Stillheten mellom satsene

Diktene til Are Frode Søholt befinner seg på innsiden av musikken, skriver Hege Woxen, i dette essayet om forfatteren og musikerens tre diktsamlinger.

Kalender

Når jeg skriver dette, i september 2014, er det blitt to og et halvt år siden Are Frode døde. Fortsatt er det rart at han er borte, fortsatt føles det som om han en dag kan stikke innom på besøk, sette seg ned på en stol, gjerne nederst ved kjøkkenbordet, og snakke, ikke så mye, men om de viktige tingene; musikken, bøkene, reisene, fjellturene.

Are Frode Søholt (1974–2012) rakk å gi ut to diktsamlinger, den tredje var under arbeid og ble redigert av forlaget og utgitt posthumt. Tre diktbøker på rad, i 2010, 2011 og 2012, med ganske intense skriveperioder forut for utgivelsene, men også med mange års diktskriving helt siden videregående, før det løsnet og skrivingen ble til bøker. Før debuten fikk han dikt på trykk i litteraturtidsskriftet Vinduet i 1994, og i debutantantologien Signaler i 2001. AFS var utdannet sanger fra Griegakademiet i Bergen, han startet opp og var i flere år primus motor for Sandanes første og hittil eneste kammermusikkfestival, nå Gloppen Musikkfest, og han hadde flere viktige jobber på administrasjonssiden av det norske klassiske musikklivet.

Men skrivingen, og lesningen av andre forfattere, var hele tiden like viktig for ham, helt siden han var elev ved musikklinjen på Firda v.g.s. på Sandane, og skrev dikt på si. I alt han skriver er musikken viktig, i form av rytme og språklig musikalitet, og i form av instrumenter, komponister, sangere og musikkstykker som dukker opp i diktene. Musikken er et tema som veves inn i de andre temaene, og når man først ser den, musikken, er den overalt i de tre bøkene, som om de ikke kunne vært skrevet, eller måtte ha vært komponert helt annerledes, hvis ikke musikken hadde vært en så viktig del av AFSs liv.

Et dilemma når man skriver om bøkene til en man kjenner, eller kjente, er at så mye av det private fins tilgjengelig, hvordan kan jeg gå utenom den personen jeg har hatt sittende i sofaen, eller ved kjøkkenbordet, og snakket om bøker med. Hvordan kan jeg late som det bare er diktene jeg leser, når jeg samtidig ser så mye av forfatterens liv i det han skriver. Jeg skriver om diktene, men ser at jeg også skriver om Are Frode, om den han var, og jeg tenker at det er rett, slik må det være, fordi diktene ikke blir til i et tomrom, eller som en intellektuell øvelse; diktene blir til gjennom erfaringene, som om de blir utkrystallisert gjennom det livet man lever. De tingene som var viktige for AFS i livet hans, fins også i diktene; musikken, bøkene han leser, reisene, fjorden og fjellet, hun som kanskje skal bli en kjæreste, kanskje ikke; han bruker sitt eget liv, sine egne erfaringer i diktene, det er der det brenner, som svenskene sier, det er der det blir viktig for den som skriver, og dermed for meg som leser. Slik tror jeg det er med nesten alle de forfatterne jeg blir berørt av, og særlig poetene, de bruker seg selv og sitt eget liv i det de skriver. Et unntak er kanskje Ellen Einan og hennes underlige, eventyraktige diktverden, der er det vanskelig å se noen enkle og tydelige forbindelser til det egne livet, men kan hende fins de der likevel, bare enda bedre kamuflert enn hos de fleste andre.

ho står i rommet

 

I åpningsdiktet i debutboken, Ho står i rommet mitt og brenn, registrerer poeten det vi nesten ikke registrerer: «lyden av/ regnet som vil kome». Den som registrerer er et jeg som ikke føler seg helt til stede, og som synes det er best «å ikkje røpe, ikkje vise at ein ser», men som, når «ho» kommer, likevel «lar døra vere open». Dermed lar jeget seg, litt motvillig, trekke med inn i verden av den andre. Det neste diktet lar leseren ane begynnelsen på et forhold, da man ennå ikke vet, da man ennå ikke kan snakke om «det vi veit og det vi ikkje kunne vite». Tidlig i samlingen dukker også musikken opp, i et av de første diktene i form av «vindpusten/ som skrur moll til dur». Møtet med den andre og muligheten for, eller umuligheten av et forhold, og musikken, disse to temaene skal utvikles og utforskes utover i de tre bøkene. Opprinnelig, hos de gamle grekerne, var lyrikken like mye musikk som litteratur, eller de to kunne ikke skilles fra hverandre; lyrikk kommer av det greske ordet lyra, og lyrikken var sang til lyrespill. I diktene til AFS er musikken hele tiden til stede, vevet sammen med de andre temaene. Musikken kan være noe så hverdagslig som å synge i dusjen, eller den kan vise seg i mer overraskende bilder, som i «ein/ sommar med/ absolutt gehør».

Det er få og enkle rekvisitter i denne boken; han og hun, et hus, en hage, en sykkeltur, en fjord, regn og vind og skyer. Det siste diktet begynner og slutter slik:

så greip eg etter orda
skreiv dei inn i
tynne lauvblad

(…)

sjå
det er dette som er eg

Avslutningen på boken bekrefter inntrykket av en litt prøvende og forsiktig start på et mulig forfatterskap, det er en ny stemme som risser diktene sine inn på et tynt løvblad, og det er som et riss rundt en historie om han og hun, uten at leseren kan være helt sikker på hva som har skjedd, om det fortsatt er de to.

Are Frode Søholt

Diktsamling nr. to, Antisorg, åpner med et sterkt dikt om å trenge et fristed, når sorgen blir for tung, for grå, og legger seg over alt: «Eg går inn ei ettergjevande dør: eg har gløymt noko./ Ein framand lukt av fristad, er eg komen hit?» De som er der, som trenger fri fra verden utenfor, for å orke å bli en del av den igjen, ser ikke på hverandre, de spiller kort, men later ellers som de er der alene. Og fordi musikken er en så stor del av denne diktverdenen, ser jeg for meg at konsertsalen også er et fristed, der vi kan hvile oss og prøve å få tilbake krefter, så vi orker å møte verden utenfor igjen. Vi kan sette oss ned, uten å se på eller prate med de som sitter rundt, for å høre på konserten, og heller ikke musikerne der framme trenger vi å prate med, eller de med oss, de blir sett av alle oss i salen, men selv kan de late som de ikke ser oss, bare vende seg innover mot musikken.

Musikken er et tema som veves inn i de andre temaene, og når man først ser den, musikken, er den overalt i de tre bøkene, som om de ikke kunne vært skrevet, eller måtte ha vært komponert helt annerledes, hvis ikke musikken hadde vært en så viktig del av AFSs liv.

«(O)g med dampen frå ei gløymd smerte/ viskar eg meg bort» står det mot slutten av diktet; det er et depressivt jeg vi møter i denne boken, en som trenger et fristed for å holde ut, og som bruker musikken som et ordløst sted, hvor smerten kan utholdes. Men så, for å komme gjennom smerten og ut av den, bruker han ordene, diktene, både de han leser og de han skriver. Tittelen Antisorg forstår jeg som at diktene, skrivingen, er en kamp mot sorgen. Både i den kunsten andre har skapt, og i den jeget skaper selv, kan sorgen gjennomleves og bekjempes. Når depresjonen tar fra diktjeget all energi, er det musikken og skrivingen som holder ham oppe, holder ham fast. Det er så mange fine dikt i denne boken som viser dette, hvordan livet likevel er fylt av mening, midt i det håpløse, fordi det fins en strykekvartett, fløyter og celloer, stillhet mellom satsene i et musikkstykke, og ordene som blir til i den stillheten. Her er et av dem:

Når eg ikkje orkar å stå opp,
gjer eg det likevel,
løfter fløyta ned frå hylla: speler partitaer

som om eg verkeleg forstod.

Det ligg ei sanning der. Eg veit.
Men eg veit det ikkje likevel.
Eg må fange det: presse saman i ei bok,

eg hentar fossilar opp frå minnet

Det er så mange fine dikt i denne boken som viser dette, hvordan livet likevel er fylt av mening, midt i det håpløse, fordi det fins en strykekvartett, fløyter og celloer, stillhet mellom satsene i et musikkstykke, og ordene som blir til i den stillheten.

Fordi AFS befant seg på innsiden av musikken, han var like mye musiker som forfatter, kunne han skrive om musikk uten at det blir utvendig, eller overfladisk. Særlig naturvitenskap og musikk øver tiltrekning på mange forfattere, men hvis man bare har ytre, og mangelfull, kjennskap til disse fagfeltene, blir de mer som ornamentikk i teksten, pynt som lett kan plukkes bort igjen. Sorte hull og kvanter, og Beethovens strykekvartetter, er tiltrekkende og poetiske, og fristende å bruke som metaforer, men jeg mistenker at for den som er på innsiden av naturvitenskapen, på innsiden av et sort hull, så å si, blir det noe metaforisk lettvint over det, noe poetiserende heller enn poetisk, hvis ikke den som bruker disse bildene også har en dypere forståelse for selve fenomenet.

Diktene til AFS befinner seg på innsiden av musikken, og på en måte også på innsiden av tenkningen, noe som gjør dem til en type poesi som ikke er umiddelbart lett tilgjengelig. En poesi som ikke viser fram resultatet av tenkningen, de ferdige tankene, men selve tenkningen, som om tanken sprenger seg vei gjennom diktet, og blir til idet diktet blir til. Wittgenstein skriver om «Tanken som arbeider seg frem mot lyset», og han tenker vel på tanken som en filosofisk tanke, men det er en aforisme som også kan brukes om diktet, om det å skape et dikt; selve diktet arbeider seg fram mot en tanke, en innsikt, og tanken som tenkes, innsikten man når fram til, eller nesten når fram til, blir til diktet. Og tankene i diktet uttrykkes ofte i et bilde, tanken og bildet kan ikke alltid skilles fra hverandre; det er bilder som ikke alltid går opp, som ikke uten videre kan forklares, eller «oversettes» til et mer hverdagslig språk.

Artikkelforfatter Hege Woxen

Den tredje og siste diktsamlingen, Luftorkester, er som en samtale med de to første bøkene, der linjer, bilder og temaer snakker med tidligere dikt. Også i denne boken er det et ganske depressivt jeg vi møter, med «sår som ikkje gror». Samtidig er det dikt med mye språklig overskudd og energi, noe som skaper en følelse av at den som snakker, eller skriver, bruker språket som en slags overlevelsesstrategi. Det språklige overskuddet kommer til uttrykk når Jon Fosses Stengd gitar møter en «open gitar», når forfatterens redaktør dukker opp i et dikt og kommenterer diktene underveis i skrivingen, og gjennom en lek med klisjeene i språket. I ett dikt står det: «dette kan eg ikkje skrive/ hav av lengt», og et dikt senere i boken svarer med å snakke om en «sjø av lengt».

Det som gjør vondt, er også det som synger; såret blir musikk, eller dikt, og får dermed en mening, på tross av smerten.

I alle de tre bøkene foregår det en samtale med andre tekster, både dikt, romaner, sangtekster og klassiske musikkstykker, og vi møter så ulike stemmer som Bach, Hölderlin, Haydn, Jon Fosse, Jan Eggum, Shakespeare, Leonard Cohen, Tomas Tranströmer, Jussi Bjørling og Inger Christensen, og enda flere mer eller mindre skjulte referanser. I den andre og tredje boken er det som om AFSs egen stemme blir sterkere og tydeligere, og da kan han også tillate seg å ta inn flere andre ulike stemmer, noen blir sitert helt åpent, andre mer innforstått og skjult. Til sammen skaper alle disse stemmene et flerstemt verk, der forfatteren viser fram alt han blir inspirert av, og der én leser vil kjenne igjen noe, en annen noe annet. Noe lignende skjer når man som leser kjenner eller ikke kjenner en forfatter privat; hvis diktet er godt nok, åpent nok, vil det jeg ser av en privat historie, ikke virke ekskluderende på den leseren som ikke ser det samme. Da vil derimot diktet la leseren fylle ut med brokker av en annen historie, kanskje leserens egen historie. Et dikt som ikke åpner opp også for andre(s) historier, andre lesninger, vil være lukket og vendt inn mot det private. I AFSs dikt er det som om det flerstemte, alle stemmene han tar inn, hjelper forfatteren til å holde ut, de trekker ham gjennom sorgen og ut av den, ut i noe annet, noe lysere.

h-moll

eg har eit kor i såret mitt
i sanning kor av sanning i
sår som ikkje gror

eg fekk det då eg gjekk frå meg
kjensla av å oppdage
meg sjølv i deg og koret

lurar språket med fragment av
æva, eg har svolt i såret
det et seg sjølv, det syng
eg byr meg inn og du
byr meg inn
og eg

går inn med kyss
og blir
til eg teiknar ein

blodraud fjord på låret ditt
eg går, veit ikkje
om det flør

«(E)g har eit kor i såret mitt», ordene og rytmen i den linjen banker og synger i hodet mitt, i flere dager mens jeg går rundt og tenker og skriver på dette essayet. Den deprimerte har et sår som ikke vil gro, et sår på sjelen. Et kor i såret høres voldsomt og smertefullt ut, men også håpefullt: Det som gjør vondt, er også det som synger; såret blir musikk, eller dikt, og får dermed en mening, på tross av smerten. Når livet er grått og tømt for mening, skaper jeget ny mening gjennom å skrive om mangelen på mening, f.eks. ved å lage «umulige» bilder i språket; «eg har eit kor i såret mitt». Da gnistrer det til av mening i det meningsløse, for den som leser, og, vil jeg tro, for han som skrev det da det ble skrevet.

Hege Woxen er født 1975 i Bærum, bor på Sandane, har gitt ut en diktsamling og jobber frilans med forlagsarbeid.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.