– Vi kom dessverre aldri frem til en tilfredsstillende tittel på vårt stykke, og til slutt endte vi bare opp med å kalle det ‘Suzannah’. Men jeg tror det hadde vært bedre om vi hadde maktet å formulere avstanden mellom vår versjon og ‘originalen’; det var nemlig aldri vår intensjon å lage en ren musikkteaterversjon av skuespillet. Det sier regissør Atli Ingólfsson om versjonen av dette Jon Fosse-stykket.

Suzannah_Jon Fosse (Foto: Anna Forsell)

Av Jon Øystein Flink

Som navnet antyder er Atli Ingólfsson av islandsk opprinnelse; han er født i Njardvik i 1962, og studerte komposisjon i Reykjavik før han satte kursen sørover for å fordype seg i studier i Milano, Paris og Bologna. Han er i dag en mye spilt komponist, ikke minst i Nord-Europa, men dette er første gangen han skriver for teateret.

Imponerte kritikerne
Cinnober Teaters oppsetning av “Suzannah”, som hadde première på teater Atalante i Göteborg i desember 2005, maktet å imponere en hærskare av svenske kritikere:

“Höginteressant finner jag denna Suzannah av två skäl: som musikdramatiskt verk har föreställningen en konsekvens och detaljrikdom som är enormt precis; som fusion av olika kulturuttryck är den dessutom på et avancerat sätt absolut samtida.” skriver Sven Rånlund i GP.

“Lysande ögonblick av maximalt osäkrad musikteater […] I “Suzannah” lägger sig inte Atli Ingólfssons musik som en förklarande undertext, utan ökar snarare känslan av ordens utsatthet och äventyrlighet,” skriver Dagens Nyheters anmelder Martin Nystrøm. “Et raffinerat musikdramatisk verk. […] som blev man vaggad inuti en dikt,” lyder det fra Sven Rånlund i Göteborgposten; og Björn Gunnarssom i Helsingborgs Dagblad slår fast at dette er “något av det beste Fosse skrivit.”

Jon Fosse
Egentlig er “Suzannah” altså et av Jon Fosses utallige dramaer, skrevet på bestilling fra NRK. Det norske publikum fikk muligheten til å overvære premièren i en versjon for fjernsynsteater i 2004. Stykket er et monologisk skuespill som iscenesetter Henrik Ibsens “mystiske” hustru Suzannah i tre ulike stadier av livet, gestaltet av tre forskjellige skuespillere. I NRKs versjon var det Wenche Foss, Hildegunn Riise og Ane Dahl Torp som portretterte dikterens hustru, og resultatet ble akkurat så vart og poetisk som man er vant til i Fosses univers: Lyrisk stillhet, alsheimersk gjentagende, dypt og gripende for noen, tregt og kjedelig for andre.

Uansett hva man mener om en såkalt typisk “fossesk” forestilling, er det ikke dette som venter oss når skuespillerne Sara Estling, Helén Hansson og Lena Nordberg ikler seg Suzannahs habitt under årets Ultima. Komponist Atli Ingólfsson går så langt som å påstå at dette ikke er Jon Fosses Suzannah, det er Atli Ingólfsson og Svante Aulis Löwenborgs Suzannah.

— Vi kom dessverre aldri frem til en tilfredsstillende tittel på vårt stykke, og til slutt endte vi bare opp med å kalle det Suzannah. Men jeg tror det hadde vært bedre om vi hadde maktet å formulere avstanden mellom vår versjon og “originalen”; det var nemlig aldri vår intensjon å lage en ren musikkteaterversjon av skuespillet.

Så deres stykke er heller basert på Fosses drama?

Et annet kunstverk
— Ja, de to verkene er sånn sett homonyme. Vi hadde et seminar om vår Suzannah i Göteborg, og det var en del dramastudenter der. Etter to timer diskusjon mellom Svante og diverse andre beundrere av Fosses verk forstod jeg plutselig at selv om de hadde sett vår oppsetning, snakket de bare om Fosses skuespill i seg selv. Jeg mener ikke at stykket er uinteressant å analysere, men vår Suzannah er et annet kunstverk.

Ingólfsson innrømmer at “Suzannah” ikke var det mest interessante av Fosses stykker han hadde lest før dette prosjektet ble igangsatt, men teksten tjente særdeles godt hva han og regissøren var ute etter. De benytter cirka åtti prosent av den originale teksten, men de har gjort om her og der, og lagt inne noen repetisjoner som ikke står i boken (!).

Når jeg spør om hva slags teater han inspireres av trekker Ingólfsson frem truppen Societas Raffaello Sanzio, som står bak flere særs kontroversielle oppførelser under ledelse av regissøren Romeo Castellucci. Ingólfsson vektlegger også området mellom visuell kunst og teater, som performance-kunst av Beuys, Barney og Beecroft, og også installasjoner og generell konseptkunst som har opptatt ham siden ung alder.

— Når du bruker hver arbeidsdag i over et tiår på å komponere musikalske former, altså arbeider med tid, blir ens ideer om andre tidsbaserte kunstformer klarere over tid. For meg er teater én form for musikk, og jeg tror at hvert teaterstykke jeg har sett har gjort det mulig for meg å utdype følelsen for hvordan jeg ser for meg min musikk i en dramatisk kontekst. Moderne danseteater har også påvirket meg vis-à-vis former for crossover mellom tekst og andre genre. Sirkus, farser og tragedier er også teaterformer jeg kan identifisere meg med, og dessuten liker jeg ikke William Shakespeare mindre enn enhver med helsa i behold burde gjøre.

Skjønt regissør og komponist er oppført som librettister for denne versjonen av “Suzannah”, er det ikke snakk om en opera i samme form som Knut Vaages “Nokon kjem til å komme” fra 2000. Flere kritikere nevner Vaages verk i sine anmeldeleser av “Suzannah”, stort sett for å plassere sistnevnte forestilling i et godt lys sammenlignet med Vaages.

Forskjellige stemmer
— Jeg ville ikke vært i stand til å skrive en sunget versjon av “Suzannah”, men det betyr ikke at sang generelt skal ekskluderes fra musikkteateret. Det jeg ønsker er at forskjellige stemmer (tekst, lys, bevegelse, musikk etc.) skal komme sammen i en polyfoni; så kan vi organisere informasjonen, arbeide med balansen mellom stemmene, angi slektskapet eller distansen mellom dem, respektere noen av de lokale former man snubler over på veien, akselerere tiden, stoppe tiden, ødelegge en stemme, rekonstruere den, utvikle en global timing et cetera.

Regissør Svante Aulis Löwenborg er etter hvert blitt en anerkjent regissør på den svenske scenen, og en viktig formidler og oversetter av Fosses verk. Ingólfsson sier at det oppstod en enighet dem imellom fra første stund. De delte syn på hvordan tekst burde benyttes i teatret, og komponisten ble svært imponert over Löwenborgs resultat, særlig den utsøkte presisjonen i bevegelse på scenen. Også musikerne finner sin naturlige plass på scenen.

— Det var et av de viktigste problemene vi måtte løse, den riktige måten å iscenesette musikerne på. Og jeg hadde allerede løst et stort problem ved å skrive en musikk som kunne bli spilt uten dirigent.

Atli Ingólfsson har vært i Oslo bare én gang tidligere, men likte seg svært godt. Når vi nå ønsker ham velkommen tilbake, er det kanskje på sin plass å anbefale en tur innom Vår Frelsers Gravlund for beskuelse av herr og fru Ibsens grav. De ligger nemlig ved siden av hverandre, Suzannah og Henrik, og på Suzannahs grav er det meislet inn to vakre strofer fra Henriks dikt Tak (til sin hustru). Der står:

Hendes sorg var de vånder,
som knudred min sti, –
hendes lykke de ånder,
som bar mig forbi.

Hendes mål er at tænde
mit syn i glød,
så ingen fik kende,
hvo hjælpen bød.

Så er det bare å ønske velkommen til musikkteaterforestilling.

Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok 2006, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ultima. Redaktør for årets programbok har vært Hild Borchgrevink.
Ytterligere programdetaljer finner du på www.ultima.no.

Publisert:

Del: