I 1989 innser Freddi, hovedpersonen i romanen Sukkersug, at heroin har gjort sitt inntog i Norges rockemiljø. – Der hvor jeg vanka var det veldig tydelig fra 1985, 1986, 1987. Da så jeg sprekkene i det norske rockemiljøet, forteller forfatter Sverre Knudsen i andre del av Ballades intervju. Han snakker også om det sekteriske rockemiljøet i Norge på tampen av 1970-tallet, hvorfor han mener rockerne er i ferd med å ta over sjømannsrollen i litteraturen og om ettermælet til The Aller Værste.

The Aller Værste

Av Øyvind Holen

I romanen Sukkersug følger vi tenåringen Freddi gjennom oppveksten og fram til han møter veggen i form av alkoholisme flere år senere. Det er ingen selvbiografisk roman, men forfatter Sverre Knudsen innrømmer at det er mange paralleller mellom sitt liv og romanfigurens. Det er heller ingen nøkkelroman, men mange i miljøet vil nok kunne kjenne igjen seg selv og flere episoder.

For Freddi handler rusen stort sett om alkohol, men i 1989 innser han plutselig at det norske rockemiljøet har fått en ny fiende: «Jeg forsøker å jobbe med musikk igjen, er i studio og oppdager at en av brødrene junker. Han sier det er speed, men jeg tror det er heroin. Plutselig oppdager jeg at han ikke er den eneste. En annen venn, bare noen år yngre enn meg, har blitt hekta på heroin, mens to andre har begynt å røyke det jevnlig.» At heroin var i omløp blant norske rockere var lenge et helt uhørt tema i offentligheten, og ikke før Joachim Nielsen døde i 2000 ble tabuet brutt.

— Det har alltid vært mye dop i forbindelse med rock, også i Norge, men jeg følte ikke at det var noe synlig problem til ganske langt ut på 80-tallet. Da jeg gikk rundt i korridorer og bakgater og stoppet de folka som hadde holdt på en stund, så kunne jeg se at effekten begynte å komme. Det er sånn at alle klarer å være jævla kule på heroin en gang. Noen klarer to og tre, og noen klarer tusen, men de fleste klarer veldig mye mindre enn det. Og når man ikke klarer det lenger, synes det på langt hold. Og dit kom vi på slutten av 1980-tallet. Der hvor jeg vanka var det veldig tydelig fra 1985, 1986, 1987. Da så jeg sprekkene i det norske rockemiljøet, selv om det fremdeles ikke var veldig mye av det vel og merke.

Ingen nøkkelroman

Knudsen vil ikke kalle Sukkersug en nøkkelroman, men innrømmer at det er mange nøkler i boka dersom man begynner å lete. Noe annet er tidløsheten i «the rise and fall»-historien om Freddi. Det kunne like gjerne vært Jokke eller Hank Von Helvete som lå oppløst i sykehussenga.

— Det er mange konkrete personer til stede i boka, men jeg har forsøkt å gjøre det uviktig – for det er ikke den typen roman hvor det er nødvendig. Men folk som var i miljøet på den tida vil kunne plukke ut mange kjente figurer. Hvis man derimot plukker historien fra hverandre, ned til 100 punkter, så kunne man brukt disse 100 punktene på en helt annen tid og en helt annen stilart enn punk- og new wave-miljøet.

I romanen rives Freddi mellom barndommen og voksenlivet, AKP(m-l) og Unge Høyre, kunsten og arbeidslivet, rusen og hverdagen. Og Freddi forteller om musikken som forandret livet hans; Jim Reeves, Roxy Music og Sex Pistols. Sverre Knudsen er ikke Freddi, men akkurat her er de 100 prosent enige. Motsetningen mellom den gryende punkeren Freddi og de alvorlige politikerspirene i SUF og senere AKP(m-l) preger også fortellingen. Freddi er ikke så politisk engasjert, og for ham handlet tilhørigheten mer om musikkinteresse og utseende. «Veien fram til vårt politiske standpunkt var ganske komplisert og fullstendig tilfeldig. Det hadde mye med parkaser å gjøre, dessuten handlet det litt om været, litt om design og mye om musikk,» forteller Freddi. Det var rett og slett så enkelt at mod-parkasen, gjort kjent av The Who, var mye mer omfangsrik og henslengt enn de strenge og stive suffeparkasene som minnet for mye om lagerfrakker for kalde lagre. I det spirende rockemiljøet var fraksjoneringen om mulig enda mer alvorlig og omfattende enn på den politiske venstresiden.

— På 1970-tallet var norsk rock definitivt en subkultur, delt inn i mange sterkt atskilte undergrupper. Hørte du på Roxy Music, var det ikke så mange andre du kunne henge sammen med. Nå lever vi en langt mer allsidig tid, hvor det er mer akseptert å like svært forskjellig musikk. Hadde for eksempel noen visst at jeg kjøpte Wuthering Heights av Kate Bush i 1978, ville jeg ikke kunne ha vist meg ute på en måned. Særlig fordi jeg likte plata. Eller hvordan vi så på dem som hørte på disco for eksempel. Jeg var i London på den tida, og da kunne du ikke møte noen soulboys, som vi kalte dem, uten at du begynte å slåss. Du var forplikta til å slå dem ned. Slik var det.

Sverre Knudsen har utgitt bøker siden 1989, men det tok altså over 15 år før han klarte å skrive om det som var den viktigste delen av livet hans gjennom hele 1970- og 1980-tallet. Han sier selv at han har lyst til å skrive denne romanen i 20 år, men at det samtidig har vært så nært at han bare har vært nødt til å vente. Først nå følte han at tiden er moden. Men har ikke klimaet for romaner med band og musikk i viktige roller også endret seg de siste årene? Vi har selvsagt hatt pionerverk av Morten Jørgensen, Torgrim Eggen, Ragnar Hovland og Frode Grytten, men i de siste årene har vi sett en kraftig økning i det vi kan kalle rockeromaner. Bare i år slipper Anders Bortne fra Whopper, Erlend Erichsen fra Gorgoroth, May-Irene Aasen fra Jokke & Valentinerne, Frithjof «Biff Malibu» Jacobsen fra Gluecifer og Erik Honoré (Velvet Belly, Nils Petter Molvær) romaner der musikken er i fokus. Samtidig som bokhyllene fylles opp av stadig flere norske musikkhistoriske verk.

— Dette med band og sånn er ikke hovedgreia i Sukkersug, og jeg vil tro at hvis man kommer til et norsk forlag med en idé om å skrive en roman om noen fyrer som har spilt i band og møtes ti år senere ikke vekker den største interessen. Men kanskje det er kommet en liten bølge? Dette handler jo om at generasjonene som var unge i 1979 er blitt voksne og fått barn, og er blitt en del av det etablerte. Selv om vi er en lite synlig generasjon på mange måter, så har mange av oss makt til å sette dagsorden. Når gamlinger hører på gammel rock, så er det plutselig en del av den brede kulturen. Det er hyggelig, det, mener Knudsen.

Den nye sjømannen

Han er mer opptatt av alle de som ikke får publisert ett eneste ord, selv om de er flinkere enn alle andre. Da kommer vi igjen tilbake til mytene om rus og kunst.

— De mest geniale menneskene jeg har møtt har aldri skrevet noe, og noen av dem forsvinner bare i dårlig hasjrøyk eller mer opprivende og destruktive ting. Det er veldig sikkert at folk som har lyst til drive med musikk eller litteratur veldig lett faller ut i de mørke mytene om hva det handler om. Det kan ha noe med forbilder å gjøre. Man leser og hører på sine helter, og så ser man kanskje at de som man fascineres mest av er de som rører borti noe som er farlig. Så studerer du livet deres nærmere, og innser at de også har levd ganske farlige og dramatiske liv. På én måte er dette en billig måte å slippe unna på. I det siste har jeg lest mye av J. M. Coetzee, og selv om ungdomstida hans var i London på 1960-tallet var det ikke akkurat rock’n’roll. Han jobba på IBM, og er i sine bøker mer opptatt av kostskoler og trikkebilletter. Men det er fabelaktig litteratur, og det handler om en indre kamp som er like mørk og skummel som en Nick Cave, en Majakovskij eller en Rimbaud. Kanskje enda tøffere, siden han ikke har den heltestatusen du lett får hvis du har levd et tøft liv.

Det er denne bevisstheten rundt forfatteres levde liv som førte til at Knudsen ofte tar seg selv i å grine litt på nesa over folk med forfatterutdannelse, og føler at den økte strømmen med romaner skrevet av rockere på sett og vis er en videreføring av den gamle sjømannsrollen i litteraturen. I gamle dager dro ungdom til sjøs for å se verden og oppleve eventyr, nå spiller de i band isteden.

— Rock’n’roll har tatt over det å dra til sjøs, rockerne har jo til og med tatt tatoveringen fra sjømannen. Jeg har en fetter som er ti år eldre enn meg, og han dro til sjøs etter skolen. Jeg syntes det virket utrolig spennende, men hadde ikke den samme mulighheten. Se på forfattere soom Joseph Conrad, Arthur Omre og Aksel Sandemose. De dro kanskje ikke til sjøs alle sammen, men de dro ut i verden for å oppleve ting. Så brukte de opplevelsene i bøkene sine.

På den annen side stiller Knudsen spørsmål til hvor interessant rockerollen er for folk flest. Rockemiljøet er fortsatt et lukket miljø, og Knudsen har gang på gang i livet overvurdert hvor interessant verden rundt synes det er å spille i band.

— Å spille i band er det viktigste jeg har gjort, i forhold til at jeg er blitt det mennesket jeg er. Ikke bare det at jeg har stått på en scene og følt meg som en rockestjerne, men også hele prosessen ved å jobbe sammen med andre. Du skaper noe som er ganske omfattende, og det er veldig spennende.

Drømmer om plate

I dag er Knudsen fullblods forfatter, og siden debuten med romanen Strålende nederlag i 1989 har han skrevet snart 20 romaner, ungdomsbøker, diktsamlinger og krimbøker. Det skal han fortsette med, men det betyr ikke at han er fornøyd med bare å være forfatter. Han har ikke gitt opp drømmen om å skrive det store skuespillet, og det mangler ikke på planer og ønsker for framtida.

— Jeg vil skrive fire krimbøker, og når jeg har gjort det er det noen andre bøker jeg vil skrive med mer indre drevne handlinger. Det ligger en historie til med Freddi der også,men jeg vet ikke helt om jeg kommer til å skrive mer om ham. Jeg har skrevet noen små teaterstykker, og det er fascinerende hvor vanskelig det er. Jeg kan skrive greie bruksdramaer, men det er ikke det jeg vil, Jeg har lyst til å skrive noe med mer mening.

I planene ligger også et ønske å om jobbe med musikk igjen. Kanskje en plate under eget navn? Kanskje noe helt annet?

— Jeg har ingen veldig konkrete planer om å jobbe med musikk igjen, men jeg har et ønske. Jeg har begynt på flere prosjekter de siste ti årene, men det er ikke blitt noe av ennå. Det handler ikke bare om at man skal tenke kommersielt og få til noe som selger, men å lage noe handler jo like mye om å være i dialog med verden rundt deg. Da må du lage noe som fungerer , for en plate med akustisk gitar og sang kan man lage når som helst. Det er alltid like aktuelt, men det er ikke det jeg har hatt lyst til. Jeg har prøvd på andre musikkformer og sjangre, men nå har jeg først og fremst mye skriving å gjøre.

Helt til sist må vi spørre om Knudsen er fornøyd med ettermælet til The Aller Værste. I alt maset om «de fire store fra 1980-tallet», deLillos, DumDum Boys, Jokke & Valentinerne og Raga Rockers, glemmer man lett forarbeidet til de norske rockebandene i etterdønningene av punken tidlig på 1980-tallet.

— The Aller Værste, Kjøtt og DePress var storebrødrene til «de fire store». Vi tilhører vel egentlig den samme bølgen, men vi solgte mye færre plater. Vi ble ikke spilt på TV og radio, men vi brøytet vei for de som kom etter. Dette sier jeg uten bitterhet, og jeg er utrolig happy med ettermælet vårt. Bare i løpet av det siste året har vi solgt 2000 eksemplarer av Materialtretthet. Det går ikke en måned uten at jeg støter på eller får epost fra en The Aller Værste-fan, og de er gjerne 15-16 år gamle. Det som er synd er at vi for ikke så lenge siden hadde planer om en trippelkonsert med oss, DePress og Kjøtt, men det var da jeg fant ut at Helge Gaarder var syk. Og nå er det dessverre for sent.

Knudsen ruger som nevnt på en mulig roman til med Freddi i hovedrollen, men fortellingen om The Aller Værste finner man ikke i bokhyllene.

– Er man interessert i den delen av historien, kan man gå i en platebutikk. Trekker man paralleller mellom romanen og det jeg har gjort, finnes det jo flere plater med band jeg har spilt i, avslutter Knudsen.

Du kan lese et utdrag fra Sukkersugher.

Publisert:

Del: