Utsnitt av Dreamarchers platecover til "The Bond" (Foto: Dreamarcher)

Dreamarcher: The Bond

Metalbandet fra Odda har disiplinert seg. Motstridende krefter blir ett på albumet The Bond, mener vår anmelder.

Kalender

Band dukker kanskje ikke opp som paddehatter her i Norge, men når man leser et knippe bandbiografier og så ser på et norgeskart, så kan det virke sånn. Storbyene er mest representert, men det er også en del innflyttere. Slik er det også med Dreamarcher. Røttene til bandet er byen Odda på Vestlandet, med Hardangervidda som nabo.

Ballade anmelder: The Bond – Dreamarcher (album, Indie).

Dreamarcher (Foto: Jarle Hovda Moe)

Etter at bandet Jitney ble lagt ned, startet bandmedlemmene Dreamarcher. I 2016 kom deres første plate. Det selvtitulerte albumet ga lytterne en opplevelse av eksperimentell progmetal, selv om lydbildet ikke fulgte et typisk spor som smaker av en metalproduksjon i vårt nåværende tiår. Det er ikke nedstemt og med full tyngde på gitar og trommer.

En annen ting de trakk på var at de kunne gå for sanger som hadde et mer rocka preg. Låten «Impending Doom» kan minne om Motorpsycho på 90-tallet og lekenheten til Astroburger. Men de viste også at de kunne leke med flere av metalens subsjangre. Platens første spor, «Beat Them Hollow», følger kraften og dommedagsnykkene i doom metal, mens «Burning the Remains» viser at de kjenner til metalen som dagens kids hører på, hvor det veksles mellom det tunge og melodiøse, men også koring med ren vokal og growling. Svakheten er at man kan få et inntrykk av at soundet er litt stakkato, hvor lekenheten og krumspringene deler opp albumet, snarere enn å bringe alt sammen til en helhet.

Det bindes sammen
Dreamarchers nye album har fått tittelen The Bond. Selv om krumspringene fremdeles er der, så er de gjort med mer disiplin enn på deres første fullengder. Det er ikke spredt på så store motpoler i sjangre at det føles oppstykket. Når det første sporet, «Coal», skrur deg inn, så er det to andre vestlandsband som dukker opp i bevisstheten. Det tunge, men litt drømmende soundet kan minne om komposisjonen til det bergenske postmetalbandet Krakow, mens vokalen kan trekke paralleller til et annet Bergensband, nemlig stemmen til Kjartan Ericsson: foruten å være en kjent radioprofil, er han også frontmannen i bandet Ribozyme.

Etter «Coal» stopper de umiddelbare likhetene til disse bandene. Resten av platen trekker flere impulser til seg. Du har vekslingen mellom det melodiøse, hvor så tempoet og hardheten skrus opp i midtpartiet, slik at lydbildet som er stammen på platen blandes med den særegne atmosfæren fra nyere amerikanske black metal, som for eksempel hos Deafheaven, Liturgy og Krallice.

Andre ganger har riffene tyngden og kraften til band som Gojira, som både greier å være blytunge, men som også greier å spille seigt og trekke inn elementer fra elektronisk musikk. Dette blir gradvis sterkere på platen, hvor låten «Black Water» plukker opp tråden fra «Coal» og virker som en oppgradert versjon av bandet i forhold til deres første plate.

«A Fail of Design» viser at tempoet dras opp samtidig som de holder på de melodiøse elementene. «From Which We Came» gjør det samme i motsatt rekkefølge. «The Body» har en annen struktur, og det satses på tyngde og koring på vokal; en populær fremgangsmåte innen mye moderne metal, men også innen Stavanger-hardcoren. Den sangen som skiller seg skarpest ut er «Dominance», hvor du i sangens begynnelse kan bli narret til å tro at dette er et instrumentalt spor med satsing på elektronisk musikk. Når hele bandet kimer inn, føles det ikke unaturlig i forhold til resten av platen. Låten føles som en videreføring av der platen startet. Denne sangen har også sine krumspring hvor tempoet økes og det sklir over i death metal mot slutten, men sammenliknet med resten av sangen passer det. «The Bond» har slik sett ikke bare diverse låter. De har også en spennende struktur og komposisjon som viser at Dreamarcher har tatt noen viktige skritt fra deres første plate.

Et vell av inspirasjon
I innledningen ble det vist til band som Krakow og Ribozyme. Disse eksemplene er ikke en rettesnor for hvordan Dreamarchers komposisjon er, men de kan peke på noen forskjeller. Disse to bandene trekker også på ulik inspirasjon på sine plater, men disse bandene fører det inn i lydbildet sitt og gjør det relativt sømløst. I tillegg til at det er snakk om et post-metal-band og et rockeband, så gjør de ikke sjangerblandingen like tydelig som det Dreamarcher gjør.

The Bond har forskjellige spenningskurver, forandringer i tempo og veksel mellom det tunge og melodiøse. Dessuten tar bandet fra sjangre som melodiøs black metal, hvor bandene Deafheaven og Krallice er gode eksempler. Samtidig kan bruken av duo-vokal vise til band som Oathbreaker, men også grooven fra Kvelertak.

Følelsen man sitter igjen med er et band som er tradisjonelt, men som også trekkes mot det moderne. Disse motstridende kreftene kommer sammen og blir til ett. Der hvor du skrudde deg inn i begynnelsen er ikke der hvor du havner på slutten. Det er noen sammenligninger man kan trekke, men blikket vandret på ny over norgeskartet, hvor man har reist fra en tradisjonell liten vestlandsby, hvor så melankolien blandes med tempoet fra en relativt stor by.

Om dette var motivet til Dreamarcher er uvisst, men denne musikalske reisen har gravd seg lenger ned i underbevisstheten enn campingturene med mor og far. Mer fornøyelig var den også.

SE OGSÅ BALLADE VIDEO fra april 2019, der Dreamarcher var med i fredagsspalten med musikkvideoen «Aske».

Knut Gigstad

Dreamarcher – The Bond
Utgitt på Indie Recordings 27. september 2019

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.