Når det klinger i undergrunnen, kommer som regel ikke bare lydene derfra – men også de som lager dem. Askild Hauglands prosjekt Taming Power legger ingenting imellom seg selv og lyden, annet enn håndlagde anti-ekshibisjonistiske covere, utgitt på hans eget Early Morning Records og kjørt ut gjennom småstore distribusjonsidealister i Belgia, Arizona og New Zealand. I Oslo – en stor by hvor musikk og ansikt hører sammen som Natt & Dag – må du grave deg inn i støvet for å vite hvem han er, f.eks. hos utvalgte vinylbutikker.

Taming Power-etikett

Av Sindre Andersen

Og selv da er det vanskelig å skue personligheten Askild Haugland; han glimter med sitt fravær, glimter og glimrer inn i det direkte uvesentlige. Men Ballade tok en prat med ham, en gang i forlengst henfarne 2004, og sank inn i dype drodlerier om hvordan undergrunns-undergrunns-undergrunns-musikk har seg, hvordan den f.eks. kan lages.

— Utgangspunktet for å lage musikk er et ønske om å høre en bestemt type musikk som man har en viss idé eller anelse om, men som man ikke finner i verden omkring seg, forteller han.

Det er godt mulig at den allerede er der et eller annet sted, bare at man ikke vet om den. Nysgjerrighet i forhold til musikk spiller en stor rolle, men også rastløshet – kanskje kan man kalle det musikalsk hjemlengsel.

Som utgangspunkt for å få ham til å snakke, har jeg en bunke gjennomlyttende plater med Taming Power. Lyd, bråk og gitartindring – enda et norsk støymusikk-navn, så esoterisk og “spennende”. Men jeg har også et par alminnelige kartotekspørsmål, om “hva som ligger bak” for å få noe å skrive om.

— Musikken blir utgitt av en slags ansvarsfølelse for at den også skal være tilgjengelig for andre. Man kan si at det er en selvopptatt tankegang, men man kan like gjerne si det er egoistisk å ville beholde musikken selv. Uansett hva man gjør er det på en måte kritikkverdig, man må bare ta et valg og overlate kritikken til andre. Muligheten er til stede for å utgi et par plater hvert år – det er en harmløs ting i forhold til f.eks. å drive en konsentrasjonsleir.

Haugland har en utpreget nøytral musikktilnærming, i uttalelser og i det snevet man kan kalle “image”. Men midt i det betydningsløse finnes en kjerne av konsentrert verdi. Musikken til Taming Power er fri for metafysisk relaterbarhet, og hans tallrike utgivelser er utstyrt med beskjedne omslag, titler som “Meditations For Radio”, “16 Movements For Electric Guitar” og “Selected Works 1998-99”. Enkeltsporene er bare numre eller datoer. I sitt indre referanseløst, men i sitt ytre nokså mørkt, ett eneste ambierende sug uten overstemme. Egentlig uten noen stemme i det hele tatt, siden lydens tørre atmosfærer i seg selv synes som det ene uttrykkbare. De fremste kildene er gitar og tape-estetikk, mot skiftelige speil av droner, grums og minimalisme.

— Improvisasjon har vært en viktig del av musikken, men det er ikke noe mål i seg selv. Som regel trengs det redigering og omforming for å gjøre det til noe mer enn bare et dokument – dette kan skje ved nedkutting, men også ved ekspandering, ved at opptakene benyttes videre som råmateriale. En komposisjon som i seg selv er ganske fastlagt kan bestå utelukkende av tidligere innspilte improviserte elementer. Redigering av opptak kan i likhet med andre musikksituasjoner gjøres til gjenstand for improvisasjon. En musiker som spiller et instrument befinner seg også midt i en redigeringsprosess – forskjellen består i at her er det hukommelsen som er lagringsmediet.

Hva Taming Power likner på og henter inspirerte tanker fra, akter ikke Haugland å mene så mye om. Han viker seg unna et konstruert ord som “støyartist”, greier heller generelt ut om det uheldige ved scene- og bås-tenkning innen eksperimentell musikk. Prosjektet ble startet i 1987, som et forsøk på å lage umiddelbar, eller “freeform”, psykedelisk musikk – men med dagens ører og begreper kan ikke Taming Power sies å låte spesielt “psykedelisk”. Kjernen er mer industriell, kan likne Organum, Chrome, Terry Riley, litt Kevin Drumm for de voksne – gitarspillet heller mot Loren Mazzacane-Connors, osv.

Med et uttrykk som i alle tilfeller er innadvendt, og særdeles “hjemmekjært” (i skumleste betydning). Taming Power da har heller aldri spilt live; vil nok heller aldri gjøre det, siden konsertsituasjonen fordrer at musikken blir et større eller mindre tilbehør til det visuelle – som han selv sier at “meningen er å lage musikk, ikke å stå på en scene”.

Men det er i alle fall nok sort vinyl å ta tak i 11 “offisielle” utgivelser, tematisk ordnet etter lydkilde; en titommer-serie med tape-feedback, én med gitar og magnetbånd, én keyboard-LP, etc – i tillegg til alle de tidlige kassettene. Haugland står også bak en samle-7″ kalt Sonorités De La Vie De Bohème, med bidrag fra små, gode venner, som byart, Obscure Tapestries og Empty-Ass Noise…WHAT?!.

Og alt er distribuert fra egendrevne Early Morning Records, en vennlig og ekstrem anti-label, som han selv forklarer slik Robyn Hitchcock i sin tid definerte sitt Two Crabs Universal; “the world´s most important record company”.

— Denne type musikk er ikke aktuell for store selskaper som trenger penger – den er aktuell for idealistiske selskaper på samme størrelse som Early Morning Records, derfor er det mest riktig å gi den ut selv, så lenge man har mulighet til det. Formålet har ikke vært å drive plateselskap, men å ha mulighet til å utgi musikken uten å gi avkall på kunstnerisk frihet og kontroll over utgivelsene. Musikken utgis privat, og det er praktisk å ha en label som binder utgivelsene sammen. Små, uavhengige og idealistiske plateselskap er de viktigste plateselskapene i verden ettersom formålet med utgivelsene ikke først og fremst er økonomisk, men som regel bunner i det som kalles interesse for musikk. En person som utgir en CD-R selv i ti eller fem eksemplarer har større betydning enn f.eks. Sony. Når man leser i avisene at musikkindustrien i England har vært på seminar hos pornobransjen for å lære å tjene penger på Internett, da får man lyst til å si at man selv holder på med noe annet enn musikk – men det korrekte er å si at musikkindustrien holder på med noe annet enn musikk.

Haugland fremlegger altså en klokkertro på nødvendigheten av å plassere seg utenfor plate- og musikkbransjen, på alle mulige måter. Han lever og bor i Oslo, men er ikke akkurat gjenganger i grimasene til byens lydfreaks. Taming-skiver er ihuga verdensdistribuert hos (kraak)3, Corpus Hermeticum og Eclipse Records, men – vel, det utagerende selv-plasseringen stopper ved et visst useelig punkt.

Så her kan man si at både tiden og egoet er smarte nok til å holde seg unna markedsføring og promotering. Musikken er der, for den som vil høre den. Taming Power er Askilds stillestående livsverk, en voksende enhet av hviskende larm – som en asketisk variant av maksimalismen til f.eks. Merzbow eller Origami Republika.

— De tidlige opptakene er i hovedsak keyboardbaserte og gjennomført med svært beskjedne midler. Forandringer som har skjedd siden 1987 består i bedre og mer avansert opptaksutstyr, samt mer erfaring med å behandle lyd. Men dette er ting som berører forsøkene på å gi musikken materiell form – ikke musikken selv. Musikalsk har det vært utvikling i ordets bokstavlige betydning – å vikle ut noe som er sammenrullet. Tidsbegrepet har egentlig ingen mening i denne sammenhengen. Alt er fragmenter av den samme musikken – tidspunktet er alltid det samme. 27-7-00/31-8-00 er 27-8-89 og September 96/18-1-98 og så videre.

Når det gjelder generell oppmerksomhet om eksperimentell musikk, og den norske aksellerasjonen de siste 5-6 årene, mener Haugland at dette i første rekke skyldes produksjons-midlenes forenklingen og tilgjengeligheten. Digre studioopplegg kan gradvis stues inn på en Mac, og dermed blir folks egne tanker og holdninger til musikk grunnleggende forandret. Og dette er interessant, siden Haugland selv er blant de som sverger til analog utnyttelse av teknologi og feilmarginer. Dette under streker således verdien av det ene som alene har all verdi.

— Båndspillere og magnetbånd brukes ikke bare som innspillings-/redigeringsverktøy, men også som lydkilder og selvstendige musikkinstrumenter. Forutsetningene og teknologien har vært tilstede siden 30-tallet, men det finnes fortsatt muligheter som det er bryet verdt å utforske. Det viktige når man arbeider med musikk er ikke å ha ubegrensede muligheter, men å forsøke å få mest mulig ut av det man har.

Så hva det verdifulle er, kan og må variere. For oss er det den universelle, primale lydverden, den er det som må ivaretas.

Taming Powers plater er til salgs i Oslo hos platebutikker som Big Dipper og Shadowland. Kjøp mange og slå av lyset.

For mer info om Haugland og hans lydverden, anbefaler vi http://home.swipnet.se/sonoloco17/emr/emrintro.html og http://home.swipnet.se/sonoloco17/emr/emr007.html.

Publisert:

Del: