I dag tar Mariss Jansons et endelig farvel med Norge. I over 20 år har han vært sjefsdirigent for Oslo Filharmonien. I løpet av denne perioden har han hevet orkesteret opp på et nivå ingen hadde drømt om. Hvem hadde i 1979 kunnet tenke seg millionsalg av plater på internasjonale selskaper og oppdrag som residensorkester i Wien-Filharmonien? I kjølvannet av denne formidable kvalitetsheving finner vi lysende internasjonale karrierer for norske solister og ensembler, og betydelig økning i norsk musikklivs anseelse. Med velvillig tillatelse fra Oslo Filharmonien gjengir vi Mariss Jansons nære medarbeider i alle disse årene, informasjonssjef Marit Gaaslands avskjedsartikkel.

Mariss Janson

Av Marit Gaasland, informasjonssjef, Oslo Filharmonien

Da han i september 1979 dirigerte sin tiltredelseskonsert i Oslo, hadde Mariss Jansons planene klare for orkestrets fremtid. Utenfor Oslo-Filharmonien var det få som trodde ham, og neppe noen som bifalt hans kjetterske teser: Alle kan ikke være like; noen må være best; det vil vi forsøke å bli!

Den symbiosen som oppsto mellom Mariss Jansons og orkestret i løpet av en oktoberuke i 1975, tør være kjent. På spørsmål om fremtidig ledelse behøvde han selv ingen betenkningstid, men hva hadde vel en ung sovjetrusser å si over sin fremtid; en som hadde vridd seg unna både komsomol- og partimedlemskap, men likevel skaffet seg nasjonens høyeste musikkutdannelse?

Skriftutvekslingen med sovjetmyndighetene strakk seg over år, men vi begrenser oss til å sitere fra telegram formidlet av Norges utenriksdepartement i oktober 1978: Ministeren beklaget å måtte meddele at det var kommet visse vanskeligheter i veien for Mariss Jansons’ engasjement i Oslo. Hans oppgaver i Leningrad tillot ikke slike lange fravær som det var forutsatt i avtalen med Filharmonisk Selskap. Selskapet kunne derfor ikke regne med Jansons som kunstnerisk leder for sitt orkester…

Heller ikke her hjemme var det alle som bifalt forholdet. I 1970-årenes Norge var orkesterutøvelsen lavt anerkjent som egen kunstart; begreper som spillekultur og klanglig identitet var forbeholdt de store utenlandske ensemblene. De norske ble veiet og målt ut fra sin pleie av den skapende kunst (fortrinnsvis norske) ­ om enn ikke av publikum… Heller ikke Mariss Jansons kom på langt nær til å innfri sine samtidige komponisters programønsker, men det ble nettopp han som skulle innføre både eldre og nyere norsk musikk ved verdens fremste musikkarenaer. Det var også han som lanserte forslaget om en festival for samtidsmusikk i Oslo ­ nå Ultimafestivalen. Det skjedde under et stort møte mellom ham og norske komponister i 1988, på hans egen invitasjon for å forsøke å skape dialog etter at han i meget krasse ordelag var blitt kritisert fordi orkestret skulle spille Beethoven i England.

Hos Oslos publikum ble Mariss Jansons hilst varmt velkommen fra første dag, han ble deres “ikon” lenge før begrepet kom på moten, og snart ble det en stor utfordring å “fordele ham jevnt” mellom de forskjellige konsertseriene.

Hans liv ­ musikk, rett og slett
Om mennesker vi beundrer vil vi gjerne vite mye, og Mariss Jansons kan være et ønskverdig frittalende intervjuobjekt. Bak dette ligger ingen naivitet, derimot hans oppriktige sinnelag, og ikke minst: hans umåtelige respekt for alle menneskers arbeid ­ også journalisters! Når han likevel aldri er blitt “privatkjendis”, er det antagelig fordi det også bak “kulissene” stort sett dreier seg om musikk ­ han bedriver sitt yrke døgnet rundt.

At han ble født i Riga, vet de fleste. At dette midtvinters i 1943 ikke medførte sølvskje i munnen, forstår alle. Det måtte nok et så utrettelig menneske som Erhaida Jansons til, for der og da å fø frem barnet. Faren befant seg på denne tiden “under jorden” for å unngå tvangsutskrivning til Wehrmacht ­ rasedefinert som latvisk germaner. Når det ikke var krig, var Arvid Jansons dirigent og hans kone ledende solist ved statsoperaen i Riga. I mangel av egnet barnevakt tok de barnet med seg på jobb. Mariss selv elsket dette eneste livet han kjente til, og ble naturligvis hele ensemblets yndling. Scenesnekkeren laget en operascene i miniatyr, og en ut fra referanserammen spennende rollelek oppsto. Eneste utrivelige minne fra denne tiden er da han opplevde sin mor i rollen som Carmen; allerede mot slutten av første akt, da Carmen skulle arresteres, oppsto det sterk uro et sted i salen…

Han spilte fiolin og piano og fikk de beste lærere, hjemmet var et åpent hus for både etablerte og kommende store musikere og andre kunstnere. Hans engasjement og pliktoppfyllelse kan leses selv av over 50 år gamle amatørbilder. Med en viss lettelse vet vi at han i tidlige tenår ga blaffen i musikken en stund ­ var ute med gutta og muligens jentene, drev med sport og var “helt vanlig”. Foreldrene var kloke mennesker som forsto at alt har sin tid. (Og så lenge kan det nå heller ikke ha vart!)

Idyllen brytes ­ plikten overtar
Så ble faren fast dirigent for Leningrad-Filharmonikerne, og familien skulle det som barn hater ­ flytte! (“Da jeg forlot Riga, la jeg samtidig bardommen bak meg.”) I den sovjetiske skole var morsmålundervisning et ukjent begrep. Over natten ble den flinke eleven en tid og høyst ufortjent klassens “sinke”, han gråt og ville hjem til Riga. Redningen ble det universelle språket, musikken, som han jo behersket på høyt nivå.

I Den Store Eliteskolen spilte han fiolin sammen med Gidon Kremer og Vladimir Spivakov, og ble ansett som like lovende. Han hadde imidlertid ikke glemt “lekeorkestret” fra Riga, det var dirigent han ville bli.

Herbert von Karajan, Wien og Salzburg
Karajan ble idealet for minst én dirigentgenerasjon, men Mariss Jansons’ ydmyke møte med ham i Leningrad skulle indirekte føre til dyp skuffelse: Karajan inviterte ham som sin personlige assistent, men sovjetmyndighetene nektet blankt å gi utreisetillatelse. Og så han, som under studietiden i Wien hadde vandret til fots fra sin forstadshybel til alle Karajans
konserter i Musikverein og operaforestillinger i Staatsoper; som mang en sen kveld hadde stått i Musikvereins bakgård for å se idolets kabriolet rase ut i Bösendorferstrasse, mens annen trafikk ble stanset!

Siden fikk Mariss Jansons studere med sitt store ideal i Salzburg. I Wien hadde han de berømte professorene Hans Swarovsky og Karl Österreicher, som nå begge er døde, men fru Österreicher har fribillett til alle hans Wien-konserter. Det har også hybelverten fra studiedagene, Mariss Jansons glemmer ikke dem han møtte på veien opp!

Hans fremste “trenere” var likevel faren Arvid Jansons, som han måtte følge til graven under en Englandsturné i 1984 og ennå savner hver dag, og Leningrad-Filharmonikernes legendariske leder Jevgenij Mravinskij. Da Mravinskij døde var Mariss Jansons i Oslo, og for å nå frem til begravelsen leide han for første og hittil eneste gang privatfly. Å utebli ved denne anledningen var aldeles utenkelig. For øvrig var det da i Leningrad et oppbud som vi hos oss bare opplever når monarker går bort.

Til landet der hesten får kulturpris
Mariss Jansons kom til Norge fra et land der kulturen er et uangripelig satsningsområde selv under krig og hungerskatastrofer; fra en by der omtrent hvert sentrumskvartal har et musikklokale og yrkesbetegnelsen filharmoniker har hatt høystatus like lenge som den har eksistert. Under meningsytringene omkring Mariss Jansons’ avgangsvarsel i februar 2000 skrev Per Egil Hegge i Aftenposten under overskriften “Disharmonisk trav i norsk musikkliv”:

— For et menneske som er oppvokst i et akademisk kunstnermiljø i Riga og Leningrad, har lest mye Hamsun, spilt mye Grieg og hørt litt for mye om Nansen og Amundsen, er det tankevekkende å komme til Norge og oppdage at årets kulturpris går til en travhest.

Ansvarsutøvende nordmenn kan nok synes at de ble utsatt for harde prøvelser av himmelstormeren fra øst, men man kan jo også tenke på hvor mange de var mot den ene! Og at det gjerne tar mindre på å forsvare bestående tenkesett, enn å innføre nytt!

Det fremgår av dette programheftet at klipparkivene er gjennomsøkt, og for hvert eneste blad vi har vendt, har det slått oss: Hvordan orket han alt dette? Som da han i 1984 brukte hele sin ferie til å produsere fire helsides avisartikler, presentert i Aftenpostens lørdagsutgaver under overskriften “Kunstens problemer i Norge”! For så å havne hodekulls inn i den velkjente
norske kulturdebatten, der selv vi som er født og oppvokst her taper tråden senest etter andre motinnlegg! Det må ha vært på den tiden vi fikk den tunge plikt å redegjøre for Sandemoses jantelov, som noen hadde kommet til å nevne… Vi ser ennå det intense blikket falme hen i vantro og matthet, etter hvert som innholdet gikk opp for ham.

— Den mannen blir jo aldri fornøyd!
Vi hørte det over alt der vi kom, og det virket sikkert sant, men: Hadde han på noe tidspunkt slått seg til ro med tingenes tilstand, hadde ikke Oslo Filharmoniske Orkester vært hva det er i dag. Vi siterer fra talen som Lars Roar Langslet holdt ved overrekkelsen av Anders Jahres Kulturpris i 1991, og som senere i programheftet gjengis i sin helhet: Han krever alt av sine musikere, men mer enn alt av seg selv. Det er vår påstand at også utenom orkestersammenheng har Mariss Jansons alltid forsvart sine krav gjennom egen innsats.

Uten ham hadde neppe noe norsk orkester innenfor overskuelig fremtid blitt yndlingsgjester i Wiener Musikverein, Royal Albert Hall, Carnegie Hall, Festspielhaus i Salzburg. Ingen som var med, glemmer for eksempel da han 1985 inntok dirigentpulten i Wiens gylne sal og skrev orkestrets og Norges navn inn i den eksklusive gjesteboken. Vi vet ikke hvem som satte forrige
norske signatur, men dette har vi den gylne sals forvalters ord for: Da Lasse Thoresens Emerging.. ble fremført under residensuken i 1997 med komponisten til stede, var dette i sin art første norske anledning siden Edvard Griegs tid.

Heller ikke glemmer vi den første opptreden under Festspillene i Salzburg i 1990, og slett ikke den andre i 1993 med Richard Strauss En alpesymfoni. Det gjør nok heller ikke publikum i Festspielhaus, som da var beveget til tårer, men for oss lå det uforglemmelige særlig i dette: Det er eneste gang vi har sett Mariss Jansons uttrykke ekte begeistring etter en fremførelse han selv har ledet. Dette ene minnet fra Salzburg var ofte i våre tanker ved sykesengen på Rikshospitalet i 1996.

Arvesølvet
Enten den nasjonalskatten som Mariss Jansons etterlater seg kalles sølv, gull eller skinnende juvel, forvares den fra nå av midt inne i Oslo Filharmoniske Orkester, der musikerne vil verne og hegne om den så langt og lenge som de formår. Vi håper at ingen instans setter seg fore å utforske hvor lenge de kan klare det på egenhånd, og dermed setter alt på spill for forsøkets skyld.

Et av Mariss Jansons’ best kjente utsagn skriver seg fra 1980: Kan jeg ikke yte mitt beste, må jeg heller la være å komme. Jeg kan aldri gi mindre enn alt. Toogtyve år senere kan ingen hevde at det er hans egen ytelsesvilje det har skortet på, når han nå skal “la være å komme”.

Drosjesjåfører ansees som sikre talerør for det som rører seg i folkedypet, og siste ord får han som i mai 1996 hentet Mariss Jansons på Rikshospitalet: “Jeg håper det går bra me´n, så mye som han har gjort for Norge.”

Marit Gaasland er informasjonssjef i Oslo Filharmonien, og har vært Mariss Jansons nære medarbeider gjennom årene i Oslo.

Publisert:

Del: