Konsertaktiviteten i Oslo en helt vanlig uke er omtrent som Festspillene i Bergen. Det er enorm aktivitet, sier Per Erik Kise Larsen. Nå legges Vinternattfestival ned.

Per Erik Kise Larsen

Siden 1995 har Det Norske Kammerorkester arrangert Oslo Vinternattfestival, som er orkesterets egen biennale. Blant gjestene har en blant annet funnet Arvo Pärt. Etter at årets festival ble gjennomført i begynnelsen av februar er det nå bestemt at festivalen legges ned.

Ifølge orkesterdirektør Per Erik Kise Larsen er årsaken først og fremst fordi Det Norske Kammerorkester har slått seg sammen med Risør Kammermusikkfest og skal være festivalorkester der i årene som kommer. I Risør vil orkesteret få anledning til å gjøre mye av det de gjør under Vinternattfestivalen.

— Har forynget den klassiske musikken
— Det Norske Kammerorkester har ikke hatt ekstra midler til å drive Vinternattfestivalen, den har vært drevet gjennom våre ordinære budsjetter. Vi ønsker nå heller å bruke disse midlene til en økt aktivitet gjennom året, gjerne gjennom å besøke flere andre festivaler rundt om i landet som en del av dette.

Orkesterdirektøren mener at Oslo nå går glipp av en festival som tør å gjøre nye ting.

— Vi har forynget den klassiske musikken gjennom måten vi programmerer på og måten vi gjør konsertene på. Det skal vi fortsette med.

De små blir mindre synlige
Men Kise Larsen mener også at det stadig blir vanskeligere å være en synlig festivalaktør i Oslo.

— Da vi startet i 1995 skjedde det lite i hovedstaden, nå er aktiviteten veldig høy. Vi pålegger oss selv å gjøre kunstneriske grep andre ikke gjør, og da er det vanskelig å nå gjennom i oppmerksomhetsjungelen for en liten organisasjon som oss. Det er mange som kjemper om oppmerksomheten i kulturfeltet, og populærkulturen vinner lett denne kampen. Det gjør at det blir vanskelig å få redaksjonell oppmerksomhet i pressen generelt for de mindre kulturaktørenes virksomhet, kanskje spesielt i Oslo der riksavisene råder grunnen. Jeg mener vi også ser en tendens til at de store institusjonene er de eneste som nå har markedsføringsbudsjetter til å henge med i kampen om kulturkundene. De små har en tendens til å bli enda mindre synlige enn før, sier Kise Larsen.

Han mener også at den store konsertaktiviteten i Oslo kan peke i retning av overetablering.

— Operaen er et enormt tilfang for byen, men fyller i tillegg til opera mange kvelder med konserter. Så har vi fått Nasjonal Jazzscene, Riksscenen, Dansens hus, Ridehuset, og snart åpner Universitetets Aula igjen. Den gamle operaen holder jo på og tilbyr forestillinger på løpende bånd. I tillegg er det et vell av småscener som tilbyr konserter i forskjellige formater og sjangre. Konsertaktiviteten i Oslo en helt vanlig uke er omtrent som Festspillene i Bergen. Det er enorm aktivitet.

Vi ha nyansering av virkeligheten
Kise Larsen mener at journalistikken har dreid i en retning som går i den klassiske musikkens disfavør.

— Det er merkbart mindre oppmerksomhet rundt den klassiske musikken. Aftenposten tok ikke inn en eneste artikkel om festivalen vår som redaksjonelt stoff, og kun en avis umaket seg med å sende en anmelder. Det synes jeg er merkelig når vi tross alt er et av få norske ensembler som har et internasjonalt navn. Det virker lettere å få oppmerksomhet i Londonavisene når vi er der enn i Oslo. Jeg tror det har med en dreining i hele samfunnet å gjøre, som går i retning av popularisering og globalisering på alle områder. Det er ikke så mye snakk om å bygge landet lenger tuftet på et gitt kulturelt grunnlag. De som får oppmerksomhet nå er de som står frem i media og gjør noe de absolutt ikke kan. Jeg forventer ikke at enhver konsert i Oslo skal skrives om, men en nyansering av dagens virkelighet kunne vært på sin plass.

— Det handler vel om mer enn pressens prioriteringer?

— Det handler om at det er mer som skjer. Det er ikke færre folk som går på konserter nå enn før. Jeg tror folk konsumerer mer enn noen gang, men det skal fordeles på flere og flere hus skal fylles. Jeg tror vi vil se at flere aktører vil gå fra mainstream til å bli mer nisjepreget, og jeg tror sjangerhusene vil bli tvunget til å programmere mye bredere. Det er jo et paradoks at i en tid der musikksjangerne mer og mer smelter sammen, lager vi hus og scener som kun knyttes til enkeltuttrykk.

— Mener du at vi er inne i en konsertboble?

— Det går opp og ned med konsertbesøket som det gjør med økonomien. Konsertpublikummet tror jeg over tid har økt i antall, men tilbudene og antall seter å fylle har økt enda mer. Jeg er i tvil om dette kan gå bra for alle, og deler synspunktene til Arnfinn Bjerkestrand i Kulturrådet som sier at de nå ønsker å se på en tydeligere fordeling av midlene slik at færre aktører heller får mer istedenfor å smøre litt utover til mange.

Gir seg på topp
Vinternattestivalen legges ikke ned fordi de ikke har publikum, men som en del av en totalvurdering, bedyrer Kise Larsen.

— Og vi legger ned på topp. Det var en knallfin festival i år. Kanskje en av de beste. Jeg tror ikke mange i salen på avslutningskonserten har hørt en bedre utgave av Beethovens 5.symfoni, og det uten dirigent. Dette er derfor en fin anledning for å si stopp og huske festivalen for det den var i stedet for å tyne videre. Det er viktig at noen legger ned ting, alt skal ikke vare til evig tid. Det oppstår noe nytt i kjølvannet av det uansett.

Publisert:

Del: