Return, presseklipp fra 1985 (Foto: Nikolaj Blegvad / Nasjonalbiblioteket.)

Puddelrockens revansj

Return har fått en egen hyllemeter på Nasjonalbiblioteket. Forrige uke fortalte de hvorfor.

Kalender

– Dette er et stolt øyeblikk for beskjedne karer fra Stange. Det at vi har blitt en del av en nasjonal kulturskatt. Det er helt utrolig. Det hadde vi ikke trodd i 1987, sier vokalist Knut Erik Østgård i Return.

Rockebandet fra Stange i Hedmark har fått sin egen hyllemeter i Nasjonalbiblioteket. Biblioteket fungerer som Rockheims arkiv, og Return er nå på plass med egen samling av utgivelser, fanpost, klippbøker, særemner fra ungdomskoler og private fotografi.

I anledning at samlingen er på plass inviterte biblioteket til en samtale med Mona B. Riise og tre fra bandets originalbesetning; bassist Tore Larsen, trommis Øyvind Håkonsen og nevnte Knut Erik Østgård. Tittelen for møtet var Mykt, men hardt.

Return entret scenen med en akustisk versjon av deres største hit Sing Me A Song. Østgårds karakteristiske, hese stemme, var hesere enn i minnet. Nostalgien desto klarere i powerballadens frasering. I tillegg inneholdt selve den enkle fremføringen et ekko av utallige spillinger.

Sangen, som ble utgitt i 1987, lå på Norsktoppen på NRK radio i over ett år — og dette førte til at reglene ble endret for hvor lenge en låt kunne være på listen. Samlet sett har bandet solgt over en million plater, og har 10 album på samvittigheten.

Norgesmestre
Samtalen på Nasjonalbiblioteket tok utgangspunkt tidligere i karrieren. Med to duoer, som møttes, og ble til ”Yum Yum and the Cannibals”, for deretter å skifte navn til Polish, før det endte med navnet Return, hentet fra navnet på en synthesizer.

Fra førstnevnte periode spilte bandet Forbuden Frukt, en låt som med sin vovede tekst nok ikke hadde fått radiospilling, den gang ble den heller ikke gitt ut. Sjangeren var boogie, og dens fremste kvalitet for en lytter i dag var rester av humoristisk tenåringssjarm, blandet med ironisk voksen distanse i det nåværende spillet.

Gjennombruddet kom med seier i NM i Rock, en konkurranse holdt av NRK-programmet Ungdommens radioavis. Låten var Sheila, og året var 1985.

– Vi slo ut De Lillos i finalen. De ble nr. 4, og de regnes som en av de fire store, kommenterer de tørt fra scenen, med en kanskje ikke helt utilslørt henvisning til den manglende kritikeromfavnelsen av Return.

Takk til Trygg Trafikk
Publikum omfavnet dem derimot, selv om den store rockestjernestatusen ikke kom før med albumet To The Top to år senere. Utgitt på selskapet Arca, og spilt inn i Kaptein Sabeltanns studio i Kristiansand. Trygg Trafikk plukket opp Sing Me A Song til kampanjen Det er ikke tøft å være død.

– Det at videoen ble vist på alle landets ungdomsskoler gjorde mye. Vi kan takke Trygg Trafikk for grunnlaget det ga, sier Østgård.

Sangen handlet egentlig om narkodøden, men bandet forteller at en liten tekstlig tilpasning, gjorde at den, den dag i dag, handler om trafikkdød, eller rettere, forebygging av dette. Tilpasninger var det også under låtskriverprosessen. Den konkrete låta hadde først et annet refreng, selve albumet ble til i forsøket på å samle seg om en rocka stilart, inspirasjonene var så mange.

30 000 plater ble solgt. Penger ble det imidlertid lite av. Det er et øyeblikk av ubekvem stemning på Najsonalbibliotekets scene. Ordene dårlig kontrakt, og ondt blod, blir sagt lavt. Summen de tjente blir sagt å være 6890 kroner, til sammen.

Senere skulle bandet, med nytt plateselskap, tjene penger,som igjen ble investert i utstyr (blant annet rosa trommesett), og utenlandssatsing. I Sverige ble Return lansert med singelen Bye Bye Johnny, som også havnet på samlingen Even More Powerballads, med 700 000 solgte eksemplarer. Det ga drahjelp for bandet som der fikk merkelappen hardrock, mot den noe mindre flatterende norske omtalen ”puddelrockere”. Denne ulike mottakelsen førte til at bandet hadde et norsk og et svensk konsertsett.

Uheldig timing
Det meste gikk godt for bandet, sett bort fra en skandale på tidlig 90-tall, etter altfor mye alkohol før et Rock mot Rus arrangement. Det er en fortsatt tydelig beskjemmet trio som svarer Rise. Det fortelles om store oppslag i VG og Dagbladet, og om manglende oppslag da de gjorde opp for seg med fullsatt gratiskonsert noen uker etter.

I 1992/93, etter utgivelsen av deres femte album; Return V begynte bandet å bli lagt merke til også utenfor Norden.

– Det var uheldig. For hva kom da? Jo, grunge og Ace of Bace. Puddelhår var ikke lenger in, sier Larsen.

Etter hard turnering i 1994, og drøye fem år på veien, var bandet slitne. Dette, og rockesjangerens tur ned i en populærmusikalsk bølgedal, førte til at Return bestemte seg for å ta et års pause, som ble til flere år, som førte til at de ga seg, for så å gi ut en best-of-samling de ikke hadde ”trua på” i 2000. Den solgte rundt 100 000.

– Det var artig. Det var visst noen som hadde savnet oss likevel. Og vi angret litt på at vi hadde sagt at vi aldri skulle spille igjen, sier Østgård

Rammer for fremtiden
Return spiller altså fortsatt. Men med noen klare rammer, for å gjøre det mulig å fortsatt holde på, etter over 30 år. Det er kun én alkoholenhet til maten, og det skal ikke være særlig mer enn 25 konserter i året.

– Vi skal glede oss til hver gang vi skal spille, sier Østgård, før han blir supplert med at rammene handler om hva de gikk glipp av da de var unge, og spilte, hele tiden.

Samtalen ble avsluttet med Bye Bye Johnny. En låt Mona B. Riise kunne fortelle at med sine 4,5 millioner strømminger er strømmet mer enn noen låt av de såkalte fire store i norsk rock. Igjen en mer eller mindre subtil henvisning til hierarkiet i norsk rockehistorie.

Return-omtaler kan ha handlet mer om sjangerkredibilitet enn faktiske ferdigheter. I den akustiske utgaven som ble fremført her ble det i hvert fall for denne journalisten klart også hvorfor jeg den gang kunne både tekst og tone. Låten rommer alt en powerballade skal ha av store følelser, og litt mystikk attåt.

Selv ikke på Nasjonalbiblioteket kom noen forklaring på hva låten faktisk handler om.

Gevinsten etterpå
Avtalen med Trygg Trafikk som la grunnlaget for karrieren var imidlertid ikke en synk-avtale slik de gjøres i dag. Etter panelsamtalen forteller bandet til Ballade, at hverken de eller plateselskapet tok seg betalt for bruken av låta.

– Trygg Trafikk var med å betale innspillingen av videoen. Men det var ingen markedsgevinst. De hadde rettighetene til å bruke videoen til hva de ville etterpå. Gevinsten for oss kom etterpå. Den pushet den første plata. Sammen med norsktoppen og tung turnering, så la det grunnlaget for karrieren.

– Du kan nesten si at vi var en del av pensum i ungdomskolen på den tiden. Skummelt nok.

– I panelet fortalte dere om en ganske kaotisk låtskriverprosess, var prosessen tilfeldig?

– Neida. Men vi har alltid skrudd låtene sammen alle fire. Men at Sing Me A Song eller Lets Change The Attitude dukket opp, var nok ikke tilfeldig. Hvordan låtene ble som de ble til slutt er mer tilfeldig, sier Larsen, og blir utfylt av Håkonsen:

– Vår styrke er at alle fire bidrar. Uttrykket blir ikke så smalt når alle har input.

Kall det hva du vil
Puddelrock-betegnelsen har de derimot ikke vært særlig opptatt av.

– Det som er spesielt med Return er at vi bare har flirt av det, når folk har kalt det puddelrock. Mange brukte en periode betegnelsen som et nedlatende begrep. Når vi har sagt ”fuck it”, kall det hva du vil, så mister det også noe av det nedsettende ved seg, sier Østgård.

Håkonsen understreker at de jo også var barn av 70-tallet. Heltene deres, som Thin Lizzy og Whitesnakes, hadde langt hår.

– De var sånn vi skulle bli. Og det at vi hadde krøller var jo en bieffekt av det lange hår. Verre var det ikke.

– Dere har jo også vært med på den teknologiske utviklingen. Hvor mye har det forandret hvordan dere jobber?

– Da vi begynte, klipte vi i bånd. Skulle du ta vekk et parti, var det å sitte med saks og tape på båndet. Mens i dag spiller vi inn på macen. Så det har forandret seg mye. Det var mye mer tungvint før. Før måtte du begynne på nytt om du spilte galt. Det var et mareritt.

– Det å lage låter er også noe helt annet. Du kan spille alle våre låter på kassegitar, fordi de er laget på kassegitar. Det var utgangspunktet for å lage låten, og ikke en mac med prerytmer.

Som de gjorde før
Også deres nye låter er kassegitarvennlige, forteller de. Selv om de nå benytter seg noe av teknologiens muligheter.

– Vi ønsker egentlig å gjøre det sånn vi gjorde det først, sier Østgård, før Larsen tar over:

– Vi er jo musikere. Vi elsker dette med å sette trommene i det ene hjørnet, med ampen i det andre, og kna det sånn, og ikke gjennom en PC. Vi har mye mer glede av det. Men selvsagt, når det gjelder å spille inn demoer så bruker vi også slik data.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.