Etter bare tre års eksistens har Alarm-prisen blitt større og viktigere enn noen hadde regnet med, og blir i tillegg viet stor oppmerksomhet av NRK TV. Ballade bringer her videre et større intervju gjort med Alarm-general Svein Bjørge i forkant av arrangementet. Her snakket han om Alarms historie, forholdet til Spellemannprisen, samkjøringen med by:Larm – og hvorvidt prisen fremdeles kan kalles “et arrangement for de få”.

Svein Bjørge, 2003 (Foto: Nina Ruud)

Av Knut Steen

— Det er viktig for oss å holde bakkekontakten, og aldri glemme hvorfor vi gjør dette, sa Bjørge til by:Larm-avisen i januar. – Alarm-prisen begynte som en idé om en uformell kåring av årets beste plater, og ble drodlet videre til en pris som skulle ha klar fokus på den gode musikken og det genuint musikkinteresserte publikumet. Fordi det gikk såpass bra, med 200.000 treff og 10.000 stemmer på nettsidene våre med de nominerte bandene, valgte vi å fortsette, forteller Svein Bjørge.

Men selv om nettoppslutningen var god, visste ingen om arrangementet ville bære seg økonomisk:

— Til å begynne med lurte vi fælt på om Rockefeller kom til å bli for stort. For å finne ut hvem som skulle gjøre hva satte vi oss ned, ni venner, og dannet Alarm-stiftelsen, som er den samme som består i dag. Nå gikk jo arrangementet strålende, og vi fylte opp stedet – men det var litt skummelt til å begynne med, for vi hadde null kroner til førstemann betalte billett i døra, sier Bjørge.

Rockefeller fyltes opp, og suksessen var et faktum. Alarmkomiteen gikk raskt i gang med planleggingen av Alarm 2002, som skulle anta en helt annen form enn “generalprøven” i 2001:

— Det andre året var vidt forskjellig fra det første – denne gangen hadde vi penger til å betale proffer for å arrangere showet: Med fem scener trengte vi mye ekstra PA, lys, riggere og teknikere. Selv om dette koster penger regner vi med overskudd, som kommer til å rake ut hvert år. Alt går til Alarmjuryens pris, som er en pengepremie til et band vi synes fortjener det. Foregående år fikk Amulet 25 000, planen er at etterhvert som arrangementet vokser, vil også summen bli større.

Begge deler slo altså til i år. Ikke bare var showet på Samfundet langt mer profesjonelt enn de tidligere to årene – Ephemera kunne også spasere av scenen med brede glis og en sjekk på 50 000 kroner under armen. Hele arrangementet ble avviklet for under 300 000 kroner.

Bjørge nevnte i intervjuet med by:Larm-avisen også muligheten for å trekke inn en sponsor, som kan ønske å spytte penger inn i prispotten:

— Det er viktig for oss at sponsoren er riktig for oss, og at pengene kan gis uten noen som helst føringar, gjerne etter modell av for eksempel Mercury Music Awards, som er en rent sponset greie. Planen er at overskudd fra festivalen, i tillegg til eventuelle sponsorer, skal utgjøre en stadig stigende pott, som etter hvert vil kunne utgjøre såpass at den vil bety en del for artisten.

“Alarm er ikke for de mange, men for de få” har vært et motto for Alarm fra begynnelsen. Nå virker det som enkelte bekymrer seg for at Alarm-prisen er i ferd med å ete seg innpå Spellemannsprisen. Er det på tide å forandre sloganet deres?

— Alarm har vokst ekstremt fort, og er vel ikke lenger for de få. Men vi er heller ikke noe som likner på Spellemannsprisen, mener Bjørge: – Det virker som enkelte innen bransjen har fått litt panikk, fordi de ser oss som en utfordrer til Norges eldste og mest etablerte musikkprisutdeling. For meg føles det absurd. Alarm er en pop/rock-pris, som nomineres av musikkjournalister, mens Spellemannprisen dekker alt som er av genre.

Bjørge stiller seg likevel ikke helt uforstående til de som sier at prisene i fjor hadde for mange likhetstrekk:

— Jeg kan til en viss grad forstå de som mente at de to prisene liknet for mye på hverandre – men sammenlikningene ble likevel overdrevne. Vi har likevel tatt kritikken til etterretning, og redusert antallet journalister som får lov til å nominere fra 90 til 60. Grunnen er at vi så at en del av de såkalte musikkjournalistene hadde dårlig peiling på norsk musikk, så nå inviterer vi i stedet 60 stykker som jobber som musikkjournalister på heltid, til å være med å nominere.

NRK kom etter hvert kom kraftig inn med dekningen av årets prisutdeling, men i romjulen – da dette intervjuet ble gjort – så situasjonen åpenbart annerledes ut.

— Vi har blitt kontaktet av flere TV-kanaler som vil overføre Alarm-prisen, noen sa at alt som manglet forrige gang var at kameraene var skrudd på. Men vi sa nei. Vi føler ikke at Alarm-prisen er klar for TV enda. Den er bra som den er. Men vi lukker ikke døra. Vi ønsker å fortsette å være litt sære og smale, så hvis vi skal på TV, skal vi gjøre det i tråd med Alarm-ånden, og beholde kontrollen. Vi må bli langt mer etablerte før vi vurderer TV, det er reelt sett det andre året vi gjør dette. Du skal huske på at vi bare er en liten gjeng mennesker som jobber på dugnadsånd. Hvis vi føler at vi mister styringen forsvinner mye av moroa.

Alarm har av menge blitt kalt en alternativ-pris. Er det en betegnelse Bjørge er komfortabel med?

— Ja, det ønsker vi å være, selv om vi naturligvis gleder oss over å se hvor mange genuint musikkinteresserte mennesker som finnes i landet. Vi har nå (27. desember) passert 500.000 treff på siden, og nærmere 100.000 stemmer på de nominerte bandene. 50.000 av disse kom inn den første uken alene, forteller en strålende fornøyd Bjørge, som presiserer at da er det snakk om unike IP-adresser.

Fornøyd er Alarm-komiteen også med at det ble samlokalisering med by:Larm i år.

— For seks måneder siden kom det en forespørsel fra by:Larm om et samarbeid. Jeg samlet styret, og vi ble enige om å takke ja til tilbudet, forteller Bjørge.

Utdelingen av Alarm-prisene finner sted først på den siste kvelden, men Alarm kommer til å eksistere innimellom og samtidig med by:Larm hele helgen – hvordan kommer dere til å synliggjøre Alarm i forkant av utdeling?

— Vi kommer til å være svært synlige. På listene over hvem som skal spille hvor, vil Alarm-bandene være merket med et flagg, og vi vil i tillegg ha egne postere som forteller hvor våre band spiller, sier Bjørge, som er uenig i kritikken som har gått ut på at by:Larm bandene blir devaluert, og stående igjen som oppvarmingsband for Alarm-artistene:

— By:Larm trekker også fordeler av at Alarm-band kommer til å “toppe” på de fleste konsertene. Dette passer bra, for by:Larm-bandene er det ikke så mange som kjenner til, mens flere har hørt om Alarm-bandene. Sånn slett kan By:Larm konsentrere seg om å få frem de mindre artistene, mener Bjørge, som også ser en annen nyttig funksjon av årets ordning:

— Målsetningen er også å utvikle by:Larm til å bli mer åpen for det vanlige publikummet, og ikke bare bransjen. Vi ønsker å fylle alle klubber til randen hver kveld, og anspore til mer musikkinteresse generelt. Kommer man for å se en artist man kjenner til, skal man også kunne få med seg flere band, som man kanskje liker.

Igjennom samlokaliseringen håper Bjørge å kunne forlenge den såkalte by:Larm-effekten:

— Du vil se at det er flere band som spilte på bylarm i fjor, som er Alarm-band i år.

Så planen er å legge inn to trappetrinn på veien til en artistkarriere – som kanskje er lettere å nå gradvis enn få platekontrakt fra scratch?

— Helt riktig, på by:Larm får helt ukjente artister muligheten til å presentere seg. Neste trinn er Alarm. Da har artisten kanskje kommet litt lenger, selv om det fremdeles er mange som har kontrakter med små selskaper, og ønsker å ta steget videre.

Bjørge har tidligere kalt Alarm-prisen for “et ulønnet hobbyprosjekt som belønner kvalitet”. Nå som festivalen har vokst så fort – har fristelsen vært der til å omgjøre Alarm til et kommersielt, lønnsomt foretak?

— Nei, aldri i livet. Dette er fryktelig mye jobb, og ingen får betalt. Men vi er en bra gjeng på ni stykker, der hver har sitt spesielle felt til daglig, som de bruker i Alarm-øyemed. Vi leier riktig nok inn en del folk, men det er ingen flere frivillige – vi gjør alt fra organisering til bæring av bruskasser til backstage- og plakatoppheng selv.

Dette høres jo nesten kvalmende koselig ut – er dere virkelig et lykkelg lite kolkos?

— Hehe, ja foreløpig er vi det. Det vi har til felles, er en brennende interesse for musikken og et kick av å få ting til å fungere. Det er utrolig moro å gjøre dette – når vi ikke har det gøy lenger, kutter vi ut.

Men enn så lenge er det fullt kjør:

— Det er klart jeg gleder meg veldig – og aller mest til prisutdelingen: Det varmer å se hvor oppriktig glade artistene i fjor ble for å vinne. Flere har gitt utrykk for at det er ekstra gjevt å vinne noe folk som har peiling på musikk har nominert, og så mange tusen har vært med å stemme på. Så lenge både musikerne og de oppriktig musikkinteresserte har tro på oss, er det en fryd å drive med Alarm-prisen.

Publisert:

Del: