Å skulle miste Blå vil være en liten tragedie. Et tap av Blå vil ikke minst være nok en flau påminnelse om en hovedstad helt uten politisk ansvar for annet enn det finkulturelle, skriver Oslo Kultursenters Svein Bjørge i dette innlegget til Ballade. – Det MÅ være et paradoks for Kulturbyråden og Oslo Kommune at samtidig som Erling Lae og Byrådet i Oslo triumferende proklamerer at man skal bli Kulturhovedstad i 2011, så sliter de uavhengige kulturaktørene i byen tyngre enn på mange, mange år, skriver Bjørge, som oppfordrer kulturadministratorene til å ta stilling hva slags kultur man skal definere som “nyttig og satsningsverdig”.

Blå (foto: Simen Berg)

Av Svein Bjørge, Oslo Kultursenter

Å skulle miste Blå vil være en liten tragedie. Først og fremst for Oslo, men også for norsk kulturliv generelt. Blå er svært viktig, ikke bare som nok en scene å eksponere seg på, men en scene som flytter grenser, ikke minst genre i mellom. Blå har vært observante, kreative og åpne, som få andre scener i Norge.

Blå har alltid langt på vei tilbudt en totalopplevelse av musikkgenre og kulturutrykk generelt. Og ikke minst, de har presentert kvalitet. På grunn av dette har også Blå klart å skape et helt unikt miljø rundt klubben. Et miljø som inspirator, møteplass, og referansepunkt som har forgreninger og ringvirkninger til hele Norge.

Et tap av Blå vil ikke minst være nok en flau påminnelse om en hovedstad helt uten politisk ansvar for annet enn det finkulturelle. I motsetning til de fleste andre større byer i Norge, så har Oslo aldri hatt noen helhetlig, fremtidsrettet kulturplan. Støtte til det uavhengige kulturlivet i byen har nærmest vært et nødvendig onde. Kulturbyråden føler nok presset til å hjelpe Blå med straksmidler nå, ikke minst for symboleffekten, men problemet er mye større og langt mer alvorlig enn enkelttilfellet Blå.

De frivillige kulturaktørene i Oslo trenger en forutsigbarhet i forhold til driftsmidler, men også en langt tettere dialog mellom kommunen og kulturaktørene for bl.a. å fange opp problemer á la det Blå nå har kommet opp i, og som knekte ryggen på So What, tidlig nok. Vi blir hele tiden konfrontert med at “dette skal den nye Kulturetaten ta tak i”, og selv om Gro Balas meget vel kan være et godt valg, så er den overhengende faren med nok en kommunal etat, at den bare blir kommunens forlengede arm, og ikke visa versa. Da er man nesten like langt.

Nettopp derfor er det nå også endelig tatt et initiativ til å etablere Oslo Kultursenter, en interesseorganisasjon for de uavhengige kulturaktørene i Oslo. En organisasjon som allerede representerer svært mange av Oslos kulturaktører, og som øker i medlemsmasse for hver uke.

Det MÅ være et paradoks for Kulturbyråden og Oslo Kommune at samtidig som Erling Lae og Byrådet i Oslo, triumferende proklamerer at man skal bli Kulturhovedstad i 2011, så sliter de uavhengige kulturaktørene i byen tyngre enn på mange, mange år. Særlig har røykeloven spist grådig av de små marginene man så vidt overlevde på tidligere. Det finnes selvsagt ingen kompensasjon for slikt. Man skal også være klar over at de aller fleste driver med en større og mindre grad av dugnadsånd fra frivillige. Kort og godt fordi man ikke har råd til å lønne alle det de reelt legger ned i arbeid.

Personlig har jeg stor tro på Erling Lae og hans initiativ for å gjøre Oslo til en kulturhovedstad. Det unike med Oslo i så måte er at tilbudet og miljøene finnes der, ennå. Lae er en svært dyktig, visjonær og ærlig politiker med et oppriktig engasjement, ikke minst for bredden i kulturen. Lae er også befriende frekk nok til å si at selv om EU skulle si nei til Oslo som Kulturby, så skal Oslo uansett bli kulturby. Sånn skal det lyde! Lae har selvsagt en tanke bak dette, og vet meget vel at skal hans planer kunne realiseres, så må han før eller siden, på veien mot 2011, få til et vel fungerende samarbeid mellom alle kulturaktørene i byen, og man må bygge et nettverk og en infrastruktur som fungerer begge veier. I så måte må et fungerende Oslo Kultursenter være en gavepakke til kommunen.

En nærliggende tanke for å ta et virkelig seriøst tak for Oslo som en europeisk kulturhovedstad må være opprettelsen av et Kulturfond med midler fra kommunen, men også fra næringslivet. I det ligger den virkelige muligheten for Oslo som kulturby. Men, før man kommer dit, må man ta den store, prinsipielle debatten om man virkelig vil, og tør, satse på kulturen i Oslo. Den debatten handler ikke bare om en klubb som Blå skal overleve eller ikke, men om hva kultureliten av kulturadministratorer definerer som nyttig og satsningsverdig kultur og ikke. Personlig er jeg ikke så overbevist om at f.eks Oslo Nye Teater tilbyr så mye mer høyverdig, kvalitativt teater enn f.eks Grusomhetens Teater gjør. Sannheten er vel heller at de som fordeler kulturpottene har større personlig utbytte av og kjennskap til de etablerte, tradisjonsrike kulturinstitusjonene. Igjen; nettopp derfor trenger Oslo Kommune en aktør som representerer et uavhengig bindeledd mellom kulturaktørene og seg selv, som kan fortelle dem hva som egentlig rører seg i kulturlivet i Oslo, og hvor problemene sitter.

Viktig er det også å gå gjennom den fortsatt tilstedeværende kreftbyllen av en argumentasjonen at “er ikke et kulturprosjekt liv laga, så fortjener det heller ikke livets rett”. Skal man være konsekvent på den argumentasjonen, så bør man da også fjerne støtten til de fleste nasjonale og kommunale teatre, symfoniorkestre, operaen, museum, osv. Institusjoner som blir tilført millioner på millioner bare i driftstøtte. Så kan man jo se hvem som er “liv laga”. De fleste av oss ønsker det selvsagt ikke slik.

I en tid hvor Richard Florida kan fortelle oss mye om fremveksten til den “kreative klassen”, og en rapport fra Østlandsforskning viser at Kulturnæringene sysselsetter hele 87.000 personer (ikke medregnet dugnadsarbeid!), og hvor andelen definert som “utøvende kunst” er den som viser sterkest vekst, bør også Oslo kommune så raskt som mulig ta et endelig veivalg. At Blå ligger med brukket rygg, er nok dessverre bare toppen av et råttent isfjell. De uavhengige kulturaktørene sliter tyngre enn kanskje noen gang etter mangfoldige år med kommunal neglisjering, og artister (“utøvende kunstnere”) har snart ikke øvingslokaler i byen. Det holder rett og slett ikke lengre å skyve en lenge bebudet kulturplan foran seg som en skjold. Det som skjer i Oslo, skjer nå – og det er for lengst på tide å ta opp det ubehagelige, men nødvendige spørsmålet hva Oslo kommune vil med det uavhengige kulturlivet i byen sin.

Svein Bjørge
Oslo Kultursenter

Publisert:

Del: