Hvor lenge skal hvor mange institusjoner telle kulturnæringen etter sine respektive kriterier før vi er fornøyde, spør Tellef Øgrim.

Lanseringen av Kunnskapsverket, det nye nasjonale kunnskapssenteret for kulturnæringene på Lillehammer i går, var ikke mange minuttene gammel før Tone Haraldsen var framme ved det store telle- og verdifastsettelsesproblemet.

(I august i fjor fikk et samarbeidsteam av norske og internasjonale forskere med utgangspunkt i Høgskolen i Lillehammer oppdraget av Kulturdepartementet med å drive Norges første nasjonale senter for kulturelle næringer i en periode på fem år. Tone Haraldsen ved Høgskolen i Lillehammer skal lede senteret.)

Måling av kulturnæringene omfatter telling av hoder, bedrifter, omsetning, bidrag til nasjonalutbyttet og mye, mye mer. Før man kommer igang med tellingen må man imidlertid definere hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Definisjon og beregning har blitt en gjennomgangsmelodi som avspilles hver gang noen legger fram en rapport eller strategi for kultur og næring, eller for den saks skyld åpner et kunnskapssenter.

Jeg spår at vi kommer til å definere, beregnet og telle kulturnæringene til sola slukker. 

Talljungel
Jeg klandrer ikke forskerne. Det ligger jo i oppdraget å bestemme hva det er vi snakker om og hvor mye det er verdt. Ingen kan bygge politikk i dag uten tall i bunn. Kroneverdien må på bordet.

For tida telles det blant annet på BI, det telles i Kulturrådet, der det legges fram tall i april og det skal telles på Lillehammer.

En av de mange spennende forskerne tilknyttet senteret på Lillehammer, samfunnsgeografen Dominic Powers, fortalte at han hadde laget en pan-europeisk telling av ansatte i kulturbransjen.

Ansatte? Hvor mange turnerende band er det i EU for tida som har ansatte? 4? Band er ikke ensbetydende med kulturbransjen, men hvis du utelukker frilanserne er det mye du ikke får sagt om kulturlivet anno 2015.

Tone Haraldsen refererte til en britisk beregning der alle bibliotekarer ble utelatt fordi deres kreative bidrag ikke ble beregnet som stort nok. Hun la til at “det skulle de (beregnerne, red.anm) kanskje ikke ha gjort” og varslet mer diskusjon her hjemme om hvem som skal telles med. Det var strengt tatt ikke en nyhet.

Tellebehovet handler selvsagt også om at et felt som vil opprettholde eller helst øke tilførselen av offentlige penger, må synliggjøre sin store verdi for å berettige offentlige bidrag.

Det er lett å måle inntektene fra aluminiumsproduksjon. Men finner man hele sannheten om kulturbransjens verdi i beregningene?

I Vestfold driver fylkeskommunen et interessant prosjekt der bedrifter abonnerer på et antall kulturarrangementer i året produsert og levert i bedriften av kulturavdelingen. Det er lett å måle hva kunstnerne fakturerer og så føre summene inn i Excel og dermed tro at man har beregnet denne kulturaktivitetens bidrag til nasjonaløkonomien. Der stopper det også. Vis meg det regnearket som kan kalkulere verdien av kunstopplevelsene de ansatte i bedriftene får oppleve.

Tone Haraldsen leder det nye nasjonale kunnskapssenteret for kulturnæringene.
Tone Haraldsen leder det nye nasjonale kunnskapssenteret for kulturnæringene.

Defineringen, tellingen og rapporteringen må selvsagt fortsette. Tallene er viktige, selv om de ikke forteller hele sannheten.

I deler av den norske musikkbransjen har det lenge vært ropt på Næringsdepartementet og Innovasjon Norge. Tanken er at det vil fremme kommersialisering når kulturstøtten knyttes til mål og krav om lønnsomhet. Det har vært tolket som motvilje at næringsstøtten har vært så begrenset. Det skyldes snarere at potensialet for tradisjonell lønnsomhet er vanskelig å få øye på. Hvis verdivurderingen inneholdt rockens, edm-ens, stevets eller frijazzens betydning for innovasjon og arbeidslyst kunne tallet kanskje bli høyt nok også for Monica Mæland.

Et første grep bør være å samordne tellingen for å effektivisere ressursbruken og for å produsere tall vi faktisk kan bruke til noe.

Antydet liste
Både festivalstatistikk, crowdfounding (kronerulling på nett), europeisk kollokvium om kreativitet, innovasjon i medier, kulturtall og nettverkenes betydning ble nevnt under åpningen. Listen og presentasjonene var i og for seg interessante. Som lansering for offentligheten av senterets planer ble det likevel alt for omtrentlig og antydende.

For presentasjonene signaliserte bare delvis relevans for hva senteret skal jobbe med.

Foredraget fra Snøhetta handlet først om hvordan de jobber med prosjekter, men munnet ut i en presentasjon av det profilarbeidet arkitektkontoret har gjort for Kunnskapsverket. Jeg håper Snøhetta skal bidra med mer i prosjektet enn å bestemme hvilke fonter som skal brukes på nettsidene.

Etter phd-student Juan Vidaecheas presentasjon av sin analyse av kunstfabrikker i Barcelona fikk vi vite at dette ikke var et prosjekt Kunnskapsverket arbeidet med, men at Videachea til gjengjeld avlegger sin doktorgrad under Barcelona-professor Lluís Bonet. Det ble en litt interessant forelesning om noe senteret altså ikke skulle jobbe med.

Finner man hele sannheten om kulturbransjens verdi i beregningene, spør Tellef Øgrim.
Finner man hele sannheten om kulturbransjens verdi i beregningene, spør Tellef Øgrim.

Senterbonus
Det er ikke til å unngå å gjøre en sammenligning med åpningen av Handelshøyskolen BIs nye Centre for Creative Industries i november i fjor. BI tapte konkurransen om å få drive det statsstøttede kunnskapssenteret, men snudde seg raskt og etablerte sitt eget senter for egne midler med til sammen ti tilknyttede akademikere.

Regjeringens kultursenter-prosjekt gav oss altså ikke ett, men to sentre.

Det er det ingen grunn til å sutre over, hverken for politikere, forskere eller bedrifter.

Kunnskapsverket får fem millioner kroner i året over statsbudsjettet. BI:CCI skal dekke gildet selv.

Regjeringens kultursenter-prosjekt gav oss ikke bare ett, men to sentre, skriver Tellef Øgrim.
Regjeringens kultursenter-prosjekt gav oss ikke bare ett, men to sentre, skriver Tellef Øgrim.

Sentrenes respektive selvangivelser tyder foreløpig på at de kan bli likere enn godt er. Det er kanskje ikke så rart siden begge springer ut av konkurransen om å bli det nasjonale kunnskapssenteret for kultur, som Lillehammer altså vant.

Det er selvsagt for tidlig å fastslå hvilket av sentrene som vil lykkes best. Kanskje er det ikke en gang en konkurranse på gang. Men dersom presentasjon og profilering ved lansering skal vurderes er det ingen tvil om at BIs poengterte og velregisserte arrangement og webside tar kaka.

Begge de to sentrene melder om prosjekter som er viktige for musikklivet. Kunnskapsverket skal jobbe med bransjeorganet Norske Festivaler om den nye festivalstatistikken (som inneholder en samlet analyse av festival-Norge på tvers av sjangre og som etter planen offentliggjøres i slutten av februar).

BI:CCI skal på sin side levere en analyse til Music Norway om norsk musikkeksport.

Til sammen kan undersøkelsene gi musikkpolitikken fruktbart påfyll. Kanskje kan de gi kunnskap som kan komme til nytte også for den enkelte kulturgründer.

Publisert:

Del: