© Rockheim

Identitet i utvikling

Kanskje kan utstillinga «I dreamt I was a real boy» vere med på å hjelpe oss forbi kjønnsstereotypiar og språkkritikk. Identitet er ikkje noko statisk, men ein prosess, skriv kurator Synnøve Engevik.

Kalender

I dag opnar utstillinga «I dreamt I was a real boy» ved Rockheim. Utstillinga tek føre seg kjønn i norsk pop og rock. Vi presenterer her eit utdrag av kurator Synnøve Engevik sin tekst «Kjønnsidentitetar i norsk musikk», som er del av ei essaysamling knytt til utstillinga.

For 13 år sidan debuterte Supervixen på scenen på Stasjonsfestivalen i Trondheim, livredde og adrenalinhøge. Eg jobba hardt med å få «fire flate» til å svinge à la AC/DCs Phil Rudd.

Etter kvart stod «Till The End Of The Day» (The Kinks), «Search and Destroy» (The Stooges), «Next to You» (The Police), «No Class» (Motörhead) òg på settlista. Me hamra laus på instrumenta med mål om å lage systematisert bråk og energi på linje med dei store førebileta våre. Vokalist og frontfigur Stina Moltu studerte og kopierte groovet, trøkket, klangen og fraseringane til kollega og gud, Angus Young.

Supervixen hadde aldri ein plan – anna enn å bli betre, lage gode låtar, ha det gøy og reise på turné. Trass i dette, utgjer alle vala me tok ein kunstnarisk strategi. Denne kopieringa av noko som i utgangspunktet er eit angloamerikansk og svært maskulint kulturelt uttrykk, er interessant i eit analytisk perspektiv og i eit kjønnsperspektiv.

Kva skjer med bodskapen til The Stooges når den blir framført av Supervixen?

Look out honey, ‘cause I’m using technology!
Ain’t got time to make no apology

I am a world’s forgotten boy
The one who searches and destroys

Eit direkte kvinnehat
Å lese boka The Sex Revolts. Gender, Rebellion and Rock’n’Roll av Simon Reynolds og Joy Press var ei sjokkarta oppleving, ei openberring og ein skuffelse for meg. Dei to forfattarane gjorde meg mellom anna merksam på at delar av den klassiske rocken uttrykker eit direkte kvinnehat. Det har i stor grad passert hos meg tidlegare, då mitt forhold til rock i hovudsak har vore musikalsk og ikkje tekstleg. Gjennom songtekstar som «Under My Thumb», «Stupid Girl» og «Have You Seen Your Mother Baby, Standing In The Shadow?» harselerer til dømes The Rolling Stones med det «svake» kjønn. (1)

Dette gjorde meg nysgjerrig. Kva er det eigentleg eg har stått på scenen og kommunisert?

Dei siste par åra har det òg vore mykje skriveri i media om temaet populærmusikk og kjønn. Mange har gått hardt ut mot den mannstunge musikkjournalistikken. Særleg dagspressa har blitt gjort til syndebukkar på bakgrunn av fokus, kvalitetskriterie og språk. Andre har klandra ein svært konservativ og lite kjønnsbalansert musikkindustri (plateselskap, festivalar og utdanningsinstitusjonar) for å bremse ei utvikling i retning likestilling. (2)

«Se på hun der – hun bitchen er gal», rappar Phil T. Rich, vinnar av Urørt-finalen på P3 og NRK3, 2013. Statskanalen og storsamfunnet blei deretter kritisert av mellom andre Stian Wallum i Adresseavisen for å hause opp det han meiner er: «spottende og obskønt mot kvinnelig utagerende seksualitet… mine døtre skal vokse opp og inn i en kultur der de må godta å bli kalt «bitch» eller «ho».(3)

Det er på tide å grave litt, og å studere eit aktuelt tema i eit historisk perspektiv. Kanskje kan utstillinga I dreamt I was a real boy vere med på å hjelpe oss vidare, forbi kjønnsstereotypiar og språkkritikk. Identitet er jo trass alt ikkje noko statisk, men ein prosess. (4)

Håpet er at utstillinga kan opplyse og inspirere oss til å finne nye strategiar, opprør, identitetar og ord. (5)

(….)

Frå utstillinga, Black metal monter med øksa til Immortal. Foto: Rockheim

Artistar som barometer
Me praktiserar alle kjønn, til ei kvar tid. Praksisen til artistar og musikarar blir svært synleg. Kroppsspråk, framtoning, stemmebruk, ytringar og påkledning. Me tar alle slike val, kvar dag. Men vala til artistar blir tydelegare, og når fleire. Derfor fungerar dei òg som barometer. Det som er akseptabelt blant offentlege personar, gir ein indikasjon på kor grensa går for oss andre.

Rocken er med på å bryte ned kulturelle, sosiale og politiske grenser, på same tid som den er med på å forsterke dei. Den er eit produkt av kulturen, og den er med på å fortelje oss kva som er normalt, kva som er mann, kva som er kvinne og kva som er lov, forventa, sexy, kult og ukult. Popmusikken gir oss opplæring i både slåssing og kyssing.

Som utstillinga og denne teksten syner har det vore eit mangfald av ulike kjønnsidentitetar, -ideal og -strategiar i norsk rock, nokre meir utfordrande enn andre. Av dei mest utfordrande kan me nemne nokre få rocka damer som plugga elgitaren i forsterkaren i 60-åra, visebylgja, som var med på å introdusere den mjuke mannen og som gjorde at scenekanten ligg lågare også for damene. Deretter kom punkedamene som gjorde opprør mot kommersialisme, kroppsfokus og krav til eit vakkert og perfekt ytre. I 80-åra derimot, fekk mannen lov til å pynte seg, og å vere sensuell – både innan popen og puddelrocken. Noko som igjen vakte reaksjonar, og som kom til uttrykk i rockens antihelt (The Aller Værste! Raga Rockers og Jokke & Valentinerne) og den skumle, uovervinnelege og stereotypt maskuline krigaren i svartmetallen.

90-åra lanserte òg nye identitetar, mange av dei kvinnelege. Det var bråkete og breibeina damer i undergrunnen, elektroniske og eksperimenterande pionerar som søkte mot utlandet, og låtskrivarar med kassegitar som starta eigne plateselskap. Seinare kom det òg artistar som i imaget leika med ulike kjønnsidentitetar. Nokre har gjort det til sitt varemerke.

Supervixen, som i alle fall i starten valde eit maskulint musikalsk uttrykk, fekk aldri verdsherredøme. Men, kanskje inspirerte me nokre undervegs likevel. Som Marius Lien skriv i Natt og Dag, oktober 2001:

«..jeg hadde kanskje planer om å få Supervixen til å fortelle litt om hvordan det er å være jenteband i gutteklubben rock. Om de blir likt fordi de er jenter eller fordi de er gode. Om de gir hverandre kos etter konsertene. Ha ha, om det er inspirert av det okkulte sex-heavy-jentebandet Rockbitch. Men slikt snakk blir latterlig. Det blir helt patetisk, faktisk. For det er ikke sånne ting det dreier seg om.» (6)

Synnøve Engevik er konservator ved Rockheim og har kuratert utstillinga, saman med medkurator Jenny Hval.

Endenoter
1. I «Dazed and Confused» (Led Zeppelin, 1968, tolking av Jake Holmes, 1967), syng Robert Plant blant anna: «soul of a woman was created below». (Zeppelin hadde ei greie med hekser). Også punken er formidlar av kvinnefiendtleg retorikk, som i Sex Pistols brutale anti-abort-låt «Bodies», skrive av John Lydon (Johnny Rotten) til albumet Never Mind the Bollocks, Here’s the Sex Pistols, 1977.

2. I samband med utstillinga har Rockheim sjekka korleis det står til med kjønnsrepresentasjonen i norsk musikkliv, diverse styrer og stell anno april 2013. Konklusjonen er at ståa er langt betre enn i 2006, men at det er 5 menn og 1 kvinne i Fono-styret, 6 menn og 3 kvinner i Tono-styret, 5 menn og 1 kvinne i by:Larm-styret, 5 menn og 2 kvinner i Øya-styret, 20% kvinneandel i styret til Wimp, og berre 15,5 prosent av dei 76 tilsette i Wimp er kvinner.

3. Wallum, S: «På vegne av jentene i baksetet», Adresseavisen, 16.02.2013

4. Steinskog, E: «Skeiv musikk – konstruksjon av kjønnsbilder» i Kvalbein, A. og Lorentzen, A.H: Musikk og kjønn – i utakt? (2008)

5. I dreamt I was a real boy er òg ei verselinje i låta «I got no Strings» på det splitter nye albumet til Jenny Hval. (Innocence is Kinky, 2013)

6. Lien, M: «Girls just wanna have fun» i Natt & Dag (Trondheim), oktober 2001

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.