av:

Publisert:

Del:

De fire gjenværende medlemmene i The Aller Værste! tar her et siste farvel med Lasse Myrvold. – Lasse var en enestående samtalepartner, en belest person og en tenkende, følsom mann, skriver de i dette kollektive minneordet. – I en verden hvor det i stadig større grad dreier seg om å skape og gjenskape seg selv som aktør i en medieoffentlighet, satt Lasse i et rom, og lagde vakre og urovekkende sanger, der det intime og det politiske gikk hånd i hånd. Minneordet avsluttes slik: – The Aller Værste! kommer ikke til å spille sammen igjen. Ingen kan erstatte den store, rare mannen.

Lasse Myrvold, 1983
Lasse Myrvold, 1983

Lasse Myrvold 1953 – 2006

Av Ketil Kern, Harald Øhrn, Sverre Knudsen og Chris Erichsen

Den siste uka har vi omsider hatt gleden av å oppleve omfattende medieomtale av Lasse Myrvold som låtskriver og filosof. Hans sjeldne krysning av lynende intelligens, bred kunnskap og stor følsomhet har berørt mange både i hodet og i hjertet; enten i møte med låtene hans eller i samtaler med mannen selv. For oss er det enda minst én egenskap vi kommer til å savne: Lasse som samarbeidspartner. Alene var han et overflødighetshorn av tekster og ideer, i samarbeid med andre skapte han sine beste musikalske uttrykk. Det kunne være stille fra ham i lange perioder, men sammen med medsammensvorne eksploderte han av energi og kreativitet.

Det mest skjelsettende samarbeidet for oss alle var The Aller Værste!

Fra 1. oktober 1979 begynte The Aller Værste! å øve fra 9 til 5 hver dag. Alt annet skulle legges til side, bortsett fra helgejobber for å tjene penger. Vi var utrettelige og engasjerte og vi ante ikke hva vi drev med. Vi befant oss i kjølvannet av punken, da alt var tillatt. Vi planla vår første plate og vår første turné før vi hadde en eneste ferdig låt. Vi skulle gjøre alt selv; tekster, musikk, produksjon, design, lys og lyd, management og plateutgivelser. Vi skulle ut på tokt. Ta rotta på den korrupte platebransjen. Feie over diskoen. Dette var i Gymnaslærer Pedersens tid og både musikk og politikk var blodig alvor. Men for oss som ville ut på veien og spille for folk hadde ikke den etablerte venstresida mer å by på. Det var for mye hode, for lite kropp, for lite rytme. Vi ville forandre verden, fordi vi mente at den musikken vi lagde, og den musikkbevegelsen vi var en del av, hadde kraft nok til det. Vi var på rett sted til rett tid og vi elsket det.

Det var hardt arbeid. Men i løpet av halvannet år klarte vi, sammen med gode hjelpere, å få utgitt to album og tre singler; vi turnerte land og strand rundt, fikk en spelemannspris og kræsja en buss. Vi var alltid blakke og levde på småpengene vi fikk ved å selge våre egne plater etter konsertene. Etter den tredje singelen gikk bandet i oppløsning.

The Aller Værste! var et musikalsk kollektiv av personligheter som sprikte i alle retninger. TAV! ble like mye en prosess som et band. Vi kom med hver våre skisser til tekster og melodier, og samtidig som vi utviklet et enhetlig sound, ble hver enkelt av oss også tydeligere. Fellesskapet ble symbiotisk, men forskjellene oss i mellom ble ikke visket ut. Personlig prestisje vek for en intuitiv felles forståelse av hvor vi skulle. Vi var ”sammen i samme båt” (som Lasse sang fra sykesenga, i sin aller siste innspilling). Og selv om dette bandet ble oppløst i 1981, holdt fellesskapet. Da Lasse kjempet seg gjennom sine siste timer søndag 3. september var vi til stede alle sammen.

Lasse var en belest person og en tenkende, følsom mann.. Hans følsomhet var uløselig knyttet til hans intellekt, han hadde en sjelden integritet. Den var hans styrke, men også hans svakhet. Han hadde sin siste ordinære jobb – på et slakteri – på begynnelsen av 80-tallet. Siden hadde han få betalte oppdrag, men utforsket likevel med pågående nysgjerrighet musikalske og tekstlige uttrykk. Han eksperimenterte med filmmusikk og elektronika, men først og fremst er det vel låtene hans mange husker best. Han klarte å gi dem allmenn appell, ofte gjennom beskrivelsen av hvordan maktmekanismene i samfunnet slår inn i privatlivet. I tekstene hans gikk det intime og det politiske hånd i hånd.

I en verden hvor det i stadig større grad dreier seg om å skape og gjenskape seg selv som aktør i en medieoffentlighet, satt Lasse i et rom, omgitt av papirer, middagstallerkener og utallige kaffekopper og lagde vakre og urovekkende sanger, og fant opp en trettentoners-skala, fordi han syntes tolv ble litt for lite.

Lasse var en enestående samtalepartner. Med nysgjerrighet og medfølelse fikk han oss til å snakke om store tanker og bagateller, eller han presenterte selv refleksjoner og heftige teorier. Med substans. Lasse mente virkelig noe, og han var en mann man lyttet til. Han var raus med vennskap, men også en engasjert mann: Varm i hodet, boblende av kaffe, med veivende pekefingre og briller som aldri ville sitte helt på plass formidlet han noe som ikke kan kalles annet enn kjærlighet til sine omgivelser.

The Aller Værste! kommer ikke til å spille sammen igjen. Ingen kan erstatte den store, rare mannen.

Ketil Kern, Harald Øhrn, Sverre Knudsen, Chris Erichsen

(Redaksjonell note: Dette minneordet er også sendt til Klassekampen. Mer om Lasse Myrvold finner du ved å følge lenkene nedenfor, og ikke minst ved å gå til nettstedet www.lassemyrvold.no.)