Sten Ove Toft_Lit de Parade

Sten Ove Toft – Lit de Parade

ANMELDELSE: Sten Ove Toft går alvorlig til verks på sin nye soloplate. ”Lit de Parade” er en mørk opplevelse der trioen støy, ambient og industri møtes i et gammelt, knirkende spøkelseshus. – Toft fremstår ikke her som en ekstremist som tyr til billige sjokkeffekter, men maner heller frem urovekkende bilder avbrutt av korte sekvenser med støy for å frigjøre en trykket stemning av noe ubehagelig., skriver Ballades plateanmelder.

Kalender

Av Bjørn Hammershaug

”Noise Not Music” er en låt av amerikanske Wolf Eyes, en av de fremste representantene i grenselandet mellom støy og støyrock av i dag, hvis tittel viser til nyansene som fremdeles eksisterer mellom ”støy” og ”musikk”. Mens støyrockere (som Sonic Youth, Lightning Bolt, eller våre egne Årabrot) bruker rockens språk som fundament, går støymakerne et skritt videre; oppløser rockens strukturer og utfordrer vedtatt musikkteori. Melodilinjer, harmoni, rytmemønster og intervaller blir satt på sidelinjen til fordel for fraværet av klare strukturer og andre ”ikke-musikalske” elementer.

Støy i musikk er i seg selv et vidtfavnende felt med en historikk som minst kan spores tilbake til Luigi Russolo tidlig på 1900-tallet, videre til komponister som eksperimenterte med atonalitet og dissonans (Schonenberg, Varèse, John Cage, senere Schaeffer med sin musique concrete og Karlheinz Stockhausens elektroniske musikk), og teorier som at all musikk er lyd og alle lyder er musikk. Disse foregangskomponistene la mye av grunnlaget for utviklingen av støymusikk (la oss holde fast ved begrepet) i moderne tid, som med unntak av Arne Nordheim ikke var påvirkninger som nådde hit før på 80-tallet. Tidlige innovatører som Famlende Forsøk og Andrej Nebb kan nevnes blant artister som tidlig fant inspirasjon i industri og no wave. Sentralt står også miljøet rundt dbut og Origami, med for eksempel Tore H. Bøe og Kai Mikalsen, og senere Helge Sten (Deathprod) og Lasse Marhaug som preger dagens norske scene.

Sten og Marhaug representerer to ulike retninger innen støymusikk, og begge har vært innflytelsesrike i Norge. Sten med sin organiske, minimalistiske tilnærming og Marhaug som med sin bakgrunn fra metallen, oftere har presentert støy slik mange forbinder begrepet i forbindelse med musikk; som noe forstyrrende, alarmerende, fysisk krevende og intenst: noise – nausea.

Med tiden flyttes grenser for hva som oppfattes som støy. I en tid der industrialiseringen og samlebåndsproduksjon er over og radioapparatet tør være en relativt velkjent innretning stilles nye ”krav” til relevans. Vi har fått stadig mer ekstreme varianter av støy (white noise, harsh noise, noisecore), som har nådd et nivå og har en historie som ikke lenger er avant garde i seg selv. Nå som alle lyder er musikk, all musikk er like mye verd, hva skal da til for å lage støymusikk som bryter med det vedtatte og sier noe om vår tid?

Sten Ove Toft (fra Haugesund) har rukket å bli en veteran i den norske støyscenen, om ikke like velkjent som Marhaug, med bakgrunn fra blant annet Norwegian Noise Orchestra, Røyskatt, Waffelpung og Ryfylke. Han er dessuten involvert i musikk som interessert entusiast, og kan stilles medansvarlig for en rekke av de mer spennende konsertene som arrangeres i Oslo (gjennom serien Dans for voksne). Han er ikke kjent for å pumpe ut solomateriale i like heseblesende tempo som visse andre i kretsen, så det er verd å ta notis når han nå leverer fra seg ”Lit de Parade”.

Det mørke omslaget, der bare omrisset av en bygning så vidt kan skimtes (slakteri, likhus?), ønsker oss velkommen til hans verden. Vi skal altså inn i mørket. Toft fremstår ikke her som en ekstremist som tyr til billige sjokkeffekter, men maner heller frem urovekkende bilder avbrutt av korte sekvenser med støy for å frigjøre en trykket stemning av noe ubehagelig. Det er noe avventende over musikken og foruroligende i oppbygningen som krever god tid for lytteren, som gjerne bør isolere seg fra omverdenen med hodetelefoner og høyt volum under avspilling. Da kommer detaljene frem, og ikke minst kan tankene spasere fritt og danne en høvelig hodefilm til denne musikkens mange avskygninger.

Det er mulig å plassere Sten Ove Tofts uttrykk et sted mellom Sten/Marhaug i den norske tradisjonen. Materialet er preget av helhetstenkning og planlegging, der kontroll og strukturer spiller en likeverdig rolle som kaos og forstyrrelser. Det er partier her som har mer til felles med ambient, som er rent ut vakkert, men også mer ubehagelige høyfrekvenser og tung, langsom industriell pust. Spenningsfeltet Toft skaper befinner seg nettopp her, i møtet mellom lange, dvelende droner, forsiktig knitter, vrengte feltopptak og harsk, flammende støy.

Dette er en form han er kjent for også fra tidligere utgivelser. Grepene er dermed utprøvd før, og han tilfører ikke selve stilen eller sin egen karriere noe revolusjonerende. Men han behersker formen og tjener på tålmodighetens kraft, en insisterende vilje og evnen til å skue inn i et mørkt sinn. Toft bør likevel være mer enn kapabel til å utfordre seg selv i enda større grad også som soloartist. ”Lit de Parade” byr ikke på noen overraskelser utenfor gitte rammer. Det gir et noe akademisk, konservativt inntrykk, som kanskje et par overløpere fra andre miljøer kunne bidratt til å oppheve. Sett i lys av den norske støytradisjonen føyer denne seg dermed mer inn, enn å representere noe brudd. Isolert sett og under de rette forutsetninger er ”Lit de Parade” en tidvis rystende opplevelse.

Sten Ove Toft befinner seg i grenselandet, the twilight zone, mellom lys og mørke. Da taler det til hans store fordel at han ikke har endt opp med en plate som bare er grå og disig, men som snarere fremhever kontrastene. Filmversjonen gis 18-årsgrense!

Sten Ove Toft
”Lit de Parade”
Vendlus/Roggbiff, Vend027/RR019 2007

Personell:
Sten Ove Toft – alle lyder/instrumenter
Med bidrag av:
Yngve Sortland
Terje E. Vik
Lasse Marhaug

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.