvartetten har spilt sammen har de gitt ut en rekke plater. De har spilt i prestisjefylte konsertsaler, og høstet lovord fra nasjonale og internasjonale kritikere.

Nå er Engegårdkvartetten i ferd med å spille inn samtlige av Mozarts strykekvartetter. Etter at de siste kvartettene – de såkalte «Prøysiske kvartettene» – ble utgitt i 2017, er turen kommet til tre av de seks såkalte «Haydn-kvartettene».

Gjensidig beundring
De to komponistenes beundring var gjensidig.

Mozart måtte jo se opp til Haydn, som tross alt var strykekvartettens far, det vil si kvartetten som form og fenomen.

Det var Haydn som etablerte selve formen med to fioliner, en bratsj og cello. Han etablerte også satsstrukturen med en rask førstesats i sonatesatsform, eventuelt med en langsom introduksjon. Deretter følger en langsom andresats, en menuett som tredje sats, og til slutt kommer en rask avslutning, ofte i form av en rondo.

Haydn skal også ha sagt til far Leopold Mozart at sønnen «er den største komponist jeg kjenner eller som jeg noen gang har hørt om.»

Tre av Engegårdkvartettens medlemmer har studert i Salzburg, men det trenger ikke å bety at de kommer spesielt nært mesterens estetiske tolkningsunivers.

Kvartetten i d-moll, nr. 15 K.421/417b, blir innledet med en innoverskuende og ettertenksom d-mollakkord. Det skal med Mozarts egne ord spilles sotto voce, altså med dempet stemme.

Førstefiolinen spiller nettopp en d, og i løpet av halvnoten legger Arvid Engegård på en liten vibrato for å lage intensitet og retning på melodien, som så faller en oktav.

Under de lette akkompagnementstonene fra andrefiolin og bratsj spiller cello legato i en fallende melodi, og fallende melodier i moll betegner ofte noe mørkt, eller til og med sorg.

Over denne bassen synger Engegård videre i en historie som handler om melodisk fantasi over en dus klangbunn. Han spiller med linjer og retninger, og når ensemblet bryter ut i forte i takt fem lager de stor dramatikk.

Akkompagnementet får ta mye større plass i dette avsnittet. Den dynamiske kraften er påfallende, og kompet ligger ikke bare i bakgrunnen. Og portatoene (de halvlange tonene) blir lenger, og klinger dermed mer framtredende enn i innledningen.

Ikke minst er det gjennom en aktiv vibratobruk at musikken får ta mer plass.

Tonenes retorikk
Alt dette er lekkert utført i en moderne eller ikke-historisk-informert tolkningspraksis.

Tidsfornemmelsen er lineær, fortellingen er melodisk, og musikerne lytter til lengre harmoniske progresjoner. I en historisk tilnærmingsmåte legger musikerne vekt på betydelig mindre enheter.

Tidsfornemmelsen er mer øyeblikkelig, og variasjonene i hvordan man kontrasterer enkelte tonelengder mot hverandre er et helt sentralt element i en historisk-informert tolkning.

Samtidig som disse grupperingene står på egne ben er de også del i en mer omfattende dialog. På en måte ligger den historiske måten å spille på nært opp til samtalen, og tonene har betydning som enkelte ord og tanker.

Det Engegårdkvartetten gjør med sin måte å tolke musikken på, er på en måte å presentere den. De legger den fram som et opphøyet objekt, heller enn at de går inn i musikkens retorikk og snakker med hjelp av den.

Tolkningen har noe ekstrovert over seg, selv i den introverte d-mollkvartetten, der melodiene, overflatene og formene utgjør fortellingsgrunnlaget.

Tett samspill
Kanskje det skinner mellom linjene at undertegnede egentlig best liker den historisk informerte fortolkningspraksisen, og at jeg syns at musikken helst skal spilles på tarmstrenger.

Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan sette pris på det tette kammermusikalske spillet fra Engegårdkvartetten, og det betyr heller ikke at jeg ikke lar meg forføres av den melodiske fantasien i eksempelvis åpningsstedet til d-mollkvartetten.

Fra et historisk perspektiv kunne man si at Engegårdkvartetten spiller tankeløst.

Men det ville være å ikke se deres prosjekt. De skriver seg inn i en tradisjon der strykeklang er blitt utviklet og perfeksjonert i lang tid, og det er nettopp en art av denne klangen de bruker for å lage tett kammermusikalsk spill.

Engegårdkvartetten, © Espen Mortensen

Engegårdkvartettens Mozart er lekende lett og elegant. Det er melodisk fantasifullt.

Det er spilt med vennlighet og respekt for hverandre i ensemblet, og resultatet er ypperlig kammermusikalsk samspill, selv om det blir gjort med klangidealer og med musikalske valg som Mozart selv nok ville vært fremmed for.

Publisert:

Del: