Kunstpolitikk bør være generatoren i en ny kulturpolitikk, skriver Glenn Erik Haugland.

Glenn Erik Haugland Foto: Privat

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende. Det er gjengitt etter forfatters ønske.

Kulturpolitikken har rykket opp fra politikkens bakgård til en plass i rampelyset. Når statsråd Listhaug må trekke seg på grunn av et Facebookinnlegg, eller et hundretalls amerikanske aviser går sammen for å forsvare seg mot angrep fra verdens mektigste leder, så sier det noe om bølgene Trine Skei Grande skal sjøsette en ny kulturmelding i.

Kulturmeldinger har de siste årene vært forsiktige knebøyninger og rituelle oppramsinger av tingenes tilstand. I en tid der mange aktivt skaper og promoterer egne sannheter, bør en slik melding være alt annet enn tilbakelent. En ny kulturmelding må åpne for nye innsikter og nye kulturpolitiske svar. Det er vår virkelighetsforståelse, vår evne til tenke kritisk, til å tilpasse oss, og forstå de mange motstridende narrativ som fyller dagene våre; vårt selvbilde som er i spill. En ny kulturmelding må ha noe å melde og skapende kunstnerisk virksomhet bør være kjernen i det kulturpolitiske svaret.

Kunstpolitikk bør være generatoren i en ny kulturpolitikk.

Kunstpolitikk bør være generatoren i en ny kulturpolitikk.

Kulturpolitikk handler om felleskapet, om hvem vi ønsker å være som et «vi». Kulturpolitikk handler om samtalene, språket, bildene, minnene, lydene og fortellingene som definerer felleskapet. Kunsten og det kreative kulturlivet spiller en nøkkelrolle i all utvikling. Om kulturpolitikk handler om å dyrke et større «vi», handler kunstpolitikk om det motsatte. Kunstneren er en hypersubjektiv aktør som først og fremst er et «jeg» med sitt eget trollsyn. Kunstpolitikk handler om hvordan det offentlige kan hjelpe frem den beste kunsten.

Det er viktig å skille mellom kulturpolitikk og kunstpolitikk. En politikk for felleskapet og en politikk for individuelle skapende kunstnere krever vidt forskjellige virkemidler, selv om mye av det vi dyrker som norsk kultur en gang er blitt skapt av en forfatter, komponist, filmskaper eller billedkunstner.

Målet for kunstpolitikken må være å skape et enda større spillerom for kritisk fritenking og det skapende. Politikere må våge å framsnakke kunst på samme måte som USA’s president Kennedy gjordet det da han snakket om hvordan en kunstner styrket «fiberet i vårt felleskap» ved å skrive bøker, komponere musikk eller fotografere.

Den nye kulturmeldingen er også nødt til å ta inn over seg og svare på en rekke urovekkende tendenser. Enkle, fascistiske ideer virker tiltrekkende, og blokkerer for kompleksitet, selvinnsikt og empati. Motgiften er det frivillige kulturlivets evne til å virke samlende, pressens evne til å sette spørsmålstegn ved maktpersoners narrativ og kunstens evne til å minne oss på hvem vi er på godt og vondt. Forførende fiksjon og forbannet diktning bør overlates til kunstnerne, og ikke politikere i lederposisjoner. Det er vi som er proffene.

Å kunne skille mellom sant og ikke sant, vil bli stadig viktigere. Sosiale mediers evige tilstedeværelse er som skapt for å pumpe opp og mangfoldiggjøre usannheter til å fremstå som sanne. Bruken av kunstig intelligens vil i fremtiden utfordre vår oppfatning av hvem vi er som mennesker. Det kulturpolitiske svaret på dette er å stimulere til kritisk tenkning, evnen til å føle empati, evnen til å fantasere, skape og forestille seg og ikke minst gjennom kunst og kulturopplevelser minne folk på hvem vi er og hvem vi aldri kan bli.

Jeg har syv forventninger til den nye kulturmeldingen:

1. Kulturmeldingen må være ambisiøs. Politikken må våge å snakke høyt om betydningen av det nyskapende.

2. Kulturmeldingen må by på nye fortellinger om felleskapet. Vi trenger nye selvbilder, nye perspektiv og nye identiteter for å møte dagens utfordringer.

3. Kulturmeldingen må bidra til å bedre vår selvinnsikt som samfunn og individer.

4. Kunstens kompleksitet er en motgift til forenkling og maktmisbruk.

5. Kulturmeldingen må stimulere til sosial nytenking. Hvor er de nye møteplassene og hvor møtes vi når alle neser synes å være vendt mot smarttelefonen?

6. Kulturmeldingen må prioritere innlevelse og innsikt og det forunderlige fremfor passiv underholdning.

7. Kulturmeldingen må stimulere til nye idéer om samfunnsutvikling. I møte med overveldende informasjonsstrømmer trengs kreativ nytenkning og kritisk tenking.

Skaperkraft har gjennom menneskets historie alltid vært viktig for vår utvikling. Historiker Yuval Noah Harari, forfatteren av blant annet «Sapiens», sier dette: «Glem programmering, det viktigste vi kan lære våre barn er å skape og gjenskape.»

Skapende arbeid handler om å bruke fantasien, leve seg inn i andres liv og oppøve evnen til kritiske valg, både for den som skaper og for de som oppsøker ny musikk, film, bøker, dans, teater og billedkunst. Når vi nå står overfor avgjørende valg for fremtiden, trenger vi mer deltakelse, mer empati, mer kritisk tenking og mer skaperkraft.

Glenn Erik Haugland
Komponist

Publisert:

Del: